Hjelp!

Nei da. Jeg har ikke krympet barna. Skjønt, det hadde vært en fordel å kunne putte dem i lomma når jeg reiser til Norge, ettersom flybillettene er ganske dyre. Men nei, barna har ikke krympet. De er akkurat så store eller små som de skal være. Det er ikke derfor jeg roper hjelp med tynn, skjelvende stemme. Akkurat nå synes jeg nemlig veldig synd på meg selv helt uten grunn, og trenger en bitteliten realitetsorientering. I klare øyeblikk er jeg jo i stand til å se at jeg har mye å være takknemlig for. Alle jeg bryr meg om er friske, jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet, varme klær, trygghet og frihet til å si stort sett det jeg vil – bare jeg ikke roper «leve republikken» når kongen og dronningen er i byen. Det er ikke der skoen trykker.

Nei. Skoen trykker i den bekvemme tilværelsen ved tastaturet, hvor romanen har blitt skrevet om og om igjen i de fem siste årene. Her er det trygt og godt! Altfor trygt og godt. Noen i unviverset har tydeligvis bestemt seg for at dette ikke kunne vare. Og noen (meg) gikk fem på.

På den fjerde dagen i det nye året befant jeg meg på flyet fra Amsterdam til Brussel. Da trønderen som satt på setet ved siden av meg lurte på hva jeg drev på med i Belgia, var det akkurat som om han puttet på meg en tier. I den neste timen snakket jeg hull i hodet på stakkaren om favorittemaene mine: Integrering og kultursjokk. Og da flyturen (endelig, for hans del) var over, ga jeg ham adressen til bloggen min. Uten blygsel.

Etter et par dager kontaktet han meg. Kontoret han jobber på venter besøk fra Norge i mars. Dette besøket er spesielt interessert i yndlingstemaet mitt. Jah, du gjettet riktig: Integrering. Om jeg ville komme inn til Brussel mens de er der og snakke om kultursjokk og integrering i en times tid cirka? Jeg tenker meg ikke om en gang. Mars er jo langt unna, så jeg takker ja og føler meg beæret og forteller det til alle som gidder å høre på. Frykten for public speaking blir elegant ignorert og jeg tenker at nå er tiden inne.

Endelig skal jeg ut fra skrivestua og snakke om alt jeg har på hjertet. Helt inn til hovedstaden, faktisk. Åh, jeg ser for meg passende antrekk, sjekker togtider – ja, det er bare sånn jeg er, skjemmes bare litt – og planlegger sammen med en entusiastisk ektemann hvordan barnelogistikken skal ordnes akkurat den dagen. God tid i forveien lager jeg ferdig presentasjonen. Er ganske stolt over at jeg ikke trengte å børste støv av gamle power point kunnskaper så altfor lenge før jeg begynte å leke meg med modeller og bokstavskygger. Nå er både presentasjon og foredragsnotater i boks, og det gjenstår bare å øve seg.

Det er der det stopper. Jeg får det ikke til. Finner på allverdens dårlige unnskyldninger for å slippe. Utetrappa har aldri vært så ekstremt bra kostet. Det finnes ikke et eneste støvkorn i huset, og klesvasken er tatt for flere uker fremover. Det er like før jeg tilbyr meg å vaske naboens vinduer og gå tur med hunden deres. Albert Åbergs «skal bare» kan bare gå hjem og legge seg. Jeg vinner den konkurransen glatt. I morgen har jeg til og med planlagt tur til den nye IKEA-en som ble åpnet for to uker siden. Jeg som hater shopping, og hater nyåpnede butikker og helst venter til folk har gått lei før jeg gidder. Skjønt, jeg har inntrykk av at er det noe folk aldri går lei av, så er det IKEA. Men dit skal jeg altså i morgen, for å kjøpe … kaviar!? Det finnes jo ikke i butikkene her i Belgia, og nå som jeg har klart meg i hele tolv år uten, så får det virkelig være måte på – kaviar må til. NÅ.

ahh-procrastination

Tror kanskje jeg må begynne med belønningsstrategier. Foredrag først, kaviar etterpå. Foredrag først, lufte naboens hund etterpå. Foredrag først, og støvkorn etterpå. Og så videre. Jeg gleder meg jo egentlig veldig, samtidig som jeg helst skulle blitt her oppe på skrivelofte mitt i noen år til. Skrekkblandet fryd er nok den mest treffende beskrivelsen, så da er det bare å brette opp ermene og takke deg for at du gadd lese helt hit.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

16 thoughts on “Hjelp!”

  1. Så fint dette kommer til å gå. Du foran en ivrig lyttende og positiv gjeng. Du har tenkt, snakket og skrevet så mye om emnet. Du har en drøss med morsomme historier, og de er selvopplevd…ja, ta nå med et umorsomme også. Etterpå, når du er ferdig, svever du ut…ig dagen er fortsatt din.

  2. Velkommen i klubben. Prokrastinering er frilanserens verste venn. Men kom igjen: Du må sette igang!! Ellers kommer du til å drite deg ut😉

  3. Det der klarer du! Jeg pleier å ta tiden på meg, sånn at jeg skriver hvor mange minutter det har gått denne gangen når jeg kommer til dette avsnittet- da ser jeg en slags endring fra gang til gang. For meg fungerer det som en slags måling som gjør at jeg ser en grunn til å gjøre det enda en gang. «Kommer jeg meg under syv minutter uten å prate for fort og rotete i avsnitt to?». Hvis du skjønner. Alle småtriks hjelper. Da kan jeg også øve bare på avsnitt fem om jeg er lei av avsnitt to.

    1. Smart! Tusen takk for tips!😀 Og det er jo det det koker ned til: Å øve seg. Det er litt sånn typisk meg, panikk før jeg kommer i gang. Men det hjalp å skrive om det i går, for i dag morges tok jeg tyren ved hornene og satte i gang og … kosa meg!😀 Heldigvis har jeg god tid, for foredraget skal ikke holdes før 15. mars😉

    1. Ja, det går helst bra regner jeg med!😀 Det hadde vært skikkelig hyggelig om du satt der i salen og hørte på, men forhåpentligvis blir det flere muligheter – det er jo dette jeg vil😉

    1. Haha, herlig!😀 Jeg MÅ kjøpe en sånn og ha den stående på skrivebordet! Lo så jeg nesten gråt av Jock the Gorilla refleksjonene, meg i et nøtteskall😀 Og you tube er verstingen! Flaut å innrømme, men her en dag så jeg gjennom ALLE klippene fra den gangen Leona Lewis var med i britisk x-factor i … 2006!! Klarte ikke å stoppe, hun synger jo så fint og er jo så sjenert – måtte felle noen tårer underveis, hoho😉 Oh dear, jeg skal nok sørge for å temme den der apekatten, tusen takk for tips!😀 Er du fortsatt på New Zealand, forresten? Må innrømme at jeg er dårlig til å følge med på andres blogger for tiden, så er ikke helt informert – lover å komme sterkere tilbake!

  4. Dette blir bra. Husk alle de latterhikstende feiltagelsen (men ikke bare), og litt ohlala –
    Klem🙂

    1. Haha, blir nok en del ohlala!! Men tusen takk, det skal helst gå bra. Det er bare jeg som er verdensmester i prokrastinering😉 Klem tilbake❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s