The Never Ending Story

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev noe om romanen her inne nå. Forrige gang tror jeg kanskje jeg ymtet frampå om at jeg var litt lei av å svare på spørsmål om hvordan det går med boka, så da er det vel kanskje ingen  som tør å spørre? Mulig det også kan ha noe å gjøre med at de hundremillioner leserne bloggen min har hver dag, ikke bryr seg nevneverdig, men, vel, jeg tenkte det var på tide med en bitteliten oppdatering likevel.

Jeg trodde jo romanen var ferdigskrevet i desember 2013. Da var jeg så lei av integrering og kultursjokk og hovedpersonen, Malin, at det var like før jeg brente hele manuskriptet. I stedet for sendte jeg det ut til forskjellige forlag. Av de fire avslagene jeg fikk, var det to standardsvar, ett forlag som ikke svarte i det hele tatt og ett som massakrerte manus og dømte det så nord og ned at jeg egentlig burde finne på noe veldig annet. Men – den gangen jeg som utbrent sykepleier dro til England for å ta en master i human resources, var det flere som dømte planen min nord og ned, og som mente jeg ikke hadde det som trengtes for å fullføre et så krevende studie i utlandet. Den som ler sist, ler best, lærte jeg da, og krysser fingrene for at jeg ikke har brukt opp min kvote hevntørstig latter.

Så i stedet for å gi opp og heller finne på noe annet, motsto jeg fristelsen til å sende forlagene dette brevet:

dear publisher

Og sendte manus videre til et femte. Etter et par måneder fikk jeg faktisk tilbud om utgivelse fra dem, men etter mye mentalt om og men og viktige innspill fra omgivelsene takket jeg faktisk nei. Da hadde det nemlig begynt å demre for meg at boka kanskje ikke var klar ennå, mye takket være en ærlig sjel som ymtet frempå om akkurat det. Hun vet hvem hun er dersom hun leser dette.

For første gang i skriveprosessen leide jeg inn kusina mi som konsulent. Hun hadde allerede lest et par ganger underveis, men da hadde jeg ikke bedt om noen grundig gjennomgang – en gjennomgang hvor hver eneste setning blir sett på med et dønn ærlig forstørrelsesglass og helheten får gjennomgå så det smerter langt inn i en wannebe-forfatters skjøre selvfølelse.

Kusina mi ser ganske harmløs ut med englekrøller og uskyldsrent blikk, og til tross for at jeg allerede hadde rukket å bli tenåring da hun ble født, ble jeg vettskremt ved tanken på at hun skulle lese gjennom manus. Jeg visste at alle darlingene mine ville bli halshugget og det slitne passet mitt utskrevet, men det måtte til. Trehundreogfemti ekstremt nyttige kommentarer i tillegg til generell tilbakemelding ble det til, og dette har jeg alltså brukt høst og tidligvinter på å jobbe meg gjennom. Flere har lest manus etter forvandlingen, og tilbakemeldingene har vært bare positive.

På en god dag tror jeg kanskje litt på dem, men når den belgiske vintergrå himmelen får litt for godt tak, vet jeg jo at hver eneste bokstav stinker og at smørja sannsynligvis må skrives om igjen mange ganger til. I korte glimt ser jeg at romanen kanskje kunne vært et nyttig bidrag i den pågående integreringsdebatten, men så leser jeg bøker skrevet av dyktige forfattere, og motet synker i takt med perfekte setninger og manglende klisjeer. Denne, fra forrige oppdatering, er altså akkurat like aktuell:

rapunzel-my-writing-is-terrible

Jaja, jeg har uansett bestemt meg for å ignorere dagsformen og sender nå manus rundt til forlag igjen.

12651003_974241995974594_1618638771581702574_n

Derfor.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

13 thoughts on “The Never Ending Story”

    1. I will!!😀 Og tusen takk til deg for gjennomlesnig, korrektur og fantastisk tilbakemelding – jeg tar den frem med jevne mellomrom, hehe😉

  1. Krysser fingre for at et forlag fanger deg opp, for denne boka har jeg veldig lyst til å lese!

  2. Dersom jeg er sjelen så bare hyggelig. Jeg er så takknelig fordi du tok det på beste måte for det var sagt med omtanke.🙂 Og alltid lurt å be E om hjelp. Hun er flink. Heia, deg.

    1. Du er sjelen! Ble jo ikke akkurat kjempeglad sånn med en gang, hehe, men heldigvis gikk det ikke så lang tid før jeg skjønte hva du prøvde å si😊 Tusen takk!

      1. Nei, jeg forstod du ikke ble det og jeg visste det var en en fare for at du ville låse deg helt. Men jeg kjente at det burde sies og jeg håpet at du ville forstå hvorfor jeg sa det.🙂 Bare hyggelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s