Godt nytt år!

Bedre sent enn aldri får jeg kanskje si. Januar kom og gikk uten at jeg fikk det med meg, noe som sikkert er like greit ettersom det er en måned jeg ikke har et kjempegodt forhold til. Her i Belgia er vinteren kald, våt og mørkegrå. Sånn ser den ut:

Grå himmel

Januar er verstingen med iskaldt regn og en himmel så grå at den må tilgis, som den belgiske visesangeren Jacques Brel synger så treffende i en av favorittvisene mine «Le plat pays» – det flate landet. Barna og jeg pleier å høre på den i bilen på vei til skolen på de verste dagene, og da synger (les: gauler) vi med ekstra høyt når det kommer til «Un ciel si gris, qu’il faut lui pardonner». Og vi er i grunnen enige i at det hjelper litt mot dette mørkegrå som gjerne invaderer oss tidlig morgen.

For meg personlig markerer også denne visa et vendepunkt i integreringen min. Jeg husker den gangen jeg for første gang hørte den på ordentlig. Det vil si at jeg hadde nok språk til å forstå ordene, og betydningen av dem, samtidig som jeg faktisk kjente en følelse av, jeg vet ikke, kanskje ikke akkurat patriotisme, men i  hvert fall en følelsesmessig tilhørighet. Litt sånn, du må ikke komme her å si noe stygt om «Le plat pays, qui est le mien» – det flate landet som er mitt.

Her kan dere høre den selv:

 

Hadde jeg hatt tid, skulle jeg gjerne oversatt hele teksten til norsk. Det får bli en vakker dag.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s