Fremmedkulturell overdose (i Trondheim, av alle steder!)

home sweet home

Eller Paris-syndromet som det blant annet også kan kalles, er (mer eller mindre direkte oversatt fra Wikipedia) «en forbigående psykisk lidelse som rammer enkelte individer på besøk eller på ferie i Paris eller andre steder i Vest-Europa. Det er preget av en rekke psykiatriske symptomer som akutte vrangforestillinger, hallusinasjoner, følelser av forfølgelse (oppfatninger av å være et offer for fordommer, aggresjon eller fiendtlighet fra andre), derealisasjon, depersonalisering, angst, og også psykosomatiske manifestasjoner som svimmelhet, tachykardi, svetting, med mer.  Lignende syndromer omfatter Jerusalem syndrom og Stendhal syndrom. Tilstanden blir vanligvis sett på som en alvorlig form for kultursjokk.»

Språkbarrierer, kulturforskjeller og utmattelse nevnes blant annet som medvirkende årsaker til denne ekstreme tilstanden som årlig rammer et tyvetalls japanere på ferie i Frankrikes hovedstad. Så ille kan det altså gå, når det blir for mye av det gode. Og dette er jo virkelig så ille som det kan bli når det gjelder kultursjokk.

Heldigvis har jeg aldri vært så hardt angrepet, til tross for at Paris bare er et par timers kjøretur unna! Men det nok har holdt hardt mange ganger, nettopp på grunn av språkforvirring og kulturforskjeller. Byen jeg bor i, minner faktisk litt om Trondheim, hvor jeg vokste opp, når det gjelder størrelse og form, og det hjelper kanskje litt på.

Det er allerede over to uker siden vi kom tilbake fra den årlige sommerturen til byen jeg opprinnelig kommer fra, og jeg kan konstatere at overgangen fra gammelt til nytt land har gått enda lettere i år. Vi hadde knapt landet før barna og jeg var på bena og ut av huset for å treffe venninner og lekekamerater. Så uansett om jeg noensinne blir helt ferdig med denne integreringen eller ei, går det i hvert fall fremover. Dersom integreringspolitiet hadde stoppet meg i tollen, hadde de funnet hverken brunost eller tran med sitronsmak i kofferten. Ikke en bitteliten binders engang, faktisk.

Når det gjelder barna, var det spesielt ett av dem som var ekstra fornøyd med å komme tilbake til Belgia. Minstejenta som rakk å fylle sju år mens vi var i Norge, syntes oppholdet ble for mye av det gode denne gangen, og det ble nesten så ille at vi omtrent fikk vårt eget Trondheim-syndrom og hanskes med. Knappe trettiseks timer etter ankomst til mammaens gamleland, var det duket for søskenbarntreff. Før den tid hadde vi rukket en fin tur i skogen, hvor mor sjøl hadde pådratt seg en, ja, hva skal man kalle det når kroppen har blitt utsatt for uvant belastning grunnet oppoverbakke etter oppoverbakke (mot Estenstadhytta, for dere som er kjent i Trondheim), noe som er så godt som ikke-eksisterende i det flate landet jeg emigrerte til for elleve år siden? Så, ja, jeg hinket altså rundt omkring i barndomshjemmet med en slags kulturspesifikk idrettsskade i gluteus maximus, og skravlet og lo i samvær med kjente og kjære mennesker som jeg treffer så altfor sjelden. På norsk! Det er ferie, det.

Men ikke for minstejenta. Etter en halvtime hadde hun fått nok av moroa.  Ikke nok med at hennes egen mor omtrent lo seg fordervet hvert femtende sekund, men det ble i tillegg fortalt historier syvåringen ikke hadde nok norsk vokabular til å forstå. Sånn i ettertid ser jeg jo at det må ha vært en traumatisk opplevelse å se mammaen sin, som vanligvis er nokså underernært på latterlige utbrudd (dessverre en ganske utbredt bivirkning av integrering ettersom humor er så dypt forankret i språk og kultur), gapskratte som en hardbarka bryggesjauer på fyllefest og hvor hun selv ikke ser humoren i noe som helst.

Ikke nok med det. Samværet med mammaens søskenbarn hadde i tillegg startet skjevt. Ettersom det var noen år siden sist jeg hadde truffet så mange av denne søskenbarngjengen på en gang, var jeg selv ganske overveldet i det øyeblikket de alle plutselig var der, og minstejenta ble overlatt til seg selv. Litt for lenge. I sideblikket får jeg øye på henne der hun står på tærne foran ei ung jente jeg selv ennå ikke hadde hilst på. Kjæresten til ett av søskenbarnas barn. Ja, for nå har vi nemlig blitt såpass voksne at barna våre igjen også er i ferd med å bli voksne, uten at vi skal dvele så lenge ved akkurat det. Så der sto altså jentungen på tærne, rett foran denne kjæresten, med høyre kinn opp mot ansiktet hennes. Og ventet. Kjærestedamen så på datteren min med store øyne, som igjen strekte seg opp enda litt til – uten at det skjedde noe som helst – for selv om det var første gangen disse to møttes, så skulle det altså kyssehilses på kinnet. Det er datteren min vant til der hun kommer fra, for der gjør alle barna det. Dere som har fulgt denne bloggen en stund, har fått med dere at denne regelen ikke nødvendigvis er fullt så enkel for oss voksne (!). Enden på visa ble at mor sjøl, ja, meg, tråkket i salaten og sa noe dumt som gjorde at alle lo. Alle, bortsett fra datteren. Hun syntes ikke det var det spor festlig at hennes sosialkulturelle koder ble gjort narr av foran mennesker hun ikke hadde språk nok til å forsvare seg mot. I etterpåklokskapen ser jeg jo at jeg kunne ha håndtert situasjonen med større varsomhet. Men det kunne vel kanskje ikke falle meg inn der og da at ikke alle i min nærmeste familie var like overstadig henrykt som meg over denne etterlengtede sammenkomsten. Og så hadde jeg bare så sinnsykt vondt i denne kulturspesifikke idrettsskaden.

Som sagt, en halvtime etter at moroa hadde startet, fikk minstejenta nok, og beordret meg inn på soverommet hvor jeg fikk en overhaling jeg sent kommer til å glemme, på fransk, bien sûr, og måtte love dyrt og hellig at jeg skulle være ved hennes side hele tiden. Og ikke le så høyt og flåsete, for det var bare flauest av alt. Hun ble noe varmere i trøya etter hvert som dagene gikk, men ikke like komfortabel med norsken som storebror er. Den dagen vi hentet ektemannen på flyplassen, var hun strålende fornøyd. Endelig en som snakket fransk, men ikke norsk! Men en liten strek i regninga ble det da pappaen lurte på hvem som skulle oversette for ham.

«Mamma oversetter,» kom det kontant fra minstejenta.

«Ja men, hvis ikke mamma er der, da?» spør han.

«Da kan sønnen din gjøre det.»

«Hvis han ikke er der?»

«Morfar oversetter.»

«Men hvis ingen andre er der, bare du og jeg, hvem skal snakke med menneskene rundt oss? Jeg kan jo ikke noe norsk.»

Det gikk en liten stund, så kom det:

«Trenger vi å snakke med noen, da?»

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

4 thoughts on “Fremmedkulturell overdose (i Trondheim, av alle steder!)”

  1. Jeg har liksom alltid tenkt at barna kommer til å helt naturlig forstå begge kulturer – akkurat som om de liksom skulle ha arvet våre erfaringer. Veldig interresant å lese dette her – mine barn er jo nå fryktelig norske merker jeg, og sier ikke nok ‘please’ og ‘thank you’ som deres engelske besteforeldre nok skulle ønske. Kanskje jeg (og mannen min) på et eller annet vis burde bli flinkere til å lære opp barna… men dette med kultur er vel noe som må erfares… Takk igjen for at du deler!!

    1. Helt enig, kultur må erfares. Dessuten må familiemedlemmene i minoritetskulturen nesten bare akseptere at barna ikke blir like drevne når det gjelder de kulturelle kodene. Jeg merker forresten stor forskjell på de to barna mine når det gjelder akkurat dette, men det gjelder først og fremst språket. Storebror hadde ingen større søsken som kunne oversette for ham da han var mindre, så han måtte bare lære, mens datteren har hjelpsom storebror som sørger for at hun slipper å snakke så mye norsk som han hadde vært nødt til da han var liten. Det er godt mulig at hun føler seg mindre sikker/mindre tilhørighet til det norske av den grunn?

      1. Hos oss snakker også storebror mye mer engelsk enn lillesøster (hun er jo bare 3), men nå snakker jo pappaen mye bedre norsk også, han forstår iallefall mye mer, så da trenger ikke hun å snakke så mye engelsk heller slik storebror måtte…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s