En helt vanlig dag i en innvandrerkvinnes liv

keep-calm-poster-low_large

Jeg er i ferd med å rydde i papirer. Flytting til temporært husvære mens renovering pågår, er en glimrende anledning til å få orden i sakene. Det er forbausende mye rusk og rask som samler seg i mørke kriker og kroker mens livet ellers går sin uungåelige gang. Å kvitte seg med det som det ikke lenger er bruk for i tilværelsen og som kun bidrar til at støvlagrene fylles opp, er en sann renselse for sjela. Men alt kan ikke kastes. Noe kan gis bort, og noe må settes i permer. Sånt er jeg veldig flink til, når jeg omsider kommer i gang. I kjølvannet av igangsetting, hadde jeg følgende samtale med ektemannen per telefon:

– Jeg finner ikke hullemaskina.

– Hva i allverden skal du med den?!

(Må han virkelig ha det inn med teskje?)

– Hva i allverden jeg skal med den?! Hva tror du jeg skal med den?!

(Stating the obvious)

– Ja, det er jo det jeg spør om!

(Tror ikke teskje hjelper.)

– Men det sier da seg selv!

(Grrr.)

– Jeg er straks hjemme, svarer han og lager en fnyselyd i andre enden av røret jeg synes er svært uberettiget. Er det noen som skal fnyse her, så er det i hvert fall ikke ham.

Et kvarter senere står han i døra. Med ei borremaskin.

– Jeg fant den i garasjen.

Ja, og så, liksom? Jeg er fortsatt irritert etter telefonsamtalen, og kunne ikke bry meg mindre. Alt jeg ønsker er ei hullemaskin så jeg kan rydde i papirveldet som har invadert spisestuebordet.

– Jaha?

– Jaha?!

– Ja, jaha! Kunne du ikke heller brukt tida på å finne hullemaskina?!

(Stating the obvious. AGAIN!)

– Men dette ER jo ei hullemaskin!

Der lærte jeg forskjellen på hullemaskin og borremaskin. Perforatrice og perceuse. Og sånn går nu dagan i et språkforvirra ekteskap.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

2 thoughts on “En helt vanlig dag i en innvandrerkvinnes liv”

  1. HAhahah (sorry) men jeg ser for meg: papirhaug. liten dame med borremaskin (drill) og en perpleks herremann. Sorry.
    Klem🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s