Når innvandrerkvinner sprenger grenser

Plutselig kom dagen. Like plutselig som vekkerklokka når den drrringer altfor tidlig på en mandag morgen, og det eneste du har lyst til er å slenge den ut vinduet – som forhåpentligvis er åpent.

Dagen før den dagen som plutselig kom, tok min gode ghetto-venninne og jeg toget inn til Europas hovedstad. Greit å være tidlig ute for å rekognisere terrenget, tenkte innvandrerkvinnene som emigrerte fra Norge for mer enn en dekade siden. Hvis vi kan si det sånn. Fnisende satt vi på toget og faktisk gledet oss til å springe 2 mil rundt omkring i storbyen. Og slik så jeg ut før jeg skjønte noe som helst av det jeg hadde begitt meg utpå:

Naiv innvandrerkvinne foran Cinquantenaire, hvor startskuddet skulle gå dagen etter
(Naiv) innvandrerkvinne foran Cinquantenaire, hvor startskuddet skulle gå dagen etter

Ledsagersken min burde vel egentlig ha satt meg på første tog hjem, men poserer i stedet for på samme sted:

Ghetto-venninna, som egentlig heter Monika, ser litt skeptisk ut. Kanksje hun faktisk vurderer å sette meg på toget?
Ghetto-venninna, som egentlig heter Monika, ser litt skeptisk ut. Kanksje hun faktisk vurderer å sette meg på toget?

Og så tok hun bilde av denne kjempeskoa, mens jeg holdt en liten monolog om hvor glad jeg var for de kjempegode skoa mine:

Kjempesko

De ser sånn ut:

Hadde det ikke vært for disse, så ... (hadde jeg ikke løpt?)
Hadde det ikke vært for disse, så … (hadde jeg ikke løpt?)

Det er veldig viktig med gode løpesko. Pluss en god del andre ting, men det tenkte vi ikke så mye på der vi på senettermiddagen, dagen før dagen, med tunge ryggsekker og ikke fullt så tilpasset skotøy kanskje, trasket langt om lenge og lengre enn langt. Noe du fort gjør i denne byen, og noe som sikkert ikke var noe sjakktrekk, men så har jeg aldri vært noe spesielt interessert i sjakk heller.

Omsider kom vi frem til min svigerinnes leilighet, med verkende føtter og såre skuldre samt lavt blodsukker. Vi kunne jo ha tatt både trikk, metro og buss, men ikke noe hviledag dagen før dagen på disse vikingjentene, nei! Godt var det at svigerinne vartet opp med deilig mat og behagelige soveplasser, ellers hadde vi kanskje vært ute og gått ennå.

Etter en god natts søvn, så vi slik ut:

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer, slike jenter det vil gamle Norge ha!
Glade og fornøyde et par timer før vi skal springe to hele mil og litt til

Det var før vi visste hvordan:

Slik ser det ut når 40 000 løpeglade mennesker med 133 ulike nasjonaliteter møtes
Slik ser det ut når 40 000 løpeglade mennesker med 133 ulike nasjonaliteter møtes

Jeg hadde aldri løpt langdistanse før. Jeg hadde faktisk ikke løpt noenting før mars måned. I år. Det var da jeg fikk denne kjempegode ideen. På tre måneder hadde jeg rukket å bli komfortabel med å løpe en halvtime i strekk, og det var noe jeg var veldig stolt av. Hvorfor kunne jeg ikke bare la det bli med det? Muligens fordi jeg hadde lest en eller annen artikkel om at det var lurt å prøve noe nytt, hive seg ut i det, sprenge grenser. Spesielt når du er innvandrer. Det er nemlig ikke nok å tilpasse seg et fremmed lands skikker, lære seg et nytt språk, og bli fortrolig med alt det ukjente. Det blir aldri nok, ser du. Aldri. Det er bare noe vi innvandrere må finne oss i, der vi springer rundt som forskremte mus (eller var det lus?) og forsøker å imponere de innfødte.

De første ti kilometerne gikk latterlig lett. I hvert fall i forhold til de neste ti, som var til å gråte av, for da begynte kroppen å si fra om at jeg hadde tatt for hardt i helt fra begynnelsen av, og at jeg ikke bare burde øvd på den halvtime-i-strekk løpinga, men også utholdenhetsteknikker og kanskje litt oppoverbakke? For dem var det plutselig mange av i dette landet som ellers er så ennerverende flatt. De var som fjell. Og jeg stivnet. Det har jeg aldri opplevd i hele mitt liv. Jeg er nemlig en sånn som alltid har respektert grenser, spesielt min egen smertegrense. Den har vært hellig. Selv om jeg alltid har trent litt til og fra av ymse slag, har jeg aldri utsatt kroppen min for smerte. Så det er sånn det føles, tenkte jeg i mitt svimete sinn, når man er toppidrettsutøver og driver med sport på ordentlig. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med denne smerten. Alt gjorde vondt. Jeg forsøkte å gå, det var grusomt. Jeg tøyde litt, og holdt på å falle sammen. Både løpe, stå, sitte, og ligge, var uaktuelt. Så jeg sendte Monika av gårde. Jeg ville ikke at hun skulle være der når jeg lusket vekk med halen mellom beina. Motvillig sprang hun fra meg mens jeg kikket meg rundt etter et hull jeg kunne smutte ut gjennom. Bare å se seg rundt, gjorde vondt. Men ettersom alt gjorde vondt, uansett, og jeg i forkant hadde skrytt i øst og vest om bragden jeg skulle foreta meg samt samlet inn penger til Leger Uten Grenser, så bestemte jeg meg for å prøve å prøve litt til. For om ikke annet, hadde jeg i hvert fall bittelitt stolthet igjen.

Med museskritt løp jeg forsiktig av gårde, brukte pusteøvelser fra yogaen mens jeg fortalte kroppen min hvor mye jeg satte pris på alt den gjorde for meg og visualiserte at jeg sprang over målstreken i reneste Grethe Waitz-stil. Langs løypa var det en fantastisk stemning. Trommeband, korpsmusikk, mennesker som sang og ropte oppmuntrende ord, frivillige som delte ut vann, energidrikker, sukkerbiter, appelsinbåter, og sikkert en del andre ting jeg ikke fikk med meg. De ga meg dyttet jeg trengte innimellom for å komme videre, og plutselig var det bare fire kilometer igjen. Og så kom det en forferdelig oppoverbakke, hvor jeg ikke helt skjønner hvordan jeg kom meg opp. Mulig jeg krøp. Jeg vuderte å be Røde Kors frivillige slenge meg opp på ei båre, men jeg hadde ikke nok energi til å snakke med noen. Heldigvis har jeg ingen vitner som hverken så meg eller tok bilder, for familien min stilte seg opp på steder vi allerede hadde løpt forbi. Takk og lov for at det er ikke lett å navigere seg rundt med små barn i denne storbyen med 40 000 springende mennesker og enda mye mer publikum samt avstengte gater på de mest uforutsigbare steder, for hadde barna mine sett innvandrermammaen sin i denne tilstanden, hadde de nok blitt så flaue at de ville ønsket henne tilbake til det landet hun kommer fra.

Endelig kom jeg meg opp på platået hvor Parc du Cinquantenaire åpenbarte seg for meg i det fjerne.

Jeg var dessverre lengre unna, men det var likevel et vakkert syn
Jeg var dessverre lengre unna, men det var likevel et vakkert syn

Og like plutselig som dagen hadde kommet, selv om det føltes som sju lange og sju smertefulle, så var jeg over målstreken – to timer, femti minutter og femtiseks sekunder etter start.

Hun med hvit caps er nok meg
Hun med hvit caps: Au, liksom

Der sto min kjære Monika, som hadde ventet i sju lange og sju breie, med kameraet klart, før hun bar meg bort til medaljene:

Feeerdig!
Feeerdig!

Veldig stolt og imponert over grensesprengingen. Veldig fornyd med at Monika ikke satte meg på toget dagen før. Og veldig, veldig glad for at jeg ikke fant noen smutthull for unnalusking med halen mellom bena.

Her er vi med T-skjortene våre fra respektive MSF, som jeg løp for, og Røde Kors, som Monika løp for (jeg får vite på onsdag hvor mye jeg har klart å samle inn):

Bildet er ikke arrangert
Bildet er ikke arrangert

Så kjære alle innvandrerkvinner, og dere andre som føler at dere trenger å komme dere ut litt: Løp til krampa tar dere! Det ER gøy! (til slutt)

Advertisements

10 thoughts on “Når innvandrerkvinner sprenger grenser

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s