Innvandrermamma gikk en tur i skogen

Det var her vi var (kilde: http://msvt.be/carrere_presentation.html)
Det var her vi var
(kilde: http://msvt.be/carrere_presentation.html)

Og fant ikke roen, akkurat. Så nå sitter jeg her og dypper sjokoladekjeks i tekoppen og har inntatt innvandrermammaofferrollen. Det er en stund siden sist, og jeg merker at jeg ikke trives så godt i den lenger. Det er sikkert et godt tegn. Og det er da i hvert fall noe.

For noen uker siden oppdaget jeg at det fantes et senter for biologisk mangfold like i nærheten her, og at de driver med en del aktiviteter for barn. Det ligger rett ved en kunstig innsjø jeg lenge har hatt lyst til å ta en nærmere titt på. De små glimtene jeg har fått når jeg kjører Junior på fotballtrening, har gjort meg nysgjerrig, men jeg har aldri helt forstått hvordan vi kan komme oss dit. Ikke så rart, skjønte jeg i dag. Den er nemlig stengt for publikum fordi den tilhører sementfabrikken i området. Men senteret har tilgang, for området rundt innsjøen, som er omkranset av et steinbrudd av kritt, er deres viktigste pedagogiske verktøy da det rommer 223 hektar enestående økologisk og geologisk rikdom. Fritt og elendig oversatt fra hjemmesiden deres.

Jeg meldte oss på en av barneaktivitetene deres, som dere sikkert har skjønt. En slags sporlek i dette området, med guider som vet hva de snakker om når det kommer til dyre- og planteliv. I siste liten måtte dessverre mannen melde avbud, og da det gikk opp for meg at striregnet som falt om kapp mot bakken ikke hadde tenkt å slutte med det første, vurderte jeg å melde avbud, jeg også. Innerst inne i meg murret det noe om at vi dessuten trengte mannen min, for faunavokabular og slikt er ikke noe jeg har brukt mye tid på. Men så måtte jeg bli streng med meg selv og slå meg i hodet med en ekstra tykk Larousse. For ikke bare kommer jeg fra et land hvor det ikke fins dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg har dessuten vært i dette landet i elleve år nå, og skulle da vel klare å lede barna mine gjennom en enkel sporlek mens jeg nøt det naturen hadde å by på av mangfold.

Dermed kjørte vi tre, Junior, Minstejenta og jeg, av gårde med regntøy fra topp til tå og sekken full av god niste og varm drikke. Aktiviteten skulle tross alt vare i tre timer, og jeg regnet med at en rast var inkludert.

Det viser seg at guiden opprinnelig kommer fra Paris, og naturlig nok snakker så fort som bare en franskmann kan. Belgierne er litt tregere i målet, og det er en stor fordel når en stakkars innvandrer skal stotre seg frem på dette fandens mål. Så, ja, han snakker så fort at en skulle tro at han har nettopp fanden i hælene der vi får utdelt instrukser, og jeg ber en stille bønn om at barna mine får meg seg alt og klarer det meste på egenhånd. Noe tror jeg at jeg får med meg, men ler selvsagt på feil plass, helt alene. Det er en stund siden sist jeg har gjort akkurat det, og jeg lurer på om en av Jantes utenrikskorrespondenter har fått i oppdrag å sette meg på plass. Må ikke komme her å tro at du er så innmari flink i fransk, liksom.

Vi begynner å gå, og avkommet mitt springer av gårde på sitt vis, som vil si alle andre steder enn den stien resten av deltakerne går på. Pent og pyntelig. På rekke og rad. De barna som prøver seg en centimeter av stien, får tvert beskjed fra sine respektive foreldre at det er farlig, mens mine allerede er i ferd med å klatre på store steiner og trestubber som står langsetter veien. Jeg sukker dypt og innser at dette kommer til å bli tre lange timer. Ellers i hverdagen holder jeg meg bevisst unna foreldre hvis barn aldri må klatre, plukke opp kjepper og steiner fra bakken, eller gå av stien. Slike foreldre som synes at alt er FARLIG. Du kan falle, du kan slå deg, du kan stikke kjeppen i øyet ditt, steinen kan falle på tåa di. Eller på noen andre menneskers. Og barna må for all del ikke forstyrre de ANDRE MENNESKENE. Slike foreldre fins det ganske mange av i dette landet, og jeg har etter hvert lært meg å gå tur med de få som ikke er sånn. Det legger en så veldig demper på turgleden, og jeg kjenner klaustrofobien komme sigende mens klokka går så sakte at det er like før den stopper helt opp.

Vi begynner med oppgavene, og sukket synker enda dypere da det går opp for meg at det utdeles poeng. Ikke nok med at karakterjaget begynner allerede i første klasse på barneskolen, men de drar altså med seg deg konkurransementaliteten ut i skogen også. Minstejenta blir bare mer og mer opprørt jo lenger ned vi havner på poenglista. De naturelementene vi finner, viser seg å være feil, og når vi finner noe som ser riktig ut, er det allerede for sent og de har gått over til neste oppgave. Gutten er sulten, og vil spise matpakken sin. Men det er ingen pause, så jeg lar ham få matpakken sin mens vi speider rundt etter, ja, jeg vet ikke hva, for denne pariseren snakker både på utover- og innoverpust, så det blir endel gjetting. At vokabularet i denne settingen er nokså skralt, hjelper selvsagt ikke. En annen gutt sier også at han er sulten da han ser gutten min spise brødskive med peanøttsmør, men får streng beskjed fra sin mor om at dette ikke er noe sted å spise for nå skal man konsentrere seg om sporlek. Høyt og tydelig. Jeg puster dypt, som jeg har lært det er lurt å gjøre dersom livet går en imot, mens annerledesfølelsen vokser i brystet og jeg prøver å skjule hvor evneveik jeg føler meg med et tappert smil.

Siste oppgave (ENDELIG – nå er det snart over!) er å finne noe som har spor av at et dyr har spist på det. Jeg har gitt opp for lenge siden å håve inn poeng. Det har nok barna mine også, for mammaen deres har forvandlet seg til et lite monster der hun forsøker å få dem til å oppføre seg som de andre barna for ikke å forstyrre de ANDRE MENNESKENE. Det vil si at klatring, springing, kjepper, småstein, og alt som er gøy, har blitt forbudt. Bildene på netthinnen legges inn i det hemmelige albumet for ekstremt lite stolte øyeblikk.

Siste oppgave, altså. Inne i et kratt får jeg øye på et brennesleblad som et eller annet kryp så tydelig har bitt i. JIPPI! Jeg skal til å plukke stilken, og gir innbitt blaffen i stinget jeg kjenner i fingrene, for nå skal siste flik av æren beholdes. Jeg skal akkurat til å vise funnet til guiden da assistenten hans snapper det til seg og vil vise meg og mine misfornøyde små hvordan vi kan ta på et brennesleblad uten å brenne oss. Interessant nok, for hun er belgier og snakker med normal hastighet, men idet hun demonstrerer hvordan det gjøres, river hun en flik av bladet. Jeg tenker ikke mer over det, og tar med meg barna bort til guiden for å vise ham funnet vårt hvor resten av gjengen står og virker like misfornøyde som barna mine var for bare et par minutter siden. De har ikke funnet noe ennå, viser det seg, og hjertet hopper av gledet i brystet mitt da det går opp for meg at her har vi muligheten til å hanke inn poeng! Jeg rekker bladet til ham med brennende fingre, for i gledesrusen glemmer jeg hvor jeg kan ta og ikke ta.

«Hehe, madame,» ler han, «dette bladet har De revet av selv!»

«Men …» protesterer jeg, men finner ikke ord. Hva skal jeg egentlig si? Peke bort på assistenten, det var HUN som gjorde det. Det var HUN som ødela, ikke JEG. Hvordan skal jeg si det på fransk uten å høres stein hakke tullete ut?! Med fare for at urettferdigtårene begynner å renne fritt, holder jeg munn mens de andre menneskene humrer i lang, lang rekke. Pent og pyntelig, og mens jeg fantaserer om å stikke kjepper i øynene deres og kaste digre steiner på tærne.

Da vi endelig sitter i bilen på vei hjem, ber jeg om unnskyldning til barna mine. Forklarer dem at det ikke alltid er lett å være fra et annet land hvor alt er så annerledes. At jeg fort blir stresset i sånne situasjoner og at det da dessverre går utover dem. At jeg jobber med saken, og at neste gang blir pappa med. Men de hadde jo hatt det morsomt de, forsikrer de meg, og jeg lurer på om vi egentlig befinner oss i samme univers da de på hjemturen legger ut om alt det artige de har opplevd. Det gjør vi tydeligvis ikke, for en stor del av kulturen deres er jo også belgisk, så de ser ikke det jeg ser. Og jeg ser heller ikke alt det de ser.

Jeg puster lettet ut over at jeg er en privilegert innvandrer, nok en gang, for slike opplevelser er nok i seg selv, om jeg ikke skulle møte skrå blikk på grunn av at jeg kommer fra en kultur med skikkelig dårlig rykte i tillegg. Det hadde jeg ikke taklet like godt, og all ære til de som tilhører den kategorien – dere er tøffe og jeg beundrer dere enormt!

Vi kommer oss hjem til slutt. Til ektemannens trygge favn og dekket middagsbord. Det hjelper på. I vaskerommet står det til og med baljer med sammenlagt tøy, og jeg stusser en stund der jeg blir stående og ikke helt tror det jeg ser, litt småsvimmel etter deilig middag og dagens dont. Det er ikke det at han aldri legger sammen klær, for det gjør han ofte nok. Det er bare det at disse klærne som ligger der sirlig sammenbrettet på rekke og rad, ikke er vasket ennå. Med mindre min distré halvdel har superkrefter hvor klær vaskes og tørkes på de få timene det tar for kona å lide seg gjennom sporlek på fremmedspråk. Dessverre har han ikke slike superkrefter, viser det seg, for det er altså skittentøysvasken som ligger der pent i passe store bunker og venter på å bli lagt i sine respektive skap. Jeg får meg en motstrebdende latter, og han puster lettet ut over at det ikke er noe galt med vaskemaskina, for han syntes nok at klærne han i utgangspunktet hadde trodd var rene, så litt mystiske ut. Og det var i grunnen i fin avslutning på en slik dag.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

6 thoughts on “Innvandrermamma gikk en tur i skogen”

  1. Verden har en tendens til å se ulik ut, hendelser også, det kommer an på ståsted.
    Klem🙂

  2. Nok en gang kjenner jeg meg så godt igjen! Foreldre som synes alt er farlig klær som ikke skal bli skitne osv… For oss «stakkars» nordmenn blir det jo helt absurd🙂 Barn er barn, og skal få lov til å utfordre og utvikle ferdighetene sine. Heldigvis har jeg en friluftsektemann, og han lar dem holde på, i en slik grad at det er jeg som tror jeg skal få hjertestans og ber ynkelig om at de små, håpefulle reddes ned fra trær og fjellvegger🙂

    1. Haha, herlig! Veldig bra at ektemannen er glad i friluft, for det er bare så viktig å la dem holde på uten disse evinnelige restriksjonene. Det går som regel bra. Og forskning viser at barn som hele tiden blir fortalt at de ikke må gjøre det eller det for de kan falle og slå seg etc – de har visstnok flest ulykker. Så la dem bare klatre, og lukk øynene om det blir litt for høyt😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s