Såre innvandrerkvinneben pluss en god sak er lik helt sant

facebook-post-sponsor-fr

I februar måned, virket dette som en veldig god idé. Nå som det straks bare er én måned igjen, vet jeg ikke helt. Det er den norske ghetto-venninnen min sin skyld. Det var hun som begynte. Spreka har meldt seg på Ironman i Haugesund til sommeren, og bestemte seg like godt for å løpe 20 kilometeren i Brussel 31. mai som oppvarming. Jeg, som absolutt ikke skal delta på noe Ironman, tenkte at men, joda, 20 kilometer skal jeg vel klare å løpe? Dette var i februar. Nå er vi i slutten av april. Hvor ble egentlig mars måned av?! Den har ikke vært her til lands i hvert fall.

Men, heldigvis, every cloud has a silver lining, som det heter på godt engelsk. Eller, det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, tenker jeg nå mens ømme muskler etter dagens treningsøkt får sin velfortjente dose med kjærlighet og proteiner. Det ene er at det ikke er jeg som skal gjennomføre triatlon bare én måned senere. Jeg vurderte det faktisk et nanosekund, så det gikk veldig fort over. Det andre er at jeg skal løpe et sponsorisert løp, hvis jeg kan si det på norsk? Nei, det kan jeg tydeligvis ikke, for der glimrer den røde understreken med sitt nærvær. Kan tydeligvis ikke skrive understreken heller, men akkurat nå gir jeg blaffen. Det får være måte på hva en rusfri treningsnarkoman (her er et ordspill jeg ikke er sikker på om jeg skjønner selv engang – lar det stå i tilfelle du er klokere enn meg) og språkforvirret innvandrerkvinne skal måtte tåle av påkjenninger etter å ha løpt til fanden måtte male seg selv på veggen tidlig en tirsdags morgen. Selv var jeg nemlig for sliten.

Men ja, jeg skal løpe for Leger Uten Grenser. Det vil si at jeg samler inn penger til en god sak mens de stakkars beina mine springer Europas hovedstad rundt. Ikke med bøsse altså, jeg har nok med å bære på meg selv, ellers takk, men via et bankkontonummer, heldigvis. Og dette er min eneste motivasjon. Det arbeidet Leger Uten Grenser gjør verden over, er så ekstremt viktig at ord blir overflødige og egentlig ikke trenger nærmere beskrivelse i denne bloggposten. De er på plass med hjelpearbeidere i Nepal, bare for å nevne bittelitt. Hadde det ikke vært for at jeg med dette kan være med å støtte en organisasjon jeg har en enorm beundring for, og som jeg en gang i et tidligere liv drømte å jobbe for, og kanskje den dag i dag angrer på at jeg valgte å gjøre noe annet, så tror jeg løpeskoene hadde fått stå pent i skapet for lenge siden. (Forferdelig setning, men jeg har vondt i bena, så …) Jeg er altfor bedagelig anlagt til å utfordre meg selv til det punkt hvor fysisk smerte må tåles, og jeg eier dessuten ikke et eneste kompetitivt ben i hele kroppen.

Dersom du vil være med å sponse meg, er du hjertelig velkommen! Alle bidrag mottas med stor takk og masse glede, kjærlighet og lys og sånt. Følgende kan kanskje gi en pekepinn om hvor lite som skal til:

€ 10 per person for drikkevann i 10 dager

€ 25 for å behandle en person som lider av kolera

€ 40 per 20-dagers behandling av to alvorlig underernærte barn

Bidraget må være satt inn på dette kontonummeret før 20. mai:

BE45 1420 5130 0089 (IBAN BE 45 1420 5130 0089 GEBABEBB)

Og i kommentarfeltet skal det stå: “20 km de Bruxelles” + navnet mitt. Som er Hege Haugvik. Kom plutselig på at jeg er relativt anonym på denne bloggen. Vel, ikke nå lenger.

Ghetto-venninna mi skal løpe for Røde Kors, og samler inne penger til drikkevann. Dersom du behersker fransk eller nederlandsk, eller har lyst til å prøve deg uansett, kan du gå inn på denne siden for å donere penger. Røde Kors har et litt proffere opplegg sånn sett.

Det var det. Nå må jeg løpe tilbake til flytting før vi blir renovert ut av huset av ekstremt effektive arbeidsfolk. Så det blir mye løping dette. Og mer skal det tydeligvis bli. Men det er helt greit:

Del gjerne bloggposten i hytt og pine, alle monner drar!

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

4 thoughts on “Såre innvandrerkvinneben pluss en god sak er lik helt sant”

  1. Løp og løp.
    Ok Leger uten gense… Leger uten grenser. Gidder ikke rette opp en gang. Da er man makelig da🙂
    Klem🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s