Norske foreldre er kalde

En muligens veldig kald pappa.
En muligens veldig kald pappa.

Jeg sitter i en forelesningssal på universitetet blant foreldre, lærere og studenter og aner fred og ingen fare da foreleser spør: Det er vel ikke tilfeldigvis noen fra Norge her i kveld? Jeg rødmer da ektemannen ved min side bekrefter at, jo, det er det, og da de få som sitter der som kjenner meg også nikker bekreftende, jeg blir nødt til å rekke opp hånda og tilkjennegi min tilstedeværelse. I går kveld befant vi oss nemlig på en foredrag, mannen min og jeg, hvor en psykopedagog (vet ikke om dette er en tittel på norsk, så jeg oversetter direkte fra fransk) foreleste om barn og skjerm.

«Hm,» sier han da han får øye på den røde tomaten med uekte blondt hår og røtter som avslører hvilken vei alderen har tatt (meg, ja). «Jeg må forsøke å tone ned dette litt, da, skjønner jeg,» fortsetter han før han fyrer løs. Jeg skulle likt å høre den unedtonede versjonen, for det som kommer nå er jeg overhodet ikke forberedt på.

«Nordmennene ble plagsomt irriterende da de vant PISA, men det er jo ikke rart de vant – hva kan man egentlig finne på, i Oslo, etter mørkets frembrudd, for det blir tidlig mørkt, ja, hva kan man egentlig finne på da, annet enn å gjøre skolearbeid, i den kjedelige byen, hæ?» Salen humrer og noen snur seg diskret og gløtter mot plassen min. Jada, jeg er fortsatt like rød. Ikke bare har jeg fått uønsket oppmerksomhet i en sal full av folk på en forelesning hvor jeg må konsentrere meg max for å følge med på det som blir sagt på fremmedspråket mitt, men jeg har fått en oppmerksomhet jeg aldri før har opplevd på vegne av landet jeg kommer fra. I alle de årene jeg har bodd i utlandet, har alle kommentarer om min opprinnelse vært udelt positiv.

Jeg kjenner at sinnarynken mellom øyenbrynene mine er i ferd med å få en del å tygge på. Hva i allverden er det han snakker om? Vi har vel aldri vunnet PISA, var ikke det Finland? Og at Oslobarn bare sitter inne og gjør skolearbeid fordi det blir så tidlig mørkt, vel, den var ny for meg.

«De går ikke ut, ikke sant, det er ikke sånn som barn i Napoli, som har sol og fint vær og som er ute hele tiden, neida, de sitter bare inne og rører ikke på seg. Og hva skjer, jo, forekomsten av ADHD og barn som går på Ritalin er skyhøy sammenliknet med Napoli, hvor dette ikke eksisterer.»

Hva?! Sitter bare inne, aldri ute, og det er derfor så mange norske barn får ADHD? Jeg begynner å få lyst til å si noe, men det er ingen åpning for kommentarer, og det er egentlig ikke dette forelesningen handler om. Henvisningen til Norge gjøres i en bisetning for å vise til ekstreme tilstander. Tilstander jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i, og som jeg til og med er temmelig sikker på at ikke er sanne engang.

«Ikke nok med det,» fortsetter han, «foreldrene er kalde, det er sånn de er, og krever utrolig mye av barna sine skolemessig, det er svært elitistisk der borte, så det er ikke rart at det er så mange selvmord blant unge mennesker.»

Sånn, der var han ferdig å snakke om landet mitt, og i salen befinner det seg en forsamling som vil ta dette inntrykket med seg hjem og kanskje snakke om det til andre i sin omkrets. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg burde forsvart meg og det jeg kommer fra, at jeg burde sagt noe for å rette opp dette inntrykket som nå er skapt. At jeg burde si noe om at det å si at norske foreldre er kalde, er som at jeg skulle si at belgiske foreldre er voldelige fordi jeg med jevne mellomrom ser dem klapse til barna sine i det offentlige rom. Eller at belgiske foreldre er tyranniske fordi de sender barna sine skammekroken når de har gjort noe galt. Eller at det belgiske samfunnet er barnefiendtlig ettersom barns stemmer som regel ikke blir hørt. Elevråd på skolene er ikke-eksisterende, for eksempel. Eller at her er det INGEN barn som leker i gatene, mens mine barn gjerne vil flytte til Norge nettopp fordi at der leker barna ute og har en mye større frihetsradius og selvstendighet. Jeg kunne laget et poeng utav at her til lands får barna karakterer på barneskolen, helt fra de er seks år, og at det presset som legges på dem er enormt sammenliknet med den karakterfrie barneskolen i Norge. Og så videre, og så videre. Men det er selvsagt helt uaktuelt sånn på direkten og på fransk gjennom den mikrofonen som blir sendt rundt til de blant publikum som har spørsmål til monsieur foreleser da forelesningen er ferdig.

I bilen på vei hjem, mens den verste dirringen fra harmen er i ferd med å gi seg, slår det meg. Denne kvelden fikk jeg faktisk muligheten til å kjenne på følelsen av å bli plassert i en urettferdig bås, av en person som folk flest nok har tillitt til og stoler på at det som blir sagt medfører riktighet. Det er ikke hverdagskost for hverken ei nordkvinne eller en nordmann. I går skrev jeg om empati på bloggen, om det å ta på seg skoa til den personen du prøver å forstå. Vel, ikke mange timene etterpå skulle jeg få lov til å prøve dette i virkeligheten. Sånn føles det altså å bevitne ens eget land og kultur bli hengt ut til spott og spe for et ukritisk publikum. Og jeg kan herved skrive under på at jeg er svært takknemlig for at jeg slipper å oppleve dette jevnlig, for det var ikke spesielt gøy. At integreringsviljen min ville ha lidd unødvendig, trenger jeg vel heller ikke å nevne, eller?

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

9 thoughts on “Norske foreldre er kalde”

  1. Vel, for det første gjer me det ikkje så satans godt på PISA, me krev ganske lite av skuleprestasjonar samanlikna med sentraleuropeiske land (helsing den belgiske klassekameraten til dotter mi), me har veldig mykje organisert fritid for borna der idrett utgjer ein stor del, og at me er «kalde» som foreldre er i beste fall ein idiotisk påstand.
    Å trekke fram eit «eksotisk land» folk i salen ikkje har greie på, og komme med påstandar utan nokon form for empiri er den beste måten å få salen til å le på, og ein effektiv måte å undergrave sin eigen faglege autoritet.

    1. Takk for kommentar – nå gjenstår det bare å oversette alt det du sier der, med mer, til fransk, så skal han få det belgiske passet sitt påskrevet med rød penn!

  2. Oi, da, her var det i alle fall mange teorier som ikke medfører riktighet. Jeg forstår godt du fikk kjenne på den urettferdige båsen.

  3. La oss få vite hvordan det går! Heier på deg! Eneste han kan få litt rett på er vel antall AD/HD diagnoser… Lykke til!

    1. Tusen takk! Ja, altså, det der med ADHD … jeg leste meg litt opp på akkurat det, og en artikkel viste til at i Italia, som han sammenliknet de norske tallene med, så eksisterer ikke ADHD fordi skylden for oppførsel legges på oppdragerne/familien. Ergo en god del barn som lider i det skjulte, ser det ut til. Men når det er sagt, så er det selvsagt lov å stille spørsmålstegn ved antallet diagnostiserte i Norge, men det denne mannen relaterer det til, er jo mildt sagt forunderlig. Og ja, holder dere oppdatert😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s