Språkpoliti: Hjelpsomhetens pris  

what-the-duck-everyones-a-critic-apostrophe-punctuation-cartoon
cartoon via whattheduck.net

Anders Parmann skriver i sin kronikk «Ditt språksnobberi, min hverdag» hos NRKYtring, blant annet:

«Forrige helg var jeg på konferanse sammen med noen av dem som har samme jobb som meg i Norge. Under ett av kursene ble vi bedt om å lage en navnelapp med litt tilleggsinformasjon, og sette foran oss. Som vanlig gjorde jeg en skrivefeil på lappen.

Foredragsholderen leste lappen høyt to ganger, før han tok fram en tusj og satt en bindestrek mellom to av ordene jeg egentlig skulle ha skrevet i ett. Etterpå sitter jeg igjen og tenker «hvorfor?». Hvorfor måtte han påpeke skrivefeilen foran alle mine kolleger?

Jeg er nå 25 år og opplever dette fremdeles hvor enn jeg går.

Hvilken glede fikk han ut av det? Det er en bagatell, en liten hendelse i en travel hverdag, men det samme var skrivefeilen: en liten bagatell.»

Dette er også min hverdag, ikke fordi jeg har dysleksi, men fordi jeg er fremmedspråklig.

Se for deg at du har kommet til det punktet hvor du i din karriere som fremmedspråklig har lært og brukt fremmedspråket ditt såpass lenge (som i mitt tilfelle er ti år), at du forstår det meste og kan uttrykke deg om det meste av det som foregår rundt deg. Det kan til og med tenkes at du klarer å dra en vits i ny og ne, og at folk faktisk ler av den. Det er en vidunderlig følelse. Og noe vi fremmedspråklige nok setter ekstra stor pris på, fordi prisen for å komme dithen, er høy. Utallige timer med språklæring, pugging, prøving og feiling, gjerne flere år, ligger bak det fornøyde smilet som brer seg over ansiktet vårt når vi endelig kan få noen til å le. Språklig finesse kommer ikke over natta, og det finnes sannsynligvis en grense for hvor langt den kan komme til å utvikle seg, for ei som bestemte seg for å krysse landegrensene i godt voksen alder.

Se deretter for deg følgende: Du er godt i gang med å fortelle en god historie, du har alles oppmerksomhet rettet mot deg, dette er øyeblikket ditt hvor du skal spre glede og kanskje til og med skinne litt. Men men så skjer det. Du har sagt ‘en hus’ i stedet for ‘et’. Eller ‘et bil’ i stedet for ‘en’. Eller noe sånt, men ikke så altfor galt. Ikke så galt at poenget i historien ville forsvinne og at publikum sto i fare for ikke å forstå. Nei da. Det grammatikalske feiltrinnet er en betydningsløs bagatell i universets store sammenheng, men okke som, det vil alltid være én som bare må, som ikke klarer å gå videre i dagen sin dersom språkfeilen ikke rettes opp, og som dermed avbryter den fremmedspråkliges dyrebare enetale.

«Madame, det heter altså ‘et hus’ ikke ‘en’.»

«Hm?»

«Jo, De sa ‘en hus’, det er feil, ser De, jeg vil bare Deres eget beste, det er viktig å snakke språket korrekt, ikke sant?»

På dette tidspunkt har den fremmedspråklige for lengst mistet sin skjøre fremdrift, og oppbyggingen mot poenget, som allerede hang i en usikker tråd, faller pladask i grus.

«Takk for hjelpen,» sier kanskje den fremmedspråklige, men mener det nok ikke. Hadde han eller hun (i denne historien er det en hun) fortalt hvordan det virkelig føles å bli korrigert på i en alder av snart 43 år av selvutnevnt språkpoliti, for en bagatell, så ville hun likevel ikke møtt forståelse – hun har nemlig allerede blitt bombardert av språkforståsegpåernes solide argumenter utallige ganger i liknende situasjoner: Du må ikke være så hårsår, en lærer så lenge en lever – også språk, vær takknemlig for at noen orker å rette på deg, det er aldri for sent å snakke språket perfekt. Og så videre. Med det resultat at det stopper opp. Historien som var i ferd med å bli fortalt, koker vekk i poenget som forsvant, og den fremmedspråklige klarer ikke å hente seg inn igjen, for nok en gang kom påminnelsen om at perfeksjon er det eneste saliggjørende.

Jeg har kommet til det punkt i min fremmedspråkutvikling, hvor jeg har innsett min begrensing. Det har ingenting med falsk beskjedenhet å gjøre, eller at jeg ikke prøver godt nok. For er det noe jeg har gjort, så er det å studere fransk med lykt og lupe gjennom flere år. Det vet dere som har fulgt denne bloggen en stund, alt om. Og jeg har landet på det nivået jeg er nå. Fransk er såpass komplisert, at jeg en vakker dag rett og slett måtte innse at jeg aldri kommer til å beherske det hundre prosent. Men jeg klager ikke, jeg klarer meg utmerket i hverdagen med dette nivået, og folk flest har stort sett ingen problemer med å forstå meg når jeg snakker til dem. Og vice versa. Men ettersom jeg elsker å få folk til å le, så har jeg replikken klar når det sivile språkpolitiet gjør sin plikt for fedrelandet. Jeg sier:

«Dersom språkfeil er så plagsomt for Dem, monsieur/madame, så kan jeg gjerne skifte over til engelsk – det snakker jeg så å si feilfritt!»

Deretter blunker jeg skøyeraktig, vel vitende om at engelsk er frakofone menneskers verste mareritt, og hvorpå en nervøs latter gjerne sprer seg gjerne i lokalet.

Nei, jeg retter ikke på folks språkfeil. Og dersom du ikke har en ekstremt god grunn, som for eksempel at vedkommende innstendig har bedt deg om det, eller at du er språklærer på jobb, så synes jeg ikke du skal gjøre det heller.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

13 thoughts on “Språkpoliti: Hjelpsomhetens pris  ”

  1. Noe av det kjedeligste jeg vet er når jeg i et lite selskap har noe morsomt å si eller en liten historie, og før jeg har kommet gjennom første setning kommenterer en hjelpsom slektning at jeg har sagt ‘is’ eller ‘are’ eller noe annet feil… og da er det jo ingen som hører på hva det var jeg prøvde si, men alle henger seg opp i hvordan det ble sagt istedet. Da synes jeg det er så vanskelig å fortsette. Siden vi nå bor i Norge blir min engelsk bare dårligere og dårligere og at det noenganger går litt fort i svingene når jeg snakker. Mannen (som er engelsk) opplever nok også dette ganske ofte når han snakker norsk, jeg prøver å rette på han i ettertid (ikke der og da foran alle), men det er ikke lett å huske hvordan det føles bestanding.

    1. Det er veldig kjedelig å bli avbrutt pga språkkorreksjon, og som du sier, det gjør det vanskelig å fortsette. Og jeg føler virkelig med engelskmannen din som skal lære norsk, kudos til ham for at han prøver! Fin regel å rette på i ettertid, men midt i frasen og rett foran alle, det blir jo drøyt. Med mindre vedkommende spør om hjelp til å finne ord, selvfølgelig. Jeg tror dessuten at det er vel så mye læring, og kanskje mer, i at man senker skuldrene, prøver seg litt frem, lytter og sakte men sikkert bygger seg opp et vokabular for etter hvert å få mer og mer kontroll på grammatiske finurligheter. En ting er i hvert fall sikkert, tilværelsen som gebrokken er skikkelig undervurdert!😀

  2. Herlig sluttreplikk.
    Korreksjoner er vel ikke det man skal gi i «øyeblikkets hete» eller hva man skal kalle det, men i etterkant eller noe.
    Jeg smiler innvendig for jeg kjenner igjen «redselen» for engelsk fra min sommerbror.🙂
    jeg tror jeg må lage et innlegg om ham, en dag.
    Klem🙂

    1. Hehe, takk😉 Ja, helt enig, det er ikke greit å rette på hverken voksne eller barn i en sånn situasjon, det vil bare hemme fremtidig språkutfoldelse, etter min mening … Ja, skriv om sommerbroren din, det gleder jeg meg til å lese🙂 Klem fra gråvinteren i Belgia🙂

    1. Hehe, nei, det er faktisk en ting jeg aldri savner her nede. De snøfnuggene kommer på siden min hver eneste desember etter at jeg trykket på en knapp en gang, og snø på bloggen kan jeg tåle😉

  3. Jeg er så enig! Det er bare trist når mennesker er så opptatt av å påpeke andres feil. I språk er det jo helt uinteressant, så lenge meningen kommer fram. Er man i tvil om hva som menes, er det selvsagt lov å spørre på en helt normal måte. Men å påpeke småfeil, bare for å vise at en selv «vet bedre», det er… æsj, usympatisk.
    Pludrehanneklem

  4. Den sluttkommentaren din skal jeg adoptere ved behov!🙂 Kan jo slenge på …engelsk eller norsk…😉
    Ellers har jeg skjønt via franske venner, at helt fra tidlig av så innprentes de at korrekt språk er veldig veldig viktig. Positive tilbakemeldinger i franskundervisningen er sjeldne, de røde strekene dominerer. Denne «pedagogikken» overføres til engelsundervisningen, og derfor kvier så mange fransktalende seg for å snakke engelsk!
    Selv har jeg en svigermor som retter på meg i nye og ne, men det skjer stort sett når hun og jeg snakker sammen. Og det er for det meste greit, for hun har sagt jeg kan be henne la være hehe🙂
    Jeg har ikke like lang fartstid som deg på fransk enda, og det tok litt tid å bli «varm i trøya» fordi mannen min og jeg brukte mest engelsk hjemme. Det gjorde at jeg ikke fikk praktisert så mye i starten. Men den dagen jeg bestemte meg for å gi en lang goddag i om jeg snakket korrekt grammatikalsk, så gikk alt så mye bedre😀

    1. Ja, korrekt språk er veldig viktig her nede – men jeg mener å ha hørt at i Frankrike er det enda mer enn i Belgia. Kanskje fordi Belgia er trespråklig? Men det er dessverre mange røde streker og utropstegn. Jeg har flere ganger vært på nippet å kjøpe penner med blått blekk til lærerne, for med en uskyldig mine si at det virker som de har gått tom😀 Alt man skal måtte venne seg til med denne integreringen😉

      Tror strategien din er veldig bra når det gjelder å bruke språket. Skal vi henge oss opp i feilene, så blir det ikke sagt så mye – av og til er forresten det kanskje bare en bra ting for mitt vedkommende, hehe😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s