En innvandrermammas hakk i plata

picture88.com
picture88.com

Det er i grunnen rart at de ikke har bedt meg ha meg tilbake dit jeg kommer fra, men jeg vil tro det er det de tenker med seg selv når jeg for n’te gang denne uka lirer av meg:

«Der jeg kommer fra, får ikke barna karakterer i barneskolen.»
«Der jeg kommer fra, har ikke barna i barneskolen eksamener.»
«Der jeg kommer fra, koser barna seg med is i sola i juni.»

(Ja, vi har faktisk sol, må jeg som regel legge til, og ikke veldig mye mindre enn dette landet, avslutter jeg innbitt.)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjentatt meg selv, men jeg har et umettelig behov for å fortelle alt fra postmannen til tannlegen at det de driver med her nede er FEIL. Selv om jeg lover meg selv at nå skal jeg ikke syte over skolesystemet her nede idet jeg for eksempel venter i kø på boulangeriet, ja, så tar det ikke mer enn et halvt minutt før jeg havner på galeien og serverer den samme klagesangen til den vennlige bakeridamen. Jeg klarer ikke la være. C’est plus fort que moi, tenker jeg, som sønnen pleier å si når han bedriver rampestreker. Det er sterkere enn meg.

Når jeg står og venter foran skoleporten for å hente barna, prøver jeg å stenge ute de andre foreldrenes prat om hvor spente de er på å høre dagens resultater. Foreldre som jeg vet har barn i første klasse, blant annet, står der og bekymrer seg for hvordan det har gått med eksamenene til den stakkars poden deres. Det koster alt jeg har av viljestyrke når jeg klarer å la være og blande meg i samtalen til folk jeg ikke kjenner. Jeg kjenner jeg er bare én centimeter fra å rope høyt:

«GET A LIFE!!! DER JEG KOMMER FRA ER SKOLEN MYE BEDRE!!!»

Så langt har jeg heldigvis ikke kommet. Jeg vet jo ikke om det er sant en gang. Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om der jeg hver eneste ettermiddag henger over skulderen til Junior mens han løser oppgave etter oppgave etter oppgave. Min egen puls raser av gårde mens åtteåringen bryner seg på verbbøyninger i nåtid, fortid og fremtid, for det går nemlig opp for meg at om ikke så veldig lenge vil jeg ikke kunne klare å hjelpe ham med fransk grammatikk. Så komplisert har den faktisk blitt allerede.

I dag er det siste dagen, og det er geografi, naturfag og historie som står for tur. Om ikke lenge er det over, og om én uke begynner en særdeles etterlengtet sommerferie. I morges, på vei til skolen, sa Junior til meg at nå var han lei. Jeg klarte å la være å si at jeg har vært lei siden forrige torsdag, og at nå er det like før vi flytter tilbake til der mammaen hans kommer fra. Ellers må hun finne på noe lurt i juni måned årene fremover. Gå i hi, eller noe.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

7 thoughts on “En innvandrermammas hakk i plata”

  1. Hi? I Juni? Nope.
    Men det er alltid litt enerverende når poder og podinner skal eksamineres. Om det kan være noen trør, blir det ikke lettere med tiden🙂
    Snart tur til «tælaklumpen»?
    Klem🙂

    1. Beklager sent svar! Ble plutselig helt stille her inne … Vel, en «trør» er det kanskje, hva nå enn det betyr😉 Trøst, nei😀 Men, men: C’est la vie!!! Skal heldigvis til «tælaklumpen» veldig snart – dersom det betyr Norge??

      Klem😀

  2. I dag stokker fingre og tastatur fullstendig galt. Trøst skulle det vel være, tror jeg🙂

  3. Men så er det jo også slik at kronprinsparets barn skal gå på internasjonal privatskole fra høsten av..

    1. Det skal de! Og det tror jeg kongebarna i dette landet alltid har gjort, uten at jeg vet det for sikkert, men det er jeg likevel ganske sikker på. De har jo adel, og sånt, her nede fortsatt. Egen telefonkatalog for de adelige, faktisk!😀

  4. Tilbaketråkk: Feeerdig! | C'est la vie!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s