Kiss me honey, honey, kiss me

Det er tirsdag ettermiddag, barna er på svømmetrening og jeg sitter i svømmehallkafeen med god bok. Damen som nettopp serverte meg en perfekt cappuccino, er det noe kjent med. Jeg har sett henne før, men vet bare ikke hvor, og mens jeg funderer på akkurat det, kommer hun bort til bordet mitt igjen:

«Madame,» sier hun, «jeg tror døtrene våre går på samme skole.»
Ah, sånn var det ja. Det er der jeg har sett henne. Og så snakker vi litt om det, før hun må jobbe videre. Vi smiler og nikker til hverandre og sier samkjørt:
«Til neste gang!»

Neste gang jeg ser henne, er på skoleforestillingen for noen uker siden, og vi nikker og smiler med et:
«Ca va, ca va bien.»

Alle gode ting er ikke nødvendigvis tre, for tredje gang er det igjen tirsdagsettermiddag, og vi er tilbake i svømmehallkafeen. Jeg hilser og spør hvordan det går før jeg setter meg og bestiller den perfekte cappuccinoen, den har jeg gledet meg til hele dagen. Men hun er ikke like hjertelig som sist. Hun smiler anstrengt og møter ikke blikket mitt. Tynnhudet som jeg er, tar jeg det selvsagt personlig, mens jeg forsøker å vifte det hele vekk med at hun sikkert bare har en dårlig dag eller noe og småkjefter på meg selv for at jeg straks innbiller meg at det er MOI (fransk for MEG(O) som er kilden til alt ondt i denne verden. Men den nagende uroen er der likevel, og jeg lurer på om jeg i alt kavet med å kaste et blikk ut på arvingenes svømmeferdigheter mens jeg skulle til å sette meg og bestille den etterlengtete cappuccinoen i en og samme sleng, kanskje hadde gått glipp av verdifull informasjon i kroppsspråket hennes. Hadde hun ikke egentlig lent seg bittelitt frem? Hadde jeg, i alt det hektiske, glatt avvist hennes invitasjon til det rituelle hilsningskysset? Jeg er nesten fristet til å spørre da hun kommer med kaffekoppen, litt sånn:

«Kremt, unnskyld, men, kremt, nå nettopp, lente du deg litt frem, litt sånn usynlig, mens jeg kikket på barna gjennom vinduet samtidig som jeg tok av meg jakka og skulle til å sette meg, og ja, bestilte kaffe, hehe, stotre, stotre, men altså, joda, hadde du kanskje egentlig tenkt at, høhø, vi skulle, ja, liksom kyssehilse, eller? Jeg er utlending jeg, ser du, og ettersom det ikke finnes noen klare retningslinjer på denne skikken, så er det ikke alltid like lett å vite: To kiss or not to kiss, that is the question, ikke sant? Til tross for at jeg faktisk har bodd her i ti år allerede, så strever jeg fortsatt med akkurat denne subtiliteten i hverdagen.»

Og mens hun sikkert blir stående med en nonverbal kommunikasjon som oser sjokk og vantro, kan jeg muligens benytte sjansen til å deklamere denne, litt sånn unnskyldende:

«The elements of verbal and non-verbal communication are of central importance to a consideration of the dynamics and effects of culture contact because the evidence indicates that many of these processes vary between cultural and ethnic groups. Furthermore, many of these communication elements are “hidden” in the sense that the participants are not fully aware of their presence in the background of the interaction until something goes wrong. An analogy is the presence of oxygen in the atmosphere, of which we are not conscious until it suddenly disappears, as when an airplane loses compression at high altitude. The practical implications are that failed social interactions lead to misconceptions, negative stereotypes, and intergroup friction, and that the likelihood of this happening increases with the cultural distance separating the participants (Ward, Bochner & Furnham, 2008, The Psychology of Culture Shock, s. 52, Routledge).»

Men jeg gjør ikke det, altså. Jeg lusker hjem, med halen mellom bena, og legger opplevelsen i skuffen for uoppklarte mysterier.

I dag er det tirsdag atter en gang, svømmebagene er pakket, og jeg har bestemt meg for at i dag er dagen. Og kanskje jeg bare skal ta den helt ut:

Ka du trur?!

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

6 thoughts on “Kiss me honey, honey, kiss me”

  1. Jeg synes du skal legge ansiktet godt ned i halsgropa hennes og blåsekysse! Du vet sånn som man gjør på magen til babyer. Da har du markert at du vil, men du vet ikke helt hvordan.

    1. Haha! Nå er jeg nesten litt redd for at jeg kommer til å gjøre akkurat det … Nordmenn kommer til å få skikkelig dårlig rykte fremover😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s