Innvandrermamma lurer: Hvordan få gutten til å lese rosa bøker?

Jeg har noen kjepphester her i livet. Én av dem er, som lesere av denne bloggen nok har forstått for lenge siden, å få folk til å forstå at integrering hverken foregår over natta (beklager, men kultursjokket er temmelig innpåslitent) eller i et vakuum (vi trenger dere innfødte, dessverre). En annen, er at barna mine skal bli lesehester, okke som, enten de vil det eller ikke. Det er faktisk snakk om, vel, her er jeg fristet til å skrive liv eller død, men etter dyp innpust og en porsjon negativt selvsnakk (makan til overdramatisering, liksom), nøyer jeg meg med å skrive skille klinten fra hveten.

Frankofone mennesker med respekt for seg selv, legger sin ære i å skrive språket perfekt. Det er derfor de har den ukentlige diktaten de øver seg på hver helg fra og med første klasse på barneskolen, og får surt ansikt dersom det er for mange feil. Ja, jeg vet, det er hjerteskjærende, men c’est la vie, dessverre. Og det er derfor jeg, en stakkars innvandrermamma, trippelsjekker google-translate før jeg våger å legge igjen skriftlig beskjed på bildene som legges ut fra leirskolen Junior er på denne uka. Det er nemlig litt ekstra stas for en innvandrer å tilhøre hveten. Vi blir sett på som ugress ofte nok. Og det er nettopp fordi mammaen deres ikke behersker majoritetsspråket godt nok til å være til noen som helst hjelp skriftlig, utover det grunnleggende, at barna mine lese bøker. Jeg har, som tidligere nevnt, allerede blitt oppsagt som diktatoppleser.

Joda, du er da sikkert flink nok, nå må du ikke være så negativ, får jeg til stadig høre fra folk flest. For meg er det ikke dette positiv tankegang handler om. Nei, dette er ikke å være negativ, dette er å være realist. Jeg har ikke noe behov for å late som jeg er dyktig til å skrive på fransk, når jeg vet at jeg ikke er det. Det har ikke noe med å stikke sitt lys under en kjeppe å gjøre, men å innse sin begrensning. Jeg begynte å lære fransk da jeg var thirty-something, og da konsentrerte jeg meg i hovedsak om å forstå og gjøre meg forstått. Det får jeg til rimelig bra, og er godt fornøyd med det faktum at jeg kan besøke offentlige kontorer, gå til legen, snakke med lærer, uten at ektemannen må være tilstede. Jeg har til og med vennskap på fransk! Det var nok den største milepælen, sånn språkmessig sett, å kunne skravle i vei med venninner på fremmedspråket mitt, i timevis. Men det sier seg selv, vi skriver ikke brev til hverandre. Den skriftlige biten har jeg innsett at jeg ikke blir noen ekspert i, og at jeg alltid vil foretrekke å snakke med folk her nede fremfor å skrive.

Slik hadde det seg derfor at jeg en dag måtte ta en alvorsprat med sønnen min:
«Du, det har seg sånn at mora di er innvandrer, og faren din er best i tall, så når det gjelder fransken er du pokka nødt til ta skjeen i egen hånd! Beste måten er å lese, lese, og atter lese. Bøker, gutten min, er roten til alt godt. Ikke bare vil fransk grammatikk og ortografi smyge seg gjennom øynene dine og feste seg under huden din, helt gratis, uten pugging (jeg holdt for meg selv at pugge må han nok likevel gjøre på dette #%&! språket, men det vil uansett være lettere dersom han leser bøker), men du blir samtidig underholdt av spennende historier. Barn som leser, min sønn, kjeder seg aldri!»

Junior nikket stumt, og jeg konstaterte fornøyd at han hadde skjønt alvoret. Og han leser og han leser, mens mammaen gjør det hun kan for å skaffe bøker han kan like. Vi drar på biblioteket og jeg tar turen innom bokhandleren med jevne mellomrom. En dag fant jeg denne:

photo2

En klassiker her nede, som nettopp har gått på kino, og jeg tenkte gutten kunne lese den før vi eventuelt leide filmen. Men jeg hadde ikke fått med meg fargen på permen før jeg kom hjem: ROSA. Ved nærmere ettersyn finner jeg ut at denne boka tilhører en serie som heter La bibliothéque rose. Neste gang jeg er i den samme bokhandleren, ser jeg at mange bøker som jeg godt kunne tenke meg at gutten min leser, tilhører denne serien. Det er noe som heter La bibliothéque verte også. De grønne bøkene, altså. Men det er bøker som er for skumle. Junior liker ikke å lese om monstre og slikt. Jeg lot som ingenting, og bare la boka lett tilgjengelig, mens jeg holdt pusten og ventet på utbruddet. Noe sånt som: ROSA!? JEG SKAL VEL IKKE LESE JENTEBØKER, VEL!? Men altså, det kom ikke. Plutselig satt han der en dag, ved frokostbordet, og leste. Og jeg kunne endelig puste ut. At han ikke hadde fått med seg rosafargen på permen, var, og er meg fortsatt, et mysterium. Det kan hende at det var bildet av hunden som gjorde at oppmerksomheten ikke fikk med seg den ekstremt upopulære jentefargen. Han elsker hunder, men det er dessverre ikke mange bøkene i denne rosaserien som har bilde av hund på forsiden. Denne, for eksempel:

photo1

Den kom i posten i dag, og er en overraskelse til Junior som kommer hjem fra leirskole i morgen. Jeg hadde lyst til å gråte da jeg oppdaget at The Famous Five tilhører rosaserien, men jeg krysser fingrene for at fargen nok en gang ikke blir lagt merke til, og vurderer å fargelegge med sprittusj, samtidig som jeg har et brennende ønske om å skrive til forlaget som publiserer denne bokserien. Spørre dem hvorfor bøker trenger farge. Men det må jo bli på fransk, da. Så nei. Men så tenker jeg et sted laaangt inni meg, hvorfor ikke? Jeg skal vel klare å knote ned en paragraf med de mest presserende spørsmålene. Sånn som: POURQUOI?!?!

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

9 thoughts on “Innvandrermamma lurer: Hvordan få gutten til å lese rosa bøker?”

  1. Vær riktig så glad for at fargen ikke er lagt merke til og så kan man vel «manipulere» litt med at innholdet – det er for alle, selv om det er en dash rosa på utsiden. OG så kan du få en ekstra bonus. Han kan lære at «innpakningen» ikke har så mye å si for innholdet.
    PORQUOI rose? Skulle vel holde🙂

    Eller du kan være ekstremt norsk og skrive på ditt morsmål til forlaget🙂 Kan hende det ville falle i smak?
    Klem🙂

    1. Haha, ja, jeg skulle likt å skrive til forlaget på norsk!😀 Og, enig med deg, kunne egentlig tenke meg å avdramatisere hele denne rosagreia – han har faktisk ei rosa T-skjorte han liker veldig godt, og jeg gjør ikke noe stort poeng utav det. Problemet er omgivelsene, som en annen kommentator påpeker … Så langt, alt vel, og jeg håper det fortsetter. Men jeg skulle uansett ønske at bøker (både for barn og voksne) kunne vært kjønnsnøytrale, men det er kanskje for mye forlangt i 2014? Klem tilbake😉

  2. Deler dine synspunkt på viktigheten av at de små venner seg til bøker og leseglede. MEN når det gjelder tassen må du være forsiktig med den rosafargen, for her er faresignalene klare: 1. en kamerat peker på rosafargen, og ler seg ihjel. 2,Han finner ut av det selv. I begge tilfeller blir det bokboikott, og lesenekt. Du kan jo finne papir for innbinding av skolebøker, gjerne med biler på, eller skaffe bøker kjemisk fri for rosa. Her er det best å være føre var.

    1. Enig med deg! Skulle gjerne fjernet alle de rosa bøkene fra bokhylla, jeg. Problemet er bare at det er ganske mange gode bøker, klassikere som Robin Hood etc, som tilhører akkurat denne serien, og skrifttypen er tilpasset aldersgruppen til sønnen min. Jeg synes det er trist at han skal gå glipp av disse kun på grunn av fargen på omslaget, samtidig som jeg ikke ser hensikten med å fargemerke slike bøker, da de er rimelig kjønnsnøytrale i utgangspunktet. Men, men, om ikke annet, kan jeg starte en kampanje her nede, for de kommende generasjoner leselystne av begge kjønn😀

  3. Lesing er bra. Jeg har mitt indoktrineringsprosjekt i forhold til dattera mi, og vi leser den første Harry Potter-boka sammen for tiden. Den boka ble vel markedsført spesielt mot gutter, selv om det var mye for jenter der også. Det var egentlig en kjønnsnøytral bok uten et politisk korrekt flagg. Den seilte vel heller under falskt flagg. Det politisk korrekte i dag er å tilby barna kjønnsnøytrale leker, barneklær, barnehager, bøker, barneoppdragelse, barnerom etc. Tanken er vel at det ikke skal være noen forskjell på menn og kvinner etter hvert, men det spørs vel om ikke vi voksne prøver litt for hardt å bevise at vi er like. Kjønnsnøytrale bøker har gjerne har et språk som hvisker ut alt som minner om forskjeller, mens de gjerne har veldig «jentete» farger, men det er vel en del av det politisk korrekte at gutter og jenter skal lære å se at fargene er nøytrale. Jeg er enig i at det blir for hysterisk der alt fra lua på fødestua til sykler skal være rosa for jenter. Ungen min har for øvrig en svart guttesykkel, men har uttrykt et ønske om at den neste blir en rosa med korg framme. Kanskje er det ikke så farlig om vi lar jentene ha en rosa barndom, og samtidig lære dem at de kan bli en skoleflink Hermione Granger som er like viktig som Harry Potter?

    1. Enig i det du skriver, og er egentlig ikke ekstremt opptatt av kjønnsnøytralthet for enhver pris. Jeg er mer opptatt av at en ikke skal møte hindringer pga kjønnet sitt, og at en gutt like gjerne skal kunne ha på seg rosa klær, leke med dukker og hoppe strikk som at jenter spiller fotball i blå klær. Hvis de vil. Men det er klart, når en blir fortalt fra barnsben av at det ene er for jenter og det andre for gutter, da blir det problematisk. Og ekstra problematisk når dette går utover leselysten hos barn. Det er masse bøker i den rosa biblioteksserien som jeg kunne tenke meg at sønnen leser, men som mange gutter ikke vil lese fordi permen er rosa. Harry Potter er genial både for gutter og jenter, men det som er synd, er at forfatterens fulle navn ikke ble brukt pga hun er kvinne, og at man da risikerte at gutter ikke ville lese bøkene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s