Det er tanken som teller

Sa hun og smilte unnskyldende. Hun, som for ti dager siden hadde lært meg forskjellen på konsulat og ambassade da jeg kom utenom førstnevntes åpningstider og ville fornye passet mitt. Ti år har faktisk gått siden jeg sist var inne i Europas hovedstad for å erstatte det gamle passet med et nytt. Den gangen hadde jeg tydeligvis, uten å være klar over det, kommet innenfor konsulatets åpningstider, for da som nå sjekket jeg bare hvilket tidspunkt ambassaden var åpen. Denne gangen skulle jeg altså lære noe nytt, som det slevsagt er meget mulig at resten av verden er klar over. Men, dersom du skulle være like intetanende som meg med hensyn til forskjellen mellom ambassade og konsulat, så kan jeg herved fortelle deg at det er på konsulatet du får passet ditt dersom du befinner deg utenfor gamlelandet.

For knappe to uker siden dro jeg altså inn til Brussel. Med tog. Å kjøre bil i Brussel sentrum er uaktuelt, ettersom bilistene har fanden enda mer i hælene enn her hvor jeg bor. Jeg hadde utsatt passforn(ø)yelsen både lenge og vel, og det havnet stadig på bunnen av to-do listen min, sammen med ting som å lage fotoalbum for de fem siste årene, rydde garasjen og sende sykkelen på service. Men, i motsetning til slike aktiviteter, som gjerne kan unngås både lenge og vel, er gyldig pass en forutsetning for å kunne gjøre noe av det jeg liker aller best: Reise til gamlelandet på ferie. Disse turene til det landet jeg kommer fra, er alfa omega for at integreringen ikke skal seile sin egen sjø. Da får jeg nemlig det påfyllet jeg trenger for å kunne fortsette på den smale sti. Dersom jeg ikke skulle få muligheten til å være meg selv hundre prosent (nei, det går faktisk ikke an på fremmedspråk for mange av oss, selv om det selvsagt går bedre og bedre dag for dag), så ville nok ektemannen gått til streik. Da jeg kom frem til ambassaden min etter én times togtur, stolt over at jeg endelig hadde forsert prokrastineringens forlokkende sødme, ble jeg møtt med et oppgitt smil:

«Konsulatet er stengt.»
«Hæ?!»
«Konsulatet er stengt, du må komme tilbake innenfor konsulatets åpningstider dersom du vil fornye passet ditt. Alt står på nettsiden vår.»
«Hæ?!»

Og sånn fortsatte vi litt, til det omsider gikk opp for meg at jeg hadde kommet inn til storbyen forgjeves. Jeg som hadde vært så flink og e-n-d-e-l-i-g tatt meg på tak! Det var umulig. Det måtte være en feil et sted. Men, det var det selvsagt ikke, hun visste jo hva hun snakket om hun som helt sikkert hadde andre ting å ta seg til enn å overbevise en avslepen trønder i eksil om åpningstidene til arbeidsplassen sin. Vel, det endte godt. Jeg tryglet så godt som på mine knær, og det var nok ikke én av mine stolteste øyeblikk, for jeg tror hun kanskje fikk følelsen av at jeg ville nekte å forlate åstedet dersom jeg ikke fikk viljen min.
Så, i dag når jeg skulle inn for å hente den verdifulle, røde, lille boka med gullskrift på, kjøpte jeg med meg, som rett og rimelig er, en bukett blomster. Litt sjenert, for jeg skjemtes fortsatt over den infantile oppførselen min ikke mange dagene i forveien.

«Jeg kan dessverre ikke ta imot gaver.»
«Hæ?!»
«Vi har ikke lov til det.»
«Hæ?!»

Det gikk heldigvis fort opp for meg at hun denne gangen ikke ville la seg overtale. Og før jeg dro min vei med det splitternye passet i veska (sammen med det gamle i gjennomhullet tilstand, bien sûr, må jo ha et minne fra den gangen det var lov til å ta med passbilde selv og faktisk smile på det – det bildet jeg endte opp med denne gangen, egner seg virkelig ikke på trykk, det ser ut som jeg er i sjokk, noe jeg nok sikkert var da jeg trodde jeg hadde kommet inn til Brussel forgjeves) og en bukett blomster, sa hun:

«Det er tanken som teller og den skal jeg ta med meg.»

I forfjamselsen glemte jeg å vise henne buketten, og dersom hun mot all formodning skulle forville seg inn på bloggen min, så ser de altså slik ut:

Blomst

Og her sitter jeg altså med nytt pass, som heldigvis ikke skal fornyes igjen før 2024, og innser hvor heldig jeg er som ikke møter større strabaser når jeg skal skaffe de nødvendige papirene for å komme meg Hjem.

 

 

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

3 thoughts on “Det er tanken som teller”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s