Raushet ønskes

cofrade.fr
cofrade.fr

Jeg har med et halvt øye fått med meg brøkdelen av raushetsdebatten som foregår i gamlelandet for tiden. Jeg forsøkte å lese et par artikler om temaet, uten å føle at jeg ble noe klokere, men ble vel snarere litt: Que? Det er jo sånn, at når en lever i utlendighet, får en gjerne med seg bare bruddstykker av det som foregår. Noe kan meddeles med 140 tegn på twitter og merkes med #dax18, og så mangler man selve programmet på TV-skjermen, slik at meningen i innholdet stort sett bare blir halv. Og så leser man et innlegg i en avis som noen anbefaler på Facebook, etterfulgt av et par bloggposter, for så å føle seg fortsatt like uklok.

Det lille jeg altså har fått med meg av raushetsdebatten, forsøkte jeg å forklare til ei venninne her nede. På fransk, ja. Ikke vet jeg hva som brakte meg dit, for ikke hadde jeg google oversatt ordet på forhånd, og brukte det franske ordet for generøs, men jeg hadde vel heller ikke fått med meg essensen i hva debatten består i der hjemme. Jeg forsøkte å forklare henne at ikke all raushet er ekte, at noen har baktanker, eller noe sånt, og rakk å rote meg inni en liten floke før jeg til slutt ble sittende igjen med en sånn keiserens nye klær følelse, ingen skjønner egentlig hva debatten dreier seg om, men alle uttaler seg, og snart kommer kanskje noen, et barn kanskje, og sier noe sånt som, dette handler om ingenting. Venninnen min trakk på skuldrene, og sa vel noe sånt som: Oui, oui, les gens (Ja, ja, mennesker, altså), og med et unisont sukk, var den diskusjonen over. Og jeg, vel, jeg skjønner den fortsatt ikke. Men jeg har likevel noen tanker om hvor rausheten virkelig trengs.

For hva med litt raushet når det kommer til oss innvandrere? Da mener jeg ikke i form av penger, at statskassa skal åpnes og oljen helles utover ghettoene, nei, men at kvinnen og mannen i gata kan tenke litt mer som så at innvandrere flest, gjør da så godt de kan. Akkurat som folk flest. Det vil alltid være noen som ikke får det til, faller utenfor eller utnytter. Som i alle grupper mennesker. Det er jeg overbevist om, selv om jeg gjerne innrømmer at jeg nok er både fargeblind og inhabil.

Det jeg mener med raushet, er å la tvilen komme oss til gode, selv om vi for eksempel snakker gebrokkent eller gjør ting annerledes. La oss fullføre våre egne setninger, selv om det kanskje tar litt ekstra tid. Forsøk å ikke dra på smilebåndet om vi sier ‘den huset’, og ikke ‘det huset’. Vær litt interessert i hvor vi kommer fra, og ikke begrens det til å handle om hvor vi egentlig kommer fra, men la oss også fortelle litt mer enn bare nasjonaliteten vår. For vi er så mye mer enn det.

En gang var vi en person som snakket flytende, som forsto hva som sto på alle papirer med liten skrift og som kunne si nøyaktig det vi tenkte og følte til enhver tid. Ha forståelse for at vi gjerne befinner oss i en prosess hvor vi mister oss selv litt på veien, og at det kan ta tid til vi finner tilbake til oss selv igjen. Og at i mellomtiden, blir vi ekstra usikre, rare, klossete med manglende evne til å forsvare oss selv med ord. Kanskje blir vi aggressive, trassige, eller uhøflige. La ikke det gå utover alle de andre som tilhører vår kategori. Avfei det med at vedkommende har en dårlig dag, punktum. Gi oss en jobb, da vil vi lære språket raskere. Snakk med oss, da kan det til og med gå enda fortere. Bli venn med oss, så skal jeg love dobbel akselerasjon. Prøv dette, så skal du se at vi vokser et par centimeter.

Og, ikke minst, at integreringen får fart på seg.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

6 thoughts on “Raushet ønskes”

  1. Raushet er mangelvare. Når det kommer til et stykke. Det er ikke det samme som å «fremsnakke» eller heie på med smiletegn, selv om det er hyggelig nok.
    For meg handler raushet om romslighet. Om å gi andre tid og rom, hos meg eller sammen med meg. Uten alltid å skulle skynde på eller snubbe av, i tale eller handling.
    Noen ganger er det bare snakk om å vise en smule tålmodighet (det er ikke min force å være tålmodig,så det er sagt).
    Om man er så forbasket mye mere inkluderende eller raus av den grunn, skal jeg ikke si så mye om🙂 Men jeg har tro på tid, tålmodighet og romslighet i samvær med andre.
    Klem🙂

    1. Ja, romslighet er et godt ord. At det er såpass høyt under taket at en tåler hverandres ulikheter. Selv jobber jeg ekstra mye med tålmodigheten, nå som jeg har små barn – de tester den ikke bare hver dag, men ofte hver time!😉 Ha en fin kveld, klem😀

  2. Fantastisk innlegg. Er så enig med deg! Har selv opplevd å være innvandrer og famle med språket, og det er merkelig hvordan man plutselig føler seg dum, uselvstendig og sett ned på. Nå er jeg tilbake i gamlelandet, men nå er det mannen sin tur til å være innvandrer. Hvis hver enkelt legger godviljen til, er litt mer tålmodige og er interessert i å høre hva «utlendingen» har å si, så tror jeg det ville vært et stort fremskritt i integreringen.

    1. Kunne ikke sagt det bedre selv! Det er akkurat det er med den godviljen, som jeg tror folk flest ikke er klar over at faktisk er deres ansvar i integreringen. Det må være deilig å være tilbake i gamlelandet, men jeg føler med mannen din som skal være innvandrer i Norge. Det kan ikke være så enkelt bestandig!😉

  3. Det er rart hvordan vi innvandrere beskyldes for å være både det ene og det andre når det går litt i surr for oss, og spesielt om vi går i surr på en dårlig dag (det er jo da vi er mest utsatt for å rote det til på fremmedspråk!), mens andre bare blir beskyldt for nettopp det å ha en dårlig dag…
    Heldigvis er de fleste franskmenn jeg omgås tålmodige og rause med meg, men det finnes unntak, og det er like lite hyggelig hver gang jeg treffer de unntakene. Jeg har dog begynt å «ta hevn» ved å tenke for meg selv sånne litt smålige tanker som at «jeg snakker flere språk enn deg så, bædibædi»… Jeg tror nemlig endel av denne avvisningen er fordi de er redde for at jeg skal spørre om vi heller kan snakke engelsk, og da vil det fort bli avslørt at de snakker MYE mindre engelsk enn jeg snakker fransk. De som er mest tålmodige med meg, er faktisk de som selv snakker endel engelsk, selv om vi aldri snakker engelsk sammen! De oppmuntrer meg, korrigerer meg litt nå og da og blir ikke stressa om jeg står fast og må skyte inn et ord på engelsk for å lære et nytt ord på fransk🙂

    1. To av venninnene mine her har engelsk som andre språk, og jeg har ikke tenkt over før at det kanskje gjør dem mer tålmodig med meg – men når du sier det, så tror jeg du har helt rett! Det er vel noe med at de har forståelse for at det kan ta litt tid før en finner de rette ordene, kanskje? Jeg opplever dessuten også som regel rause og tålmodoge belgiere, men nå er jeg jo en privilegert innvandrer som ikke skiller meg særlig ut hverken utseendemessig eller når det gjelder kultur. Jeg har venninner her som er mer eksotiske enn meg og kommer fra varmere land og har mørkere hud, og de opplever dessverre ikke nødvendigvis den samme rausheten …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s