Harry Potter snakker ikke fransk!

Junior (8) og jeg er alene hjemme. Far i huset er på jobbreise, og lillesøster (5) har dratt av gårde på leirskole med klassen sin. Litt tidlig, tenker du kanskje? Nei da. Allerede i andre klasse på førskolen, da hun var fire år, gikk turen til en bondegård. Denne gangen har de reist av gårde til sjøen, og jeg pakket koffert i henhold til en meget detaljert liste fra skolen, som jeg, selv etter ti år i dette landet, måtte bruke ordbok til å tyde deler av. Nei, fremmedspråk læres ikke over natten, og dette fordi et ord ikke bare er et ord. Ordets betydning blir ofte nok gjerne bestemt av hvor i verden du kommer fra. Ta for eksempel dette:

  • Une paire de chaussures de marche (pas de baskets)

På norsk blir dette: Et par tursko / gåsko (ikke joggesko). Med mine referanser, blir dette til en lettere versjon av fjellsko, altså en slags tyngre utgave av joggesko. Slike man kan gå i ulendt terreng med, uten å bli våt på beina. På pakkelista står det også gummistøvler, og datteren min er vant til å gå med gummistøvlene sine på tur i dette landet, ettersom terrenget gjerne er svært gjørmete på grunn av all nedbøren. Så jeg tenkte, i mitt stille sinn, at det burde holde med gummistøvlene. Enig?

For å være på den sikre siden, spør jeg likevel førskolelæreren om jeg kan gjøre det sånn. Tja, svarer hun og drar litt på det, mens hun ser på meg med hevede øyebryn og et blikk som jeg tolker som at jeg er veldig rar. Det er jeg jo. Akkurat som alle andre innvandrere. Men hun er vant til å gå med støvler, altså, forsikrer jeg og nikker ivrig, redd for at de skal tro at jeg vil min datter vondt. Jeg har nemlig forstått det slik, at her nede er ikke gummistøvler noe barn går med så altfor ofte. Men de der er fine, sier hun, og peker på de nye skoene til jenta mi med gullglitter på. Hæ? Tenker jeg da. Se bilde, og si meg hva du tenker:

photo

Jeg klør meg i hodet, og synes jo de ligner mistenkelig på et par baskets, som det jo sto på lista at det helst ikke skulle være. Nei da, de der er perfekte, svarer hun og nå er det hennes tur til å nikke ivrig. Men, sier jeg, de er helt nye, jeg vil helst ikke at hun skal hoppe rundt i gjørma med dem, liksom. Gjørma? Spør hun da, og jeg får det der blikket på meg igjen. Ja da, jeg kommer fra en annen planet, og på den planeten synes vi at nye sko skal få være nye så lenge som mulig. Dumme oss. Men hun skal da ikke gå i gjørma med dem, fortsetter førskolelæreren, det er for å promenere i byen, det. Åh, ja, selvfølgelig! Ler jeg da, med hektiske kinn, forstår jeg. Hurra. Så på onsdag reiste jenta mi av gårde, storfornøyd over at hun fikk lov til å ha på seg gullskoene på tur.

Siden onsdag, har altså Junior og jeg vært alene hjemme. Og ettersom fremmedspråk ikke læres over natta, hadde jeg min egen lille agenda hva gutten min angikk. Det har seg nemlig slik, at jeg har lest de to første Harry Potter bøkene for ham. Det er litt over ett år siden vi var ferdige med nummer to, og Junior har siden den gang villet se filmatiseringen av bok én og to. På én betingelse, har jeg svart hver eneste gang han har mast, og det er at han ser dem på originalspråket: Engelsk. Hver eneste gang, protesteres det høylydt, selvfølgelig: Jeg kan ikke engelsk! Det er her vi kommer til min kjepphest, nemlig at han skal lære seg å lese undertekst. En kunst ikke veldig mange frankofone mennesker behersker, tør jeg påstå. De dubber alt, for deretter å klø seg i hodet over at de behersker så dårlig engelsk. I Flanderen, har de ikke dette problemet, for film og TV dubbes ikke til nederlandsk. De er også vant til å se TV-programmer og filmer på originalspråk, og i Brussel, som er både nederlandsk- og franskspråklig, tekstes filmer på kino på begge språk.

Det skal vel egentlig ikke mye tankevirksomhet til, for å skjønne at all eksponering for fremmedspråk forenkler læring? Den gangen jeg begynte å lære fransk, druknet jeg meg i språket. Jeg satt på jobb med fransktalende radio på hodetelefoner, uten å forstå noe som helst. Franske filmer ble sett med engelsk tekst, og etter hvert fransk. Innimellom forsøkte jeg meg på fransk film uten noe tekst i det hele tatt. Jeg leste franske tekster i aviser og ukeblader, mens jeg slo opp på annethvert ord i ordboka. Dette, parallelt med språkkurs, gjorde at mestringen økte og at jeg etter hvert begynte å forstå hva som ble sagt på radioen. Helt til en dag, hvor jeg plutselig glemte at jeg noensinne ikke hadde forstått.

Onsdag ettermiddag måtte vi innom tre DVD-butikker for å finne Harry Potter 1 på film. Junior forsøkte flere ganger underveis å lokke meg på ville veier med andre filmer han hadde lyst til å se. På fransk. Men dette dreide seg ikke om hva han hadde lyst til, dette hadde jeg planlagt helt siden jeg fikk vite at datter, som er for liten til å se Harry Potter på film, og mannen, som er altfor ettergivende og nok hadde holdt med sønnen, skulle reise bort, begge to, samtidig. Det ble altfor mange fluer i ett smekk, til at jeg kunne la sjansen gå fra meg. Alle gode ting er vitterlig tre, vi fikk tak i filmen på den tredje butikken, og som plaster på Juniors imaginære sår, fikk han en godteripose på kjøpet. Strålende fornøyd over at han klarte å lure seg til godteri midt i uka, ble han bittelitt mer entusiastisk med tanke på kveldens filmevent.

Jeg må innrømme at jeg var veldig spent der jeg snurret i gang filmen, men latet som om dette var en helt naturlig ting da jeg lette meg frem til språkvalg og undertekster i menyen. Jeg hørte et siste sukk fra åtteåringen idet handlingen starter. Men så hørte jeg ikke mer. Jeg holdt pusten og tittet forsiktig bort på ham, og konstaterte raskt at han fengslet fulgte med på dramaet som utspilte seg på skjermen når Hagrid kom for å hente Harry Potter vekk fra den fæle «familien» hans. En halvtime inn i filmen, utbrøt han plutselig: Mamma, det er lett å lese undertekst, jo!

I går kveld leide vi film nummer to, med like stor suksess, og nå er det ingen vei tilbake. Sønnen min er ikke besudlet med en fransktalende Harry Potter, og jeg gleder meg til videre snikengelskifisering i heimen.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

6 thoughts on “Harry Potter snakker ikke fransk!”

  1. Jadda, dette går den flotte veien. Nå får han språksangen i øret og det hjelper, veldig.
    Vi (smått og jeg) ser på barnefilmer på originalspråket, hun leser ikke ennå, men det spiller ikke noen rolle. Hun fryder seg og spør, når det er noe hun ikke skjønner av handlingen.
    Men vi ser ikke så ofte på film og tv har vi ikke. Vi har så kort tid sammen at det er mer morsomt å gjøre annet🙂
    Klem🙂

    1. Ja, helt enig, språksangen vil feste seg i øret, og da blir en del av språklæringen litt gratis.

      Skjønner forresten godt at du og smått gjør andre ting enn å se på TV når dere er sammen. Et hus uten TV er min drøm, men først må barna indoktrineres skikkelig😀

      1. Er noe enklere med ikketv når man bare er to og ikke har den helt store interessen🙂

  2. Vi kjører også originalspråket hvis det er engelsk. Det hadde liksom ikke vært samme hvis monsieur Potter og Fleur Delacour snakket det samme språket. Det minner meg om første gang jeg så noe annet enn NRK på 80-tallet. Det var en Bob Hope-film og han snakket tysk. Bortsett fra at jeg ikke forstod et kvekk, ødela det liksom stemningen når jeg visste at det ikke passet med historien. Vi har for øvrig tatt konsekvensen av at det kun er noen få, spredte programmer som interesserer oss på TV. Vi sa opp abonnementet og ser bare dvd’er. Vi må likevel betale utpresserne fra NRK. Det kunne blitt mange bøker og filmer for de pengene.

    1. Må man virkelig betale lisens selv om man ikke ser på NRK? Er det fordi du har tv? *klørmegihodet*

      Bob Hope på tysk kan jeg godt tenke meg at ikke er noe spesielt underholdende! For oss som er vant til engelske skuespilleres stemme, blir det veldig rart med dubbing. Men her vokser de opp med det, og blir vant til dubberens stemme ettersom den alltid er den samme. Du kan si det slik, at de som er dubbestemme for skuespillere med mye suksess, er heldige, for da har de jobb resten av livet😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s