Kvinner her til lands

genderpowersexuality.wordpress.com
genderpowersexuality.wordpress.com

Har nettopp fått lov til å gi barna sine sitt eget etternavn. Frem til i fjor var dette ulovlig dersom barnas far var kjent. Og når jeg leser kommentarer i enkelte fora, er det ganske mange som fortsatt synes det burde være slik. At far tross alt er den som skal bære navnet videre, liksom. Fordi? Nei, det har jo alltid vært sånn, ikke sant. Ja men, hvorfor skal det være slik? Det har alltid vært sånn. HØRER DU IKKE HVA JEG SIER, DIN TOSK?! Joda, jeg stiller bare spørsmålstegn ved det, for er det ikke like viktig for mor å bære navnet sitt videre? NEI. Hvorfor ikke? Fordi det aldri har vært sånn. Og sånn kan det holdes på i det uendelige. Men nå er heldigvis loven der, som sier at det ikke trenger å være sånn som det alltid har vært lenger. BEDRE SENT ENN ALDRI.  Ikke sant?   

Det er forresten mange måter å diskriminere på. Det franske språket har sin helt spesielle metode, som jeg til dags dato har til gode å høre at noen stiller spørsmålstegn ved:

I tredje person flertall, det vil si det ‘de’ gjør, er ‘de’ enten feminin eller maskulin. Det vil si, dersom de som for eksempel spiser, er kun kvinner, så brukes den feminine formen ‘elles’ mangent. Dersom det er menn som spiser, derimot, brukes den maskuline ‘ils’ mangent.

Men – hva skjer når det er ti tusen kvinner og én mann som spiser, blir det ‘ils’ (maskulin) eller ‘elles’ (feminin) da? Selv om den ene mannen som spiser sammen med de ti tusen kvinnene, skulle vise seg å være en to timer gammel baby, så er det hans kjønn som bestemmer. De resterende ti tusen kvinnene som spiser sammen med denne to timer gamle guttebabyen, kan bare ha det så godt, de bøyes maskulint uansett og blir til ‘ils mangent’.

Jeg tenker på dette med ujevne mellomrom, spesielt på den internasjonale kvinnedagen, og lurer på om jeg overdriver jeg fransk grammatiks betydning for likhet mellom kjønnene. Men, selv om det kanskje bare er en bitteliten bagatell i den store sammenhengen, så klarer jeg ikke helt å fri meg fra tanken om at det i underbevisstheten til fransktalende mennesker vil være slik at mannens tilstedeværelse teller mest.

På hjemmefronten har det heldigvis skjedd en utvikling siden fjorårets bloggpost. Kort fortalt for de som ikke husker (alle, vil jeg tro), så gjorde mammahjertet et bekymret hopp da Junior proklamerte at den nye gutten på fotballaget ikke var noe god. At han sparket som ei jente. Han har skjønt at det ikke er noen god idé å snakke slik i mammaens nærhet, men jeg kan jo ikke være sikker på at han holder seg for god til det når jeg ikke er der. Helt til en dag, ganske nylig. Det går i døren. Far og sønn kommer hjem fra fotballtrening en helt vanlig mandagskveld. Sønn kommer springende inn på stua, med store øyne og nesten ikke pust igjen.

«Mamma! Mamma! Gjett hva som har skjedd!»

«Hva da?» undrer jeg, selvfølgelig, uten å ha noen anelse akkurat da om hvor viktig det som har skjedd faktisk var.

«Vi har fått ei jente på laget! Ei JENTE!» han ser ut som han ikke tror på det selv engang der han står med treningsbag over den ene skulderen og et godt tak om fotballen.

«Ja vel,» svarer jeg og forsøker å se så uanfektet ut som mulig, mens jeg kjenner hjertebanken ekstra godt og håper han ikke legger merke til det. Det er nemlig nå eller aldri. Jeg må vise ham at dette, gutten min, er da helt naturlig. En altfor overvettes begeistring fra min side, kan fort ødelegge normalen i det hele.

«Så fint,» sier jeg videre, «hva heter hun, da?»

«Vet ikke! Men hun er ei jente, altså, og …» han nøler før han fortsetter, «hun kan sparke fotball. Faktisk.»

Til neste års kvinnedag, kan kanskje Belgia by på enda flere overraskelser. To be continued …

 

Imens kan du kose deg med feministisk leseliste på Undreversets utmerkede blogg.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

9 thoughts on “Kvinner her til lands”

  1. Ja, du er helt rett. I tredje person flertall er det hankjønnet som bestemmer på fransk, og det sikkert forklarer mye om et lenge mennstyrt samfunn.
    Men overraskelser går noen ganger begge veier : det får meg alltid til å smile å forestille meg kvinner fra Norge som «nordmenn» !
    C’est un peu la même histoire, non ? 🙂
    Lykke til med ditt bokprosjekt.

    1. Absolutt, nordmenn er også kjønnsdiskriminerende på sitt vis. Også det at vi bruker ‘man’ og ‘en’ når vi snakker generelt. Jeg sier ofte nordkvinne om meg selv, forøvrig, og ellers forsøker jeg å være litt kjønnsnøytral i språket.

      Hyggelig å høre fra deg igjen😀

  2. Språk sier sitt om vaner og uvaner, men verden endrer seg og i blant til det bedre.
    Klem🙂

  3. Min mann (som jeg tok med meg hjem fra studieopphold i Paris) snakker mye om forskjellen på likestilling og kjønnsroller her i Norge og nedover på kontinentet. Selv om det skal en del til å skake oss opp her i heimen, støkk vi skikkelig til da vi så på en fransk nyhetssending 8. mars. I anledning kvinnedagen portretterte de en 38 år gammel kvinne som hadde gjort karriere og bygget opp en frisørkjede. Kvinnen omtalte de som «la jeune femme». Oh, the irony!
    Den betegnelsen tror jeg vi kan være enige om at en jevnaldrene mann ikke ville fått.

    1. Det kan vi godt være enige om, ja! Jenta mi, som elsker å klatre i trær og skitner til klærne sine over en lav sko, blir kalt garçon manqué, og jeg har gitt opp å protestere for det ender bare opp med blanke blikk fra de innfødte😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s