Ting vi ikke kan si

Man lærer så lenge man lever, heter det. I går lærte jeg noe ekstra nyttig, noe som faktisk er av interesse for rullebladet mitt. Det hele begynte med at Junior plutselig husket, fem minutter før vi skulle ut av døra og kjøre til skolen, at den nye kongen og dronninga av Belgia skulle komme til byen og at skolen skulle gå opp til Grand Place for å hilse på. Derfor måtte de ha med seg skikkelige regnklær. Her er nemlig vær og vind akkurat like ustabilt som det trønderværet jeg vokste opp med, så en må alltid være føre var. Spesielt hvis en skal stå på et torg i flere timer å vente. Ære være lærerstanden, tenkte jeg i mitt stille sinn, mens jeg fant frem riktig utstyr til både ham og lillesøsteren.

Jeg lurte et lite øyeblikk på om ikke jeg også burde møte opp og ønske de kongelige velkommen, jeg har jo tross alt lunsjet med prins Phillip på St. James’ Palace den gangen jeg bodde i England og jobbet frivillig for en veldedig organisasjon han var beskytter for, og har derfor en viss erfaring med hvordan man snakker med slike, selv om den er aldri så liten. Men heldigvis slo jeg tanken raskt fra meg, for nå er jeg så godt i gang med bokskrivingen igjen at det skal veldig mye til for at jeg gjør noe annet enn akkurat å skrive på dagtid. Heldigvis ja, for selv om jeg en gang i tiden minglet med eks-svigerfaren til mitt store barndomsidol, Lady Di, så betyr ikke det at jeg er en tilhenger av den institusjonen disse menneskene representerer. Det å bli født inn i en tilværelse hvor alt er opplest og vedtatt på forhånd når det gjelder ditt gjøren og laden, og at du ikke har noe du skulle ha sagt, kan vel umulig være forenlig med menneskerettigheter og ellers demokratiske styresett. De har ikke en gang ytringsfrihet. Men det har ikke vi heller, skulle det etter hvert vise seg på Grand Place.

Intetanende om dramaet som var i ferd med å utspille seg midt i byen min, satt jeg på loftet og skrev til klokka ble så mange at barna skulle hentes på skolen igjen. Minstejenta strålte med papirkrone på hodet som var fargelagt med flaggfargene, rødt, svart og gult. Hun hadde håndhilst på kong Philip. Junior var mindre fornøyd, selv om han hadde tatt dronning Mathilde i hånden og beundret de store gulløredobbene hennes. For det første hadde de ikke krone på hodet. For det andre, hadde en dame dyttet ham vekk idet han nærmet seg dronninga. Han hadde fortalt henne at slik oppfører man seg ikke bare mot barn, hvorpå hun lurte på hvor mammaen hans var, for slik snakker man bare ikke til voksne.

Jo, for tenk, tenker jeg i mitt stille sinn mens Junior forteller, slik snakker man til voksne som oppfører seg slik, der jeg kommer fra. Der har nemlig barna lov til å ha en stemme. Sånn er det ikke her. Men, when in Rome, do as the Romans, ikke sant? Det er jo slikt some er integrering. Så jeg svelger kamelen, og forsøker å finne en gyllen middelvei mellom min indignerte sønn og denne damen, som, for det jeg vet, kanskje hadde ligget våken hele natta og gledet seg til å se det nye kongeparet på nært hold.

Da vi kom hjem, ville barna se om det var kommet bilder på Internett fra det staselige besøket, og det var det.

deredactie.be
deredactie.be

Og så var det bilder av denne mannen, som jo ser helt vanlig ut.

sudinfo.be
sudinfo.be

Men det er han ikke. Han er en rebell. For i stedet for å klappe, se glad ut og veive med flagg og eventuelt pynte seg med hjemmelaget krone, så ropte han: «Vive la république! Vive la république!» Vedkommende rakk ikke å rope lenge, før politiet kom. Og der ble han faktisk – arrestert!? Ja, det ble han. Bare se her:

Hun damen som utøvde vold med paraplyen sin derimot, vel, hun ble ikke hanket inn av lovens lange arm. Forstå det den som kan.

Jeg ser videoklippet flere ganger. Det er fra torget vårt, hvor vi spiser is på varme sommerdager og hvor barna elsker å leke med vannet i fontenen. Og jeg tenker at det var godt jeg satt på loftet mitt og skrev bok denne dagen, for jeg er en sånn som fort kunne latt meg revet med av denne rebelske herremannen, som jo ellers ser temmelig respektabel ut. Jeg kan godt se for meg en fanden fare gjennom sjela, og at jeg stemmer i med ham som sto der så alene og uskyldig ropte «leve republikken!» Sånn litt for moro skyld, men mest for alvor. Ikke sånn rett foran barna selvsagt, for jeg prøver så godt jeg kan å ikke være en sånn flausemamma. Og heller ikke aggressivt. Akkurat som jeg ikke ville angrepet menneskene som ropte «Vive la reine! Vive le roi!» med paraply.

Så det var godt jeg holdt meg hjemme. Nå vet jeg hva jeg ikke kan si så veldig høyt her nede. Og i skrivende stund, lurer jeg på om dette er et passende antrekk å hente barna mine i etterpå.

Foto: Egentlig veldig privat, men skitt, la gå.
Foto: Egentlig veldig privat, men skitt, la gå.

Hva tror du?

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

12 thoughts on “Ting vi ikke kan si”

  1. Dagens outfit var da passende nok?😆
    Man har alltid noen begrensninger når det gjelder sine ytringer, over alt.
    Klem🙂

    1. Hehe, takk – vet ikke om barna hadde vært helt enige😉

      Jo, det er vel ikke alt man trenger å si alltid, men å bli arrestert for det, én time fra Europas hovedstad? Hm.

      1. Skulle tro det var større takhøyde, men det er vel slik det er.
        Klem🙂

  2. Har aldri forstått hvorfor vi på død og liv skal beholde kongehusene. Den mannen har et godt poeng etter min mening. Han var dessuten veldig rolig, og oppførselen var eksemplarisk. Det kan vel ikke være farlig å godta det. Her hadde vi muligheten til en ny start siden vi ikke hadde noen adelsfamilier i 1905, men vi var vi ikke mindre konservative enn at vi importerte en kongefamilie, for selv om kongen ikke fikk makt, var det visst utenkelig å ikke ha en adel.

    1. Jeg husker at jeg var veldig glad i alt som hadde med konger, dronninger, prinser og prinsesser mens jeg vokste opp. Men etter blant annet å ha lest en biografi om oppveksten og ellers livet til Lady Di (ja, jeg innrømmer, hun fascinerte meg), så må jeg si at jeg ikke synes et adelig system ikke hører mye hjemme i vår tid. Mye av det som foregår i disse rekkene er ekstremt konservativt og elitistisk, og de har mye usynlig makt. Her i Belgia har de til og med sin egen telefonkatalog. De læres opp til å kun menge seg med sine egne, og det er egne dansekurs for dem slik at de kan forberede seg til ball og slikt, men også slik at de forhåpentligvis finner noen skikkelige mennesker å gifte seg med. Det er mange arrangerte ekteskap der, kan du tro, selv om det selvfølgelig ikke er disse menneskene vi forbinder med slikt. Den nettopp avgåtte kong Albert av Belgia har dessuten etter sigende et barn utenfor ekteskap som han nekter å vedkjenne seg, og som han frem til nå har kunnet nekte å vedkjenne seg på grunn av sin kongelige immunitet. Nå som han ikke er konge lenger, kan hun gå videre med saken og kreve DNA test, men hun er jo allerede voksen og selv om det skulle vise seg å være riktig, så har hun jo gått glipp av mange år med en far som har nektet å ha noe med henne å gjøre. Om du er interessert, kan du lese mer om det her http://en.wikipedia.org/wiki/Delphine_Bo%C3%ABl

  3. Tilbaketråkk: Hjelp! | C'est la vie!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s