Integrering: En hel verden forsvinner på den måten

Foto: Hege Haugvik
Foto: Hege Haugvik

«Jeg ble med henne inn i sykkelrommet, hvis dør var brutt opp, og så det halvmeterstore hullet i gipsveggen innenfor. Jeg hadde noen vitser om forfengelige tyver på tungen, men lot det være, hun var svensk, og ville enten ikke forstå hva jeg sa, eller vitsen med det. Det var en av følgene ved å bo her, tenkte jeg nå, da jeg smelte igjen alle lokkene og låste opp døren for å ta en røyk utenfor, at jeg rett og slett pratet mindre. Nesten alt småprat, det man sier til ekspeditører i butikker og på kaféer, konduktører på tog, tilfeldige mennesker man deler en situasjon med, hadde jeg rett og slett sluttet med. En av de beste tingene med å komme tilbake til Norge var akkurat det, hvordan den fortroligheten med mennesker jeg ikke kjente, kom tilbake, og skuldrene mine senket seg. Og videre all kunnskapen man besatte om sine landsmenn, som nesten overmannet meg når jeg steg ut i ankomsthallen på Gardermoen: Han kom fra Bergen, hun kommer fra Trondheim, der var det en arendalitt gitt, og hun, kom ikke hun fra Birkeland? Det samme med alle nyanser i det sosial bildet. Hva folk jobbet med, hvilken bakgrunn de hadde: Alt ble klart i løpet av sekunder, mens det i Sverige alltid forble skjult. En hel verden forsvant på den måten. Hvordan måtte det ikke da være å bo i en afrikansk by? Eller en japansk?» (Karl Ove Knausgård, Min kamp 2, s. 381).

Eller en belgisk?

Advertisements

6 thoughts on “Integrering: En hel verden forsvinner på den måten

    1. Og heldigvis lærer man mye nytt! Hadde vært kjempekjekt dersom den kunnskapen hadde blitt verdsatt, men dessverre tas den gjerne for gitt av de innfødte … 😉

      Tidlig kveldsklem 😀

      Lik

  1. Både jeg og kona kjenner oss godt igjen. Jeg slapp nok billigst unna, for jeg bodde bare 1,5 år i USA, mens kona har bodd her i 12 år. Begge landene har positive sider, men det er ikke alltid lett å føle seg hjemme i et nytt land.

    Lik

    1. Det er godt at du har følt litt på det, selv om kona har følt på det lengst – det gjør at du kan forstå henne bedre 😀 Og det er veld alltid slik, at det nye landet har masse positive sider, men denne biten hvor en mister seg selv litt er mye undervurdert kan det virke som. Dessuten, det at jeg, en privilegert innvandrer med masse ressurser, føler på disse tingene, er jo én ting. Tenk å tilhøre en stigmatisert gruppe innvandrere i tillegg, vet du, jeg vet ikke om jeg hadde taklet det …

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s