Fremskritt

fremskritt
tripadvisor.com

I forrige uke levde jeg i en boble. Dagene bestod i å stort sett gjøre en av de tingene jeg liker aller best: Lese, lese og lese enda litt til. Ikke til eksamen heldigvis, men romaner som har ligget og ventet i månedsvis på Kindelen på at eieren dens skulle reise på en ferie hvor hun skulle oppvartes fra morgen til kveld mens hun innimellom observerte barna (som plutselig har blitt store nok til å befinne seg i bassenget uten meg, o’ lykke!) der de plasket og skled på intrikate badesklier dagen lang. Det er utrolig hvor lenge de klarer å holde på med dette, i timevis faktisk, uten å få hele bassenget i vrangstrupen. Ektemannen er heldigvis en sånn som blir fem år igjen så fort han befinner seg i varmere strøk og stikker tåa uti et basseng, og har det minst like gøy som barna der han bryter alle reglene som brytes kan i samtlige sklier.

Med jevne mellomrom måtte jeg selvsagt reise meg opp fra den behagelige solsenga for å smøre ungene med faktor 50, noe de selvsagt ikke syntes noe om til tross for at jeg (med lett sammenbitte tenner) forsikret dem om at de nok kom til å takke meg en vakker dag for at mammaen deres er så plagsom til enhver tid. Ellers var det ikke andre forstyrrelser i lesningen enn den bugnende matbuffeten som til faste tider trofast sørget for at den overmette magen ble enda mettere. Og mens jeg spiste enda en dessert, lovte jeg meg selv dyrt og hellig at dekadent latskap og blasert fråtseri skulle erstattes med energisk måtehold og driftig innsatsvilje så fort jeg satte bena mine på belgisk jord igjen.

At jeg befant meg i et land som for bare noen måneder siden var åstedet for folkeopprør og omfattende demonstrasjoner mot regjeringen, klarte jeg ikke helt å ta innover meg der jeg lå og lurte på hva for slags godsaker jeg skulle spise til neste måltid. Egentlig er jeg jo iherdig motstander av den slags ferieturer, helst skulle jeg vel ha langet ut gjennom de norske viddene i allslags vær med tung sekk på ryggen og ankommet håndlaftet turisthytte overfylt av likesinnede med lommene fulle av rosiner og nøtter, men ektemannen nekter. Så alt dette, og mer til selvfølgelig, er hans skyld.

Vi koblet helt ut, bokstavelig talt, han og jeg, ettersom Wifi-en glimret med sitt fravær alle andre steder enn en bitteliten flekk i resepsjonsområdet. Det hører med til historien at mannen ikke var like entusiastisk over dette faktum som kona si (jeg foretrekker jo å stikke nesa i bøkenes verden og er det noe internett med all dens tiltrekningskraft har sørget for, så er det nettopp at jeg gjør dette mindre enn før), men det ga ham jo bare enda mer tid til å bli fem år igjen og leke masse med barna, slik at jeg kunne lese enda mer mens jeg iherdig forsøkte å overhøre Richard Claydermanns utrettelige pianotriller i bakgrunnen.

Ikke bare gjorde meg skyldig i dovenskap og overspising denne uka, men jeg lot meg lokke ut på vill galei i stereotypienes enkle men svært så underholdende verden. Glemt var fire år med indignert blogging om menneskeverd og toleranse uansett nasjonal tilhørighet der jeg mesket meg i båsplasseringer og såkalte uskyldige humoristiske kommentarer om fremmede mennesker rundt meg på bakgrunn av deres tilsynelatende kulturelle tilhørighet. Ja ha da. Ektemannen og jeg rottet oss sammen og klaget over de andres manglende høflighet og utpregete dårlig klessmak mens vi lo overbegeistret nedlatende. Jeg skjemtes såpass av meg selv i ettertid at jeg vurderte å vaske munnen grundig med såpe, men om ikke det ble gjort, så lovte jeg i hvert fall meg selv at jeg aldri skal gjøre det mer.

I de første dagene var det forresten deilig å slippe fransktalende trutmunner i hytt og pine til enhver tid, og det var befriende å snakke engelsk de få gangene jeg skulle ha behov for å snakke med noen andre enn de få utvalgte som befant seg i bobla mi. Men etter et par dager kjente jeg likevel at det var noe som manglet. Da jeg omsider traff på et belgisk ektepar med barn som var jevngamle med mine ved bassengkanten, ble jeg ekstra glad over å kunne konversere med noen utenom bobla mi som forstod litt hvor jeg kom fra, og mens barna våre plasket og sklei kjente jeg min egen trutmunn vokse seg større og større.

Og når kelneren samme kveld lurte på om jeg var norsk (og ikke russisk, til en velkommen forandring) og om jeg ville treffe andre norske som han visste om på samme hotell, så ble jeg plutselig travelt opptatt med å finne på dårlige unnskyldninger for å slippe akkurat det. Og mens jeg satt der og fornektet mitt eget folk, kjente jeg dessuten at jeg gledet meg til å tilbringe kvelden med belgierne og skyndet meg å spise ferdig slik at vi kunne gå og møte dem på avtalt sted.

Vanligvis ville jeg ikke gått glipp av sjansen til å kaste meg over både nordmenn og nordkvinner med rovdyrets utsultede glupskhet, og snakket hull i hodene deres på morsmålet mitt hele resten av oppholdet. De kan nok takk høyre makter for at de slapp akkurat det.

Vel, jeg kan ikke se annet enn at dette betyr at jeg har gjort solide fremskritt i integreringen min, sånn helt uten å merke det. Det har tatt meg ti år å komme hit, treg trønder som jeg er, og jeg får neppe Fremskrittspartiets medalje for min innsats på integreringsfronten. Men, når det er sagt, hvem ville vel egentlig fått den?

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

2 thoughts on “Fremskritt”

  1. Trivelig å se ordene dine igjen.
    Si det, mene det, men gjøre det?? Vanskelige saker.🙂
    Ha en flott dag og velkommen tilbake til Blogglandia.
    Du har vært savnet🙂
    Klem🙂

    1. Tusen takk for det, Mormor! Og så hyggelig å være savnet!😀 Ja, si og gjøre, det er to helt forskjellige verdener, det er i hvert fall helt sikkert … Ha en god dag!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s