Nyanse i mammalivet

Beklager, jeg må være mamma

Det er en stund siden jeg leste den nå, «Beklager, jeg må være mamma», boken til Karianne Gamkinn, kjent som den dyktige Mammadamebloggeren som jeg har fulgt omtrent siden jeg selv begynte å blogge for snart fire år siden.

«Hva er det egentlig som skjer med kvinner når de blir mammaer? Hvordan er det å være mamma i dag? Hva er viktigst, kaffekoppen med kollegaen, eller de små barnehendene rundt halsen din? Alle snakker om at man må nyte småbarnstiden, men hvordan gjør man det?» Står det på baksiden av det fine omslaget til boken. Jeg elsker bildet av Karianne halvt bortvendt som drar en bukett med ballonger etter seg.

Jeg leste den omtrent umiddelbart etter at den kom deisende i postkassen min fra forlaget Cappelen Damm. Til tross for at jeg har et bittelite horn i siden til nettopp dette forlaget, og litt sånn jeg-skal-vise-dem holdning etter å ha blitt refusert to ganger, overskygget ikke det gleden ved å sitte med den rykende ferske utgaven i mine egne hender. Og det er heller ikke på grunn av mitt skulende blikk mot dem, at det har tatt litt vel lang tid å komme med en tilbakemelding på min egen blogg.

Jeg føler litt for å beklage akkurat det, og komme med en unnskyldning om at jeg ikke har noen erfaring med å anmelde bøker, og at jeg har prokrastinert denne bloggposten nettopp på grunn av dette. Men, så var det dette rådet jeg fikk da, for noen år siden, av en tidligere kollega: Never apologise, never explain. Og det er vel egentlig et mantra som burde gå som en rød tråd gjennom livene til denne skyldbefengte mammagenerasjonen.

Selv om det er mye jeg ikke kjenner meg igjen i, muligens fordi min tilværelse som nybakt mor mer bar preg av «Beklager, jeg må være språkløs innvandrermamma, og jobb kan jeg bare se langt etter fordi vi flyttet ut av Europas hovedstad til en mer barnevennlig region med godt over ti prosent arbeidsledighet og ingen som snakker engelsk tre dager før je ble mamma for første gang», så griper historien meg såpass innimellom at det blir både klump i halsen og tåre i øyekroken når forfatteren skriver så godt om hvordan livet utartet seg bak fasaden. Av og til mister jeg nesten pusten av det stresset som beskrives med krevende deadlines og sjef som aldri blir fornøyd. I den bedriften burde det kanskje vært forbudt å få barn, for melkespreng og morskjærlighet var det i hvert fall ikke plass til.

Den sjefen skulle jeg forresten ha likt å høre mer om, spesielt hvorvidt vedkommende leser boka selv, eller i hvert fall de utdragene som handler om ham, og det hadde vært gøy å kunne vært flue på veggen akkurat da. Jeg lo høyt av skadefryd da jeg leste scenen som handlet om da Karianne fikk øye på ham i ettertid, med stresset blikk og barn på armen, og jeg skulle nok ønsket at hun hadde stoppet bilen og tatt en forløsende dialog. Litt sånn hvor hun oppsummerer og tømmer ut all gammel gørr fra den gangen hun stod på hodet og sjonglerte med hender og føtter for en sjef som kanskje egentlig helst burde funnet seg en annen jobb. Men forhåpentligvis fikk han med seg langfingeren som ble hyttet i hans retning, og om ikke annet, så kan det være et bittelite plaster på såret.

Jeg er veldig glad for å ha lest boka. «Beklager, jeg må være mamma» er et personlig og ærlig bidrag om de omveltningene som kan skje i livet når du blir mamma, og den gir en sårt tiltrengt nyanse til ideen om at deltidsarbeidende eller hjemmeværende mødre sitter på bakenden mens de propper i seg koppkaker. Helt, ikke stykkevis og delt, ser ut til å være det eneste saliggjørende for de som mener å bry seg aller mest om med andre kvinners ve og vel, ser det ut til for meg som sitter på sidelinjen i annet land, og som kanskje er i overkant opptatt av nyanser. For bak hver eneste familie, befinner det seg en historie og egne forklaringer for hvorfor det eller det valget blir tatt. Og kanskje burde man bli flinkere til å følge min tidligere kollegas visdomsord never explain, never apologise.

Gratulerer til Karianne Gamkinn for vel bestått bokprosjekt og lykke til videre skrivingen. Jeg regner med at utgivelsen har gitt mersmak og at hun noterer flittig i de fine notatbøkene vi innimellom får et glimt av på bloggen hennes!

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

8 thoughts on “Nyanse i mammalivet”

    1. Jo, helt enig, vi sier unnskyld når vi har gjort noe vi ikke skulle gjort. Men ikke for å være til, liksom, eller for å ta valg som ikke passer utenforstående. Det var mer det jeg tenkte på da😉 Ellers er jeg veldig opptatt av å lære barna mine og si unskyld når det er god grunn for det, altså!😀

  1. Jeg ville bare kommentere at det er beundringsverdig at du ikke gir opp skrivingen selv om du har blitt refusert, og at du fortsetter å jobbe hardt for å nå målet. Får håpe du lykkes!

      1. Jack Londons «Martin Eden» var mitt første møte med en refusert forfatter, og hva han gikk gjennom for å få utgitt det han skrev

      2. Morsomt at du nevner denne boka, for jeg har nettopp lastet den ned på Kindelen min etter en på twitter anbefalte meg den da han leste bloggposten min «Om skriving»! Gleder meg til å lese den😀

  2. I alt for mange tilfeller er kvinner for flinke til å si: Beklager.
    Men man skal si unnskyld, når man har tabbet seg ut🙂
    Klem på søndag🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s