Språklig tilbakeblikk

Da jeg gikk gravid med Junior, leste jeg bøker om flerspråklighet og det å oppdra flerspråklige barn. Jeg var fast bestemt på at mine barn skulle bli minst tospråklige fra dag én, og ville forsikre meg om at jeg gjorde det riktig helt fra starten av. Jeg fulgte rådene jeg fant både i bøker og i diverse forum på internett, og snakket med Junior på morsmålet mitt allerede mens han lå i magen. Av og til ble det litt barnesanger fra fordums tid, men det var bare mens jeg var helt sikker på å være helt alene, for det var nok ikke meningen at det var sanger jeg skulle bli i dette livet.

Det var, som jeg har skrevet om før her inne, uaktuelt å oppdra barna mine på fremmedspråk, altså fransk. Ikke bare var ikke fransken god nok til at noen ville kunne ta meg alvorlig på noe som helst nivå, men jeg ville dessuten ikke komme til å være like genuin mamma på noe annet enn det språket jeg selv var født og oppvokst med.

Strategien min var å bare snakke norsk, uansett, til barna, fra den dagen de ble født. Det sier seg selv at det ble mye enveiskommunikasjon ganske lenge. Førstemann hørte bare norsk fra meg, for når mannen og jeg kommuniserte, var det på fransk eller engelsk. Mest det siste i begynnelsen, men mest det første senere. Jeg leste norske eventyr, spilte sang CD-er, tok turen til gamlelandet, og ellers prøvde jeg å komme med så mange norskspråklige innspill som mulig. Sniknorskifisering, liker jeg å kalle det. Bare så synd at den bare kom fra meg, for mannen min snakker ikke norsk, og skjønner det heller ikke. Skal han ikke lære seg norsk, han da, når du lærer deg fransk? Har folk ofte lurt. Akkurat som om jeg hadde lært meg fransk dersom vi bodde i Norge. Det kan jeg i hvert fall si med hånden på hjertet, at jeg nok fort hadde sluttet med.

Men, det at mannen min ikke forstår norsk, skulle få særlig betydning for norsklæringen til mine barn, reflekterte jeg ikke noe særlig over mens jeg leste norske folkeeventyr for den nyfødte gutten min. Jeg visste ikke at det et stykke inn i fremtiden skulle komplisere hverdagen sånn som det av og til, eller ganske ofte gjør. Når jeg gir barna en beskjed som, for eksempel, nå må de gå på badet og ta på seg pysjamas mens jeg lager kveldsmat, så skjer det mer enn en gang at jeg plutselig finner dem ut i hagen med pappaen i ferd med å spille ball. Ja men, pappa sa jo at vi kunne jo! Svarte de selvfølgelig, noe jeg bare kunne takke meg selv for ettersom jeg hadde glemt å levere beskjeden på to språk. I begynnelsen skjedde jo dette oftere enn det gjør nå, selvfølgelig, fordi nå vet jeg jo at jeg må oversette beskjeden jeg gir til barna, til mannen. Nå er det til og med enklere, fordi Junior oversetter til faren dersom han spør hva mamma nettopp har sagt. Men det sier seg jo selv at en gutt på syv år er relativt selektiv med hva han oversetter, og det er liten sjanse for at han gjør det dersom han ikke blir spurt, eller det har med sjansen til å få litt ekstra godteri å gjøre!

Det hender jeg har dager (oversett hender med ganske ofte …) at det går litt rundt for meg sånn språkmessig. Spesielt i den perioden jeg frekventerte min engelskspråklige venninne. Hun har, både dessverre og heldigvis kanskje, flyttet tilbake til der hun kommer fra. De gangene vi var sammen begge familiene, mine og hennes barn samt begge ektemenn, var det et språkkaos av engelsk, fransk og norsk, og jeg var den eneste som behersket alle tre språkene. Jeg snakket norsk til mine barn, som jo svarte meg på fransk. Og jeg engelsk til vennene våre og deres barn. Ofte nok ble det til at jeg midt oppi all svimmelheten, endte med å snakke engelsk til mine barn, norsk til mannen min og fransk til vennene våre. Så i denne perioden syndet jeg mye. Alle prinsipper om kun norsk til barna, gikk i glemmeboken, og det ble til at jeg snakket en del fransk til barna, for å ha et språk mindre å forholde meg til. Jeg har dessuten syndet en del innimellom når jeg skal gi beskjeder til barna jeg vil at mannen skal forstå, og jeg er for sliten (les: lat) til å være oversetter. Og ellers i hverdagen når jeg merker at barna ikke forstår det jeg sier.

Så nei, jeg har ikke klart å være hundre prosent konsekvent. Men det må du være! Sa en annen dame jeg ble kjent med her nede. Det er jeg, jeg snakker bare engelsk og aldri tyrkisk til jenta mi. Akkurat som du ikke trenger å snakke fransk til barna dine. Hun var mammaen til en av jentene i klassen til datteren min på den forrige skolen hun gikk på, og engelskspråklig med tyrkisktalende ektemann. Datteren deres snakket engelsk med sin mor, tyrkisk med sin mor, og var i ferd med å bli ganske god i fransk, som hun lærte på skolen. Min datter på den tiden, hadde knapt begynt å snakke. Og når hun snakket, var det på et språk vi ikke forstod. Som nevnt tidligere i bloggen, så trodde belgierne at hun snakket norsk, og nordmenn at hun snakket fransk. Jeg lot dem som sagt bare tro det, mens panikken omtrent paralyserte meg. Samtidig prøvde jeg å forsvare meg med at det ikke er like lett å være konsekvent når du snakker et språk ingen andre forstår. For jeg skal love at det holder hardt mange ganger å snakke med barna på et språk ingen andre forstår. Engelsk er noe helt annet. Og denne jenta det er snakk om, var jo født i Tyrkia, og mammaen snakket også tyrkisk flytende. Så mamma og pappa forstår hverandre på begge språk, det er faktisk noe helt annet.

Det unnskylder i hvert fall jeg meg med her jeg sitter og evaluerer norskutviklingen til barna mine. Nå, åtte år senere, sitter jeg her og slikker sårene, mens jeg ser tilbake på flerspråklighetsprosjektet mitt, tenker jeg at jeg har lyktes sånn noenlunde i hvert fall. Og det er jo heller ikke over ennå.

Og dersom det er noen av leserne som har erfaringer med å oppdra barna deres flerspråklig, hører jeg gjerne fra dere om hvordan det har utartet seg. Og ellers gode råd, mottas med takk.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

28 thoughts on “Språklig tilbakeblikk”

  1. Du skriver godt! Tusen takk.

    Jeg har selv en kjæreste fra Nederland som jeg håper å flytte sammen med, så det er fint å høre om hvordan andre flerspråklige familier klarer å formidle sine språk videre til barna.

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar! Nederlandsk er jo et germansk språk, så ganske likt norsk på mange måter, i motsetning til fransk hvor det meste er annerledes. Uansett, barn har en unik evne til å absorbere språk i tidlige år, derfor er det viktig å begynne med en gang. Det sier i hvert fall det forskningsmaterialet jeg har lest om dette temaet, som jo er uttømmelig. Lykke til med flerspråklig familieliv!😀

  2. Hmm. ingen gode råd, og ikke egne erfaringer, men det kan vel bero på av at vi aldri har hatt det problemet, selv.
    Men jeg tror fortsatt på at det er lurt å snakke mest mulig norsk med dem. Det kommer en tid hvor de selv vil ta et aktivt valg i forhold til språkpreferanse og det hviler mye på hvor i verden dere befinner dere, på det tidspunkt.
    Klem🙂

    1. Tusen takk for innspill, Mormor! Ja, jeg tenker du har rett, og jeg er veldig flink til å stramme meg opp de gangene jeg havner på den franskspråklige galeien😉

      Klem tilbake😀

  3. Jeg overhørte en samtale en gang med to norsk pakistanske jenter. Hun ene sa til den andre at hun ble rådet av sin logoped og andre at det er gull verdt å lære morsmålet sitt, for det andre språket som de prater i det daglige vil de alltid lære seg gjennom venner og skolen. Og så når barna blir store vil de være takknemmelige for å kunne flere språk enn bare ett. Så ingenting er bortkastet.
    Og det med at barn prøver ut hva den andre foreldren har sagt uavhengig av at det er på samme språk eller ikke er helt vanlig. Jeg hører stadig datteren min si; jammen pappa har sagt at jeg får lov, noe han alldeles ikke har sagt, så de vrir og vender på det uansett, ja barn er av og til veldig sleipe😉

    1. Tusen takk for innspill! Ja, jeg er helt enig med deg i at ingenting er bortkastet. Den gangen jeg bodde og jobbet i England, var det ei som jobbet på en annen avdeling som kontaktet meg. Hun var engelsk, men hadde norsk mor som hadde snakket norsk til henne gjennom oppveksten, og da hun ble voksen hadde hun tatt ett år på folkehøyskole for å forbedre språket. Hun var veldig typisk britisk, så det var derfor veldig morsomt at hun snakket norsk. Og selv om hun ikke praktiserte så ofte, fortalte hun meg at det var en viktig del av henne. Og det er det jeg håper det skal bli for barna mine, så jeg fortsetter nok på den flerspråklige veien😀

      Og ja, barn vet nok å lure foreldrene, akkurat som vi selv gjorde den gang vi var små😉

  4. Hei, og takk for interessant blogg. Følger med her🙂

    Kona mi er i omlag same situasjon som deg – innflyttar gift med «innfødt» mann, prøver å sørge for at ungane (6&8) er tospråklege. Her er det i tillegg snakk om anna alfabet og mange tusen idiografiske teikn..

    Vi har skjønt / lært at
    1) Ungene skal faktisk lære meir enn dobbelt så mykje som «normale», innfødde barn. Vi må vera klar over at vi stiller store krav til dei, OG at vi som foreldre må bruke *masse* tid på dette.
    2) «Morsmålet» (minoritets..) var «passivt» ganske lenge. Vi flytta rett og slett til landet mor kjem frå i eitt år, det fekk dei til å bruke språket aktivt.
    3) Minoritetsmiljøet er organisert nok til å drive skole – kvar laurdag frå 9 til 12 – i minoritetsspråket. Det hjelper, men er ikkje nok utan stor innsats frå foreldra.
    4) Her i huset MÅ far hjelpe til med språkopplæring også i minoritets-språket. Eg kan sånn omtrent akkurat nok til å hjelpe med lekser når det er enkel tekst.
    5) Den som les høgt på minoritets-språket må og bruke tid på å følge opp og sørge for at dei skjønner teksta (ikkje nødvendigvis alle ord, men i alle fall nok til å henge med)
    6) Motivasjon til å bruke minoritets-språket er gull verd. Brevskriving / Skype / vener frå same land / dagbok på minoritets-språket..

    1. Tusen takk for interessant innspill og velkommen til bloggen!

      Veldig spennende å lese hvordan dere har løst flerspråkligheten, og så fint at dere kunne flytte til hjemlandet til kona de for at barna kunne praktisere språket skikkelig. Her reiser jo vi til Norge minst et par ganger per år, og jeg merker at det gjør underverker for snakkingen. Der borte er det ingen som snakker fransk, så de er pent nødt til å kommunisere på norsk med slekt og lekekamerater. I hjemmet må de dessuten stort sett se på norske tegnefilmer dersom de vil se på TV, for eksempel. Når det gjelder mannen sin rolle, glemte jeg å nevne i bloggposten (jeg skrev den klokka syv om morgenen, så jeg var ennå litt for trøtt til å få med meg alt!), var at mannen min sitt morsmål ikke er fransk, til tross for at han har vokst opp her i Belgia. Han er opprinnelig marrokaner, og har derfor arabisk som morsmål, men snakker stort sett bare fransk med barna, dessverre. Jeg har meldt på eldestegutten (7), et kurs i arabisk, som han går på to timer i helgen, og det synes han heldigvis er gøy. For selv mannen min har slekta si her, og de snakker fransk, hadde det vært fint om barna fikk med seg, om ikke annet, litt av morsmålet til pappaen også. Det er jo en del av farsarven. Jenta (4), synes vi kanskje er litt liten ennå, så hun får vente litt til. Jeg kan ikke noe arabisk, og vet ikke helt om det er plass i min hjerne til flere språk på dette tidspunktet i livet i hvert fall!😀

      Og helt enig, motivasjonen til å bruke minoritetsspråket er gull verdt, og vi befinner oss heldigvis i en tid hvor vi har mange hjelpemidler til å gjøre akkurat det!

  5. Var litt stress med det den første tiden. Ex snakket tysk med eldstemann, slik at han snakket tysk når han begynte i barnehagen. Men det gikk over. Med mellomsten ble det mer norsk, og med minstemann bare norsk. Har med fornorskingen å gjøre, at Ex ble mer og mer norsk selv, Iallfall etter eget utsagn.Likevel ser jeg at ungene snakker med sine tyske slektninger, uten de store vanskelighetene. Minstemann kanskje minst, men han er forsiktig av seg og skal være 110 % sikker før han gjør noe. Med ham har vi også vært bevisst på å få så mye språkopplæring som mulig på skolen, siden han har andre handicap som gjør at han må bruke hodet og være verbalt sterk for å kompensere det han kan kompensere med språk.

    1. Tusen takk for innspill, Kamelrytterske! Interessant det der med at eldstemann får mest, så avtar det nedover i rekka. Her i huset, er problemet litt at gutten har en tendens til å oversette til lillesøster på fransk når hun ikke forstår det jeg sier. Jeg foretrekker å ikke oversette direkte, men heller finne en annen måte å si det på på norsk, for det har jeg hørt at skal gjøre at det fester seg bedre. Når det er sagt, er jo fordelen for henne at hun hører guttungen og meg snakke sammen på norsk, mens da han var liten, var det bare oss to. Men, men, det går seg til. Og det er jo fint å høre at barna dine kommuniserer med tysk slekt, og jeg kan tenke meg at de helt sikkert forstår mer enn de snakker🙂

  6. Du skriver så bra om dette – og om andre ting. Jeg får stadig ting å diskutere med andre herfra🙂

  7. Vi flytta til England, da ungene var 12, 7, og 6 år. Eldstemann hadde skolengelsk fra Norge, mens de to minste ikke kunne noe engelsk, med unntak av thank you og please. I begynnelsen var det vansklig for minstemann å ikke kunne utrykke seg med ord, og endte derfor opp med å være mye mere fysisk, div. hoppe på folk når han ville ha kontakt eller leke feks. Men det tok faktisk kun rundt 6 mnd, før de begge var flytende i engelsk, og minstemann ble en helt annen når han kunne utru\ykke seg på språket. Og eldstemann er en av de flinkeste i kullet nå, og er faktisk blitt satt ved siden av en britsk gutt for å hjelpe han med engelsken🙂
    Læreren på skolen til minstemann mente vi burde begynne å snakke engelsk i hjemmet også, men der butta det litt imot for min del, da absolutt alt foregår på engelsk rundt om de, de også ser på engelsk tv, leser engelsk bøker etc, følte jeg at iallefall norsk skulle være språket i hjemmet, imed at de ikke snakker farens morsmål heller.
    Men, det jeg merker at det er veldig lett og blande norsk og engelsk, og de har de minste begynnt å gjøre litt, og problem med æøå, og skrive norsk,
    og ettersom vi er minoritets påskolen, har vi jo ikke morsmålsopplæring som feks de andre som kommer fra polen. Så tenker på om jeg skal melde de på norsk nettskole.

    Da tenker jeg litt tilbake på Norge, og på feks mange der som mener at når man kommer til Norge, er det norsk som gjelder, da skal man glemme det landet man kommer fra, og språk, og kun snakke norsk i heimen….

    Å være flerspåkelig er jo en ressurs mener nå jeg, og for å opprettholde flere kan man jo ikke kun benytte ett.
    Men når vi flytta fra Norge fikk vi faktisk høre fra den norske skolen, at det var jo godt ungene ikke snakka farens språk også, for da slapp de jo bli så språkforvirra!!

    1. Stol på intuisjonen din og snakk norsk hjemme, for det vil alltid ordne seg til slutt. Jeg er takknemlig for at lærerne rundt barna mine, alltid har støttet meg i flerspråkligheten, selv om de begynte å snakke sent. Gutten min kunne bare si «bil» frem til han var tre år gammel. Det ble jeg ganske stresset av, fordi han har ei jevngammel kusine her nede som snakket omtrent flytende da hun var to … Jeg var veldig usikker i den perioden på om jeg gjorde det riktige, selv om jeg hadde omtrent lest meg ihjel på forskning om temaet. Men lærerne beroliget meg hele tiden med at barn er forskjellige, og at det kom til å gå bra til slutt. Plutselig begynte han å snakke, nesten over natta, og da var det lange fraser med perfekt grammatikk som kom. Det var rett og slett utrolig. I første omgang var det fransk som kom, men jeg fortsatte å snakke norsk. Og den sommmeren han ble fire, begynte han å snakke norsk med slekta da vi var i Norge. Nå i en alder av syv, gjør han seg veldig godt forstått, men jeg merker at han oversetter direkte fra fransk mange ganger, og sier for eksempel «jeg har kald» i stedet for «jeg er kald». Men vi forstår jo hva han mener! Jenta derimot, som alle mente kom til å snakke mye tidligere, fordi hun er jente og fordi hun har et eldre søsken, begynte ikke med det før hun var fire! Men igjen har lærerne rundt henne vært veldig støttende, heldigvis. Nå snakker hun godt fransk, selv om hun bare begynte å snakke skikkelig for et halvt år siden, og forstår stort sett det jeg sier på norsk. Av og til kommer det norske ord og vendinger.

      Jeg er veldig enig med deg, flerspråklighet er virkelig en ressurs, og det vil alltid være lettere å ta tak i dette mens barna er små.

      Lykke til videre!🙂

  8. Hos oss snakker begge foreldrene norsk, men merker at barna er mer og mer amerikanske. Vi prøver å se på norsk barne-tv, leser mye på norsk og ber dem alltid snakke på norsk for oss. Men spesielt lillebror, som bare var 8 uker gammel da vi kom hit, blander veldig. Han er bare 2,5 år, så det blir spennende å se hvordan språket utvikler seg. Nå kan han telle til syv og gjør det slik: «En, to, tre, fire, fem, seks, SEVEN!» Og han insisterer på å kalle tog «choo choo train» unaett hvilket språk han snakker.

    Det går greit å være konsekvent hjemme, men det er verre når vi er ute blant folk. Da blir det stort sett til at jeg bare snakker norsk når jeg skal være strengt (jeg klarer ikke være streng på engelsk!).

    Selv vokste jeg opp med en mor som snakket finsk og far norsk. Pappa kunne noen fraser på finsk, men skjønte nok ikke alt da jeg og mamma bablet i vei. Vi snakket konsekvent finsk sammen, og selv om jeg bare var i Finland et par uker om sommeren hvert år, behersker jeg fremdeles språket godt.

    Og jeg er kjempeglad for at jeg lærte begge språkene, selv om jeg innimellom skulle ønske at mamma snakket fransk eller spansk eller et annet stort språk i stedet.

    1. Hehe, finsk er kanskje ikke like nyttig som verdensspråkene fransk og spansk, men fordelene er uansett at det er lettere å lære andre fremmedspråk dersom du allerede behersker ett. Det virker som du hadde samme situasjon i hjemmet ditt da du vokste opp som barna mine har nå, med en far som forstår bittelitt.

      Nei, det er ikke like lett å være konsekvent når man er ute blant folk, jeg har akkurat samme erfaring selv. Gutten min blir blant annet flau dersom jeg snakker norsk til ham foran kamerater på skolen, og det respekterer jeg. Og dersom vi er med svigerfamilien med besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn, blir det så jeg snakker en del fransk til dem. Men som deg, ikke når jeg skal være streng! Det går bare ikke😀

      Skal dere være der borte permanenet, eller flytter dere tilbake til Norge på et tidspunkt?

      1. Jeg håper vi flytter tilbake til Norge! Eller i hvert fall til en by.
        Livet på landet er visst ikke helt for meg.

        Men folk sier jo også at det tar 3-4 år før man føler seg hjemme, og nå har vi vært her i snart 3, så vi får se om hjemlengselen blir litt mindre. Savner sosialdemokratiet! Og venner og familie, selvsagt.

      2. Hehe, godt sagt, manglende sosialdemokrati merkes nok raskt!

        Har du forresten lest «Wife in the North» av Judith O’Reilly? Handler om å flytte fra byen til landet, om enn ikke et litterært mesterverk, så i hvert fall ganske søt😉

      3. Den skal jeg legge til leselisten!

        Må forresten legge til at det ikke bare er fælt her og jeg angrer ikke på at vi flyttet. Men jeg ser ikke for meg at det blir permanent.

  9. Utfordrende dette med at barn bør bli flerspråklige. Også for en farmor.

    Sønnen min var fast bestemt på at barna skulle lære norsk. Men ikke så lett å gjennomføre i hverdagen. Familien bor i et spansktalende land, mor kan ikke norsk. Barna (3 og 6) har ikke et norsk miljø rundt seg, bortsett fra far da. Som gikk fullt og helt inn for at den eldste skulle snakke og forstå norsk, det gikk glimrende. Helt til neste barn kom. Og hverdag er så mangt, barnehage, skole, jobb, bare spansktalende familie og venner. Den eldste forstår fortsatt noe norsk, hun oversetter i blant for lillesøsteren.

    Eldstejenta blandet for øvrig enkelte norske ord med spansk på skolen, det var pedagogene ikke helt fornøyde med. Og da språklige ferdigheter ble kartlagt da den yngste piken var 2 år, fikk foreldrene beskjed om at hun ikke fylte kriteriene for ‘aldersadekvat språk’, hun blandet lyder. Ambisiøst miljø i et land der selv småbarn måles før de får flytte opp på neste trinn. Eller blir ‘akseptert’ ved neste skole. Vil tro at også pedagogene evalueres. Mye er annerledes enn her. Jeg tror det må forstås ut fra et helt annet perspektiv enn vårt. Mange barn står uten de mulighetene vi tar som en selvfølge.

    Når familien er på besøk i Norge, er det overraskende mange som har en mening om ‘mangel’ på to-språkligheten hos disse to praktjentene. Heldigvis ikke blant de nærmeste; de fleste kan spansk. Bortsett fra meg. Men det blir jo et språksammensurium. Engelsk, spansk og norsk hele tiden. Mye å ta hensyn til – svigerdatteren sa nylig at hun føler seg (litt) utenfor om vi andre glemmer oss og snakker norsk, ‘vårt’ felles språk er engelsk – barna tror jeg bare lukker ørene når det ‘kryssnakkes’ mye.

    Visst hadde det vært fint om jentene kunne norsk. Kanskje vil de en gang plukke det opp på eget initiativ. De har opplagt fått med seg litt av melodien i språket. Men akkurat nå er det jeg som må strekke meg. Lære litt spansk, ikke bare kommunisere med enkeltord. På et eller annet punkt berørte ‘min’ manglende tospråklighet småpratingen, humoren i hverdagen. Og hvordan være en koselig og trygg barnevakt uten å kunne kommunisere? Selv på skypingen blir det ‘skurr’, det holder ikke b a r e å være en klovnebestemor.

    1. Tusen takk for interessant innspill! Det er vel første gangen jeg hører fra en med ditt perspektiv her i bloggen, så velkommen skal du være🙂

      Jeg må innrømme at jeg ble litt sår da jeg leste kommentaren din, og jeg kjenner jeg får veldig mange meninger med en gang når det gjelder både spanske flerspråklige innspill og annet, men jeg vil ikke legge sten til byrden, for jeg regner med at du har hørt de fleste innvendingene før fra andre «velmenende» nordmenn … Jeg holder mine meninger tilbake litt her, nettopp fordi jeg vet hvor viktig det er med god støtte fra lærerstanden når det kommer til flerspråklighet. Dersom den er ikke-eksisterende, er det ikke lett å være foreldre som trumfer igjennom med sitt. Som jeg svarte til en annen her inne, så fikk jeg denne støtten hos førskolelærerne til mine barn, og hadde jeg ikke fått det, så tror jeg neimen ikke jeg hadde klart å komme dit jeg har kommet mht mine barn. For i det miljøet jeg bor i, er det heller ingen nordmenn. Og bare de som har prøvd det selv, vet hvor ensomt det kan være. Og jeg regner med at det ble ekstra tungt for sønnen din når han ble møtt med slike holdninger i skolen. Slike holdninger eksisterte mye i Norge før også, og selv i dag finnes det jo mennesker som er redd for flerspråklighet og tror at dette er for vanskelig for en liten hjerne. Spesielt dersom de henger etter det som er «normen». Men det er nå en gang slik, at barnas hjerne tåler mye me enn vi voksne har en tendens til å tro.

  10. Her var det lett å kjenne seg igjen! Jeg har tre finsk-norske unger hvorav bare den første har bodd i Finland (som ettåring). Først bodde vi i Norge og nå bor vi, som du vet, i USA. I juli skal vi tilbake til Norge og så skal barna mine – faktisk! – på finske barns (som bor i utlandet) sommerleir i Finland (mens jeg selv lærer engelsk til norske barn på sommerskolen på Lillehammer – ironisk nok!). Jeg har vært 100 % konsekvent med min finsk og barna var fire-fem år da de skjønte at jeg faktisk snakket og forstod norsk også (jeg hadde jo nektet å forstå deres norske ord når de snakket til meg). Men jeg vet at jeg er språknazi av verste sort (jeg er også mer opptatt av norsk enn nordmenn flest). Det er ingen mor som er mer opptatt av (og prinsippfast ved) barnas språk og rettskriving enn meg. Men at den norske pappaen gir kontrabeskjeder – det skjer hele tiden! Og barna elsker å utnytte de situasjonene! Men to- eller flerspråklighet er ikke bare språk, som du er inne på. Det er kultur, følelser og identitet. Jeg kunne aldri ha elsket barna mine på norsk. Morsmålet er hjertets språk. Jeg elsker på finsk, jeg banner på finsk, jeg har sex på finsk. Alle mine dypeste følelser kommer på finsk. Om jeg hadde snakket norsk til barna mine, hadde de bare fått et skall. På finsk får de hele spekteret – og dybden. Det beste jeg vet er når de roper «ÄITI», «mamma». Det er nesten ingen andre barn som roper «ÄITI» i Norge eller i USA. Da vet jeg at det er meg det ropes på. Lykke til videre med flerspråklighet! Vær så konsekvent som du bare kan ;-)!

    1. Tusen takk for herlig kommentar! Det er veldig morsomt å høre fra ei som kjenner seg igjen. Kommentaren din har gjort at jeg faktisk er enda mer bevisst på å være konsekvent. Av og til sier jeg ting på fransk når det er noe jeg tror de ikke skjønner på norsk, ja jeg vet, det er ikke sånn de lærer, hehe, men, vel … Nå sier jeg det uansett og så gjentar jeg det på en litt annen måte dersom de sier at de ikke forstår, og oversetter bare om det fortsatt ikke skjønner. Og så gjentar jeg det igjen norsk. Puh! Men det funker, selv om det krever ekstra av meg😀

      Å ja, du har så veldig rett når du sier at det ikke går an å elske barnet sitt på fremmedspråk! De periodene hvor jeg er lei og ramler av vannvogna, vel, de periodene blir det også mer friksjon mellom dem og meg merker jeg. De merker helt sikkert at jeg snakker til dem på en måte som overhodet ikke er genuin. Jeg føler meg jo selv veldig annerledes når jeg snakker fremmedspråket mitt med lett trutmunn!😉

  11. Takk for svar på svar! Det er på Kesälukioseura mine også skal – gjerne mange år på rad! Jeg skal føle meg vellykket først når barna mine snakker finsk til barna sine (jeg har mareritter om at jeg får barnebarn som jeg ikke kan elske på finsk!). Jeg vurderer også sterke økonomiske incitament – jeg skal kjøpe dem leiligheter om de skal til Finland for å studere (da finner de nok finske ektefeller også – my master plan!). Min mann har også lovt å gifte seg med en finskspråklig dame, hvis jeg skulle dø. Jeg er gift med en mann som er halv østerriksk og har et tyskspråklig etternavn. Siden man på 70-tallet betraktet tospråklighet som tilnærmet skadelig for barnet, snakker han ikke tysk (ikke mer enn meg i hvert fall) – hans far snakket dårlig norsk til ham istedet. Hver innvandrermor og -far som jeg hører å snakke dårlig engelsk (her i USA) eller norsk gjør vondt i hjertet mitt. Jeg synes synd på relasjonen de har på barnet sitt.

    1. Kan ikke du skrive en kronikk om dette? Det er fortsatt en god del mennesker i Norge som betrakter tospråklighet som skadelig for barn, og som dessuten mener at det er til hinder for integreringen. Et visst politisk parti for eksempel … Det hadde vært forfriskende å få lest de gode tankene dine i større medier😀

  12. Hih! Takk! Og jeg som var Lillehammer Byavis exclusively :-)! Jeg hadde forresten en KJEMPEpreposisjonsfeil der oppe (og jeg skjemmes) – det er selvsagt relasjon MED barnet, ikke PÅ barnet – jeg tror mitt hode tenkte at når man ikke snakker sitt eget morsmål til sitt eget barn, blir relasjonen forstyrret (det blir en relasjon PÅ istedenfor MED). Anyway, takk for ideen – jeg skal sannelig skrive om dette! Jeg må også skryte av at jeg har fått mine barn til å leke på finsk (til tross for et helt liv i Norge og USA) – det også med sterke økonomiske/materielle incitament (jeg er som den sittende norske regjeringen – styrer kulturpolitikk med penger!). Da jeg reiste mye som fylkespolitiker og forsker og var borte mange dager på rad, lovte jeg å komme med dyre leketøy om de snakket finsk mens jeg var borte. Og det gjorde de! Og det gjør de fortsatt – de snakker finsk til hverandre (dog med en sjarmerende norsk aksent)! Vi kjører også bare finsk barne-tv (ikke i slekt med finsk fjernsynsteater). De har aldri sett NRK Super. Men igjen – takk for inspirasjonen, jeg skal skrive om dette! Keep up the good work med dine barn!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s