Om skriving

pranahuti.worpress.com
pranahuti.worpress.com

Det er en stund siden jeg har skrevet på blogg. Og det er en stund siden fordi jeg i en lengre periode har hatt et litt problematisk forhold til det å skrive. Det har ikke dreid seg om den sedvanlige skriveblokaden som kommer og går med jevne mellomrom, og som en bare må leve med. Det har heller ikke dreid seg om at jeg jobbet som en helt for å redigere ferdig første utkastet til romanen jeg har drevet og knotet på i to år nå. Det har i hvert fall ikke dreid seg om skrivetørke fordi jeg ikke kommer over temaer som inspirerer meg til å dele den evige brusingen av tanker som aldri ser ut til å la meg være i fred. Nei, ikke i det hele tatt. For det har i grunnen vært nok å skrive om.

I forrige uke kunne jeg for eksempel skrevet om at det var helt vanlig uke her nede, og at mens nordmenn og nordkvinner tapetserte facebook med bilder av skyfrie himler over endeløse vidder dekket med snø og skitupper, var det altså helt vanlig arbeidsuke her nede, hele uka. Til og med langfredag. Og til og med for barna. På langfredag hentet jeg barna som vanlig etter endt skoledag, og det var ingenting som vitnet om at det var noe spesielt med akkurat denne fredagen. Trafikken var akkurat like travel og utålmodig, og barna var akkurat like slitne etter endt skoleuke. Jeg kunne videre forklart at skoleferien, som heter vacances de printemps (vårferie) startet andre påskedag, som også er den eneste offisielle høytidsdagen i forbindelse med påska, og at denne skoleferien varer i to uker fremover. Mange tar fri den ene uka for å reise bort, gjerne på skiferie i Alpene, for så å sende barna på en eller annen aktivitet den andre uka. Dette temaet kunne jeg sikkert lagt ut om i det vide og det brede.

Jeg kunne også skrevet om aprilsnarr, eller poisson d’avril som det heter her nede. Jeg har skrevet om det før, men jeg kunne ha summert opp for nye lesere og fortalt dem hvordan jeg fikk mannen til å hoppe utav av senga i en fart tidlig på morgenkvisten, da jeg ropte at det stod noen utenfor og banket på døren. Det var ikke den mest oppfinnsomme aprilsnarren, men den eneste jeg kunne komme på i farta i mangelen på å ha planlagt noen bedre. Som i fjor for eksempel, da jeg fortalte mannen at det hadde kommet noen representanter fra naboforeningen og ringt på døren før han kom hjem fra jobb, i det ærend å be oss om å kutte hekken så mye at den ble halvparten så høy fordi den var for høy i forhold til naboforskriftene. Jeg var veldig fornøyd med meg selv der han kjeftet og smelte på imaginære naboforeningsfolk. En annen gang, var da jeg ropte at bilen hans var borte – kanskje stjålet?!? – og jeg nok en gang fikk ham til å stupe ut av senga tidlig en morgenkvist. Jeg tenkte det var best å unngå akkurat den i år, ettersom det faktisk skjedde på ordentlig tidlig en fredagsmorgen i februar med den splitter nye firmabilen hans. Vi har ikke helt kommet oss etter sjokket ennå, og installerte husalarm i forrige uke. Den aller beste aprilsnarren jeg selv har blitt skikkelig lurt av, var det året mannen og jeg satt og så på nyheter her nede, hvor de kunne fortelle at myndighetene i den Wallonske delen av Belgia ville bidra økonomisk dersom man kjøpte seg firehjulstrekker ettersom veiene var i så dårlig forfatning. Jeg glemmer ikke hvordan vi begge to hisset oss opp og hyttet med neven mot TV-skjermen. De burde jo for i svarte heller bruke pengene på å reparere veiene, i stedet for å sponse miljøfiender!

Jeg kunne videre skrevet en blogg om at Junior nok en gang fikk karakterbok for et par uker siden, og at det er den tredje dette skoleåret. Denne gangen kunne jeg til og med lagt ved et bilde for å vise hvor detaljert den er ført i blekkpennen av læreren. Det kunne kanskje vært interessant for lærerne der borte i gamlelandet å se hva lærerne som underviser en andreklasse her nede, driver med. Jeg kunne fortalt hvor sjokkerte de blir her nede når jeg forteller hvor sent skolebarna i Norge begynner med karakterbøker, hvorpå jeg trekker frem yndlingseksempelet mitt, Finland, som jo er best i verden når det kommer til skole, år etter år. Og så kunne vi hatt en generell diskusjon om hvorvidt karakterer i unge år er hensiktsmessig eller ei. Og så videre.

Jeg har dessuten liggende noen lenker i favorittene mine, som jeg kunne brukt til å understøtte min egen hypotese at vi innvandrerkvinner ikke er så håpløse som den gemene hop gjerne vil ha det til.

Og, ikke bare det, jeg fikk tilsendt «Beklager, jeg må være mamma» skrevet av Mammadame blogger, Karianne Gamkinn, fra Cappelen Damm for flere uker siden. Jeg leste den omtrent med én gang jeg hentet den fra postkassen min, og noterte stikkord jeg skulle ha med i en bloggpost om boka. Om du leser, Karianne, så vit at omtale kommer snart. Forhåpentligvis veldig snart.

Dessuten har jeg fått invitasjon til å gjesteblogge hos ei jeg har fulgt bloggen til i en lengre periode nå. Så det har sannelig ikke skortet på hverken temaer eller anledninger til å knote ned noen ord.

Jeg har også mottatt et par veldig hyggelige blogawards fra Mormor som skriver blogg på Mormors klagemur, som jeg også kunne svart på.

Men nei.

Årsaken ligger nok i nistirring på manus. Jeg kom nemlig til den konklusjonen at skriving er en kunstart som det er for sent i livet å lære seg. Det er ikke nok å kunne lire av seg en festlig bloggpost i ny og ne, som kanskje til og med er festlig nok, eller kanskje mest provoserende nok, til å komme med som dagens blogganbefaling på VG. Det er ikke nok å få ett innlegg på trykk i Bergens Tidende (noe som begynner å bli litt lenge siden nå). Nei, det er ikke nok å kunne beskrive litt i korte navlebeskuende snurter hva som skjer på det følelsesmessige planet hos en utvandret innvandrer, og for eksempel sette det i et kultursjokkartet perspektiv med bakgrunnsstoff hentet fra Wikipedia.

Det å skrive en hel roman er så veldig mye mer enn akkurat det, har jeg endelig skjønt. Det har jeg skjønt etter å i det siste ha fått min overdose av bøker om nettopp det å skrive. Jeg er godt over halvveis i Skriveboka av Merethe Morken Andersen, og har fortløpende lest andre engelskspråklige bøker om skriving, ved siden av. Men ikke bare det, jeg har snart lest ferdig de norske bøkene jeg skaffet sist jeg var i Norge. Jeg har lest med våkent blikk, på en måte jeg aldri har gjort før. Jeg har analysert setninger og beundret framdrift. Jeg har nikket for meg selv og tenkt at denne karakteren er troverdig. Andre ganger har jeg stønnet i kjedsomhet over mangelen på dialog. Med mer. Og gjennom hele denne prosessen, eller reisen, eller hva det nå måtte kalles, har jeg tenkt: Jeg kan ikke dette. Jeg er for gammel til lære dette. Jeg burde ha lært dette, eller gjennomgått denne såkalte reisen, for lenge, lenge siden. Før jeg fikk mann og barn å tenke på. Før jeg i det hele tatt fikk noen forpliktelser i livet mitt. Helst på gymnaset. Og det er jo mange hundre år siden.

Jeg har sendt fra meg manuset nå til en hjelpsom sjel som jeg så inderlig håper ikke får tid til å lese gjennom det. Bare tanken på at hun er i ferd med å bla seg gjennom dokumentet som er totalt blottet for framdrift, flyt, struktur, spenning, troverdige karakterer, POV, handling, og jeg vet ikke hva, får det til å krympe seg i meg. Jo flere dager det går uten at jeg hører fra henne, jo sikrere blir jeg på at jeg har rett. Selv om jeg vet at hun har det travelt. Veldig travelt til og med. Hennes vinkling på klagesangen min, er at jeg i hvert fall har skrevet ferdig et manuskript på nesten trehundre sider, og at det er mange som aldri kommer så langt en gang.

Vel, det er en fattig trøst her jeg har sittet og syntes synd på meg selv. Blir det Oscarutedling til årets beste utenlandske kvinnelige offerrolle, er det ingen tvil om hvem som overlegent haler den seieren i land.

Men, det fins håp i hengende snøre. Alltid. Og glasset kan være halvfullt, det er bedre enn ingenting dersom en er tørst. For selv om jeg kanskje har latt meg selv hensynke i selvpinende tankespinn, er jeg også en slik som til slutt må gjøre noe. Jeg har skjønt at jeg, til tross for at jeg befinner meg midt i livet, må innse at jeg sitter på skolebenken igjen. Etter å ha lest, nok en gang, kapitlet, i en bok om skriving jeg har liggende, om at det aldri er for sent å begynne med skriving, har jeg tatt pennen i egen hånd. Og fordi jeg har kommet frem til at temaet i romanen min er et svært viktig innspill i den altfor unyanserte integreringsdebatten, må jeg gjøre mitt aller beste for å få skrevet denne romanen best mulig, fordi det igjen gjør sjansen for at den blir gitt ut, større.

April måned er satt av til skriveøvelser. Først og fremst har jeg meldt meg på nettbasert skrivekurs hos eratu.no. Det heter Gode fortellinger 1, og jeg kjenner ingen som har gjort det og jeg aner ikke om det kan være nyttig for meg eller ikke. Men jeg gjør det likevel, og starter tirsdag i neste uke. Gleder meg. Og gruer meg. Men det er vel bare sånn det må være.

Dessuten. For det er ingen grenser, ser det ut til, for hvor mye jeg skulle komme til å utfordre meg selv plutselig. For dessuten, har jeg meldt meg på Camp NaNoWriMo. For dere som vet hva NaNo WriMo (National Novel Writing Month) er, som holdes i november hvert år, så er dette er det samme, bare at det er april, og antall ord registreres på en annen nettside. For dere som aldri har hørt om NaNo WriMo, kan dere lese mer om det her.

Jeg har satt meg som mål å skrive 50 000 ord på én måned, og det blir et sted mellom 16 – og 1700 ord per dag. Men jeg skriver ikke på en ny roman, som jo egentlig er hensikten med dette. Nei, jeg har laget min egen vri. Alle ord teller. Skriveøvelser, bloggposter og generell skribling. Målet er å komme inn i en rutine med å skrive så mye som mulig hver dag, og bevise for meg selv at det faktisk er mulig. Det er litt derfor denne bloggposten ble så lang. Den teller med, og dagens ordmål er herved nådd, og vel så det!

Jeg følger Kristen Lamb’s Blog. Hun skriver om skriving. I går ramlet det en veldig betimelig og relevant bloggpost inn i postkassa mi: Three Phases of Becoming a Master Author”.

Her skriver hun om nybegynner fasen i skriving, som er preget av lek og moro. Ordene kommer lett og ledig som perler på en snor. Du storkoser deg, og smiler og ler mens fingrene danser frem og tilbake på tastaturet. Og det var sånn det var den gangen jeg startet å blogge for snart tre år siden, og da jeg begynte med manus for mer enn to år siden. Jeg storkoste meg. Men nå koser jeg meg ikke i like stor grad lenger. Er det kanskje fordi jeg har beveget meg over i lærlingefasen? Jeg kjenner meg nemlig veldig igjen i det Kristen Lamb skriver:

«The apprentice phase comes next. This is where we read craft books, take classes, go to conferences and listen to lectures. During the early parts of this phase, books likely will no longer be fun. Neither will movies. In fact, most of your family will likely ban you from “Movie Night.” Everything now becomes part of our training. We no longer look at stories the same way.

The apprentice phase is tough, and for many of us, it takes the fun out of writing. The apprentice phase is our Act II. It’s the looooongest and filled with the most change. It’s the span of suck before the breakthrough.»

Så får vi se, om denne intense skriveøvelsen blir mitt gjennombrudd. Det er ikke sikkert Lenny Kravitz hadde meg og skrivingen min i bakhodet da han sang denne,  men det er uansett sånn jeg tenker det må være:

Og du som leser dette, skriver du? Kjenner du deg igjen i dette? Har du deltatt på NaNoWriMo? Eller har du erfaring fra skrivekursene til Eratu, eller andre skrivekurs?

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

34 thoughts on “Om skriving”

  1. Hei! For et herlig innlegg, fullt av inspirasjon og gode tips. Jeg har Merete Morken Andersens skrivebok under bilsetet (!) og har tenkt å returnere den til biblioteket i dag kom jeg på nå. Hun er en fantastisk inspirator så finner du kurs med henne, bør du melde deg på! Hun var en av foreleserne på HIVEs «Master i faglitterær skriving» og forløste i hvert fall språket og klangen i det hos meg.
    Jeg er forøvrig nettopp ferdig med min master og venter på sensur. Vil gjerne få gitt den ut også, det er essayistiske vandringer som omhandler historie og foregår i Paris. Vi får nå se, men nå skal jeg kaste meg ut i NaNoWriMo, det høres jo vanvittig moro ut! Takk igjen, Nina

    1. Tusen takk for kjempehyggelig kommentar! Jeg har hørt rykter om at MMA sine skrivekurs er veldig bra, men det er ikke enkelt for meg å reise avgårde på slikt nå mens barna er såpass små dessverre. Dessuten er jeg så introvert av meg at bare tanken på noe slikt får det til å visne litt i fingrene😉

      Masteren din høres spennende ut! Og hvorfor ikke satse på å få gitt den ut?

      Lykke til med NaNo, det er et godt spark bak😀

  2. Veldig bra innlegg. Jeg vil egentlig bare si at jeg har ikke fulgt deg så veldig lenge, siden jeg er ganske fersk i bloggverdenen, men jeg merker at jeg har savnet dine innlegg og lurt på når det skulle komme et nytt innlegg fra deg, og det er det ikke mange jeg tenker sånn på. Ha en fin dag videre!

    1. Tusen takk for kjempehyggelig tilbakemelding, den setter jeg veldig stor pris på😀 Og velkommen til kommentarfeltet! Jeg har ikke fått lest mye på bloggen din i det siste, for i de periodene jeg ikke skriver, leser jeg ikke så mye heller … Men jeg kommer innom igjen veldig snart! En fin dag til deg med🙂

  3. Noe som slo meg. Det tar tid å gå gjennom et manus skikkelig. Tenk på all kunnskapen du har tilegnet deg om bestandsdelene i en god tekst og hvor lang tid du har brukt på å skrive romanen din. Når du bruker to år, vil det nødvendigvis ta tid å gjennomgå den også. Og jeg er enig med vedkommende som leser for deg. Det er en bragd å ha skrevet noe ferdig. Det er er første steg og det viser at man kan. Så klart må man revidere, fikse og kanskje forkaste og skive på nytt. Men det er bare sånn man lærer å bli håndtverker : ved å skrive, lese, fordøye, revidere og skrive igjen. Jeg tror veldig på at forfatteren er amatøren som aldri gav seg. Ja, det kan være et mareritt av og og til, men det er tilfredsstillende og givende. For den som virkelig ønsker å gjennomføre det og satse er det også ofte den best riktige følelsen i verden. Men det er ikke og skal ikke være enkelt. Masse lykke til. Nei, jeg tror for øvrig aldri noe er for seint. Ikke før vi lar det være det selv!

    1. Hør, hør! Tusen takk for kjempefin kommentar, som jeg er veldig enig i. Det at forfatteren er amatøren som aldri gav seg, skal bli mitt motto!

  4. Tusen takk for gode ord og også fordi du valgte å følge bloggen min. Jeg tror at for oss som ikke kan la være å skrive, er vi nødt til å ha noe vi kan klamre oss til. Ingen har lovet oss at vi skal få det til, men om vi aldri forsøker kommer det i alle fall ikke til å gå. Jeg heier på deg!

  5. Går kjapt å lire av seg en relativt grei bloggpost på 6-700 – 1000 ord. men formuleringene ligger igjen et annet sted, så det blir liksom ikke mer. Nå. Kanskje også fordi jeg er blitt mer kritisk. Leser opp igjen en del eldre bloggposter, og ser at jeg faktisk skriver relativt bra. Til amatørblogger å værre. Men det er langt fram, sa kjerringa. Hu så seg til bake. har tenkt på skrivekurs, men økonomien sier nei takk. Så da blir det å la formuleringene leve i hodet, og for å se dem forsvinne når jeg tenker at «NÅ, har jeg en glimrende idè» og setter meg ned for å skrive.
    Må ha noe å skrive om, da går det greit. Kan bli 3 – 4.000 ord fagtekst på en ettermiddag, Kanskje mer når jeg kommer i flytsonen. Men det krever at jeg har fått stoffet på plass i hodet. For da er det bare skriveteknikken som begrenser.

    1. Helt enig med deg! Rundt tusen ord er greit, og faktisk noe jeg koser meg med fortsatt😀 Men å holde styr på 90 000 ord, det blir jeg ganske svimmel av … Når det gjelder skrivekurs, sitter den egentlig ganske langt inne hos meg av flere grunner, også pga økonomi. Derfor har jeg slukt skrivebøker, og det er jo en helt grei substitutt. Nå får vi jo se da, om nettbasert skrivekurs kan gi meg noe sårt tiltrengt påfyll og innspill!

      Og, jeg synes du skriver veldig godt, men du er vel ikke amatørblogger?!😉

      1. Amatør i den forstand at jeg ikke har noen litterær bakgrunn eller på annen måte har noen annen erfaring med skriving enn noen fagtekster i forbindelse med utdanning, og det jeg har skrevet på diverse blogger de siste tre – fire årene. Så jeg føler meg nok som en spurv i tranedans, ja.

  6. Trikset er nok å finne sin stil og sin motivasjon, som jeg tror kan variere med dagsform og ting som skjer i livet. Noen ganger kan det kjennes som livsviktig å skrive, som om jeg er avhengig av det for å kunne puste. Det hender faktisk også at jeg er lei, men det går fort over. Jeg tror en må finne motivasjonsfaktorer som kan tas fram når motstanden kommer, alt etter hva den handler om.

    Jeg tenker at det også må være lov å ta seg pauser. Avstand til stoffet gjør at en ser klarere. For min del blir jeg både forstyrret og motivert av å ha publikum, men for å skrive godt (eller: for å klare å uttrykke det jeg ønsker), må materialet komme innenfra, bunnet i et behov for å uttrykke. Jeg kan ikke skrive for andre dersom det ikke er forankret i meg selv.

    1. Ja, nettopp, det er veldig viktig å finne sin stil og motivasjon, den varierer helt klart med både dagsform og ellers. Det beste rådet jeg har funnet hittil i alle de bøkene jeg har lest om skriving, er dette:

      «Thirty years ago my older brother, who was ten years old at the time, was trying to get a report on birds written that he’d had three months to write. It was due the next day. We were out at our family cabin in Bolinas, and he was at the kitchen table close to tears, surrounded by binder paper and pencils and unopened books on birds, immobilized by the hugeness of the task ahead. Then my father sat down beside him, put his arm around my brother’s shoulder, and said, ‘Bird by bird, buddy. Just take it bird by bird.'»

      (Fra boka «Bird by Bird, Anne Lamott)

      Jeg prøver å tenke slik når det butter imot🙂

      1. «Bird by Bird». Takk. Der fikk jeg inspirasjonen jeg så sårt trengte til å (nok en gang) forsøke å hjelpe en liten sønn videre med skriveleksene som føles uoverkommelige.

  7. Åpnet eposten min i dag og fant velkomstbrev til alle som har meldt seg på skrivekurs 20-24 april, slike som meg. Det avstedkom én reaksjon hos meg: Akutt bondeanger! Jeg skrivekurs?? Jeg kan jo ikke å skrive en gang, og jeg er ihvertfall ikke i stand til å bygge opp en troverdig karakter… Her sitter jeg nå og leser bloggen din og forstår så altfor godt hva du mener..

    1. Åh, jeg er så veldig spent på å høre hvordan det går! Må innrømme at jeg er litt glad for at mitt skrivekurs er nettbasert, og at jeg kan gjemme meg bak en skjerm … Det blir helt sikkert veldig lærerikt og spennende, og skrive, det kan du så absolutt!😀 Bare ikke tenk så mye på det før du skal av gårde😉

  8. Jeg gleder meg til velskreven og lange bloggposter om hvordan skrivekursene påvirker deg og om aha-opplevelsene du får.

    Jeg satt og tenkte på hvordan det er med dette å skrive og å formulere seg. Tror det er litt som Kamelryttersken sier at stoffet på sett og vis må ligge «klart» et eller annet sted i tankebanken. Men jeg merker også at fiksjonen og deres karakterer går sine egne veier og ikke oppfører seg som forventet av skriveren. I blant.

    Ha en flott dag og nyt våren (om den synes)
    Klem🙂

    1. Hehe, det blir nok helt sikkert bloggposter om temaet ja, så gøy at du gleder deg!😀

      Ja, enig med dere begge to, men jeg opplever det nesten som det kommer ingensteds fra mens jeg skriver. Det er vel kanskje det som kalles underbevisstheten? Det er visst mye spennende å hente der, og når jeg av og til husker drømmene mine, blir det veldig bekreftet!😀

      Våren gjemmer seg fortsatt her dessverre, det er minusgrader om natta og kald sur vind om dagen. Men jeg hører rykter om at sommeren kommer til å bli svært bra og klamrer meg til den tanken😀

  9. Men Hege, jeg tenker at det nettopp er du, som har opplevd og opplever så veldig mye, som kan skrive? Det er med alder og modning at tanker kan formuleres klarest og vakrest. Jeg gleder meg til alle får lese romanen din, både innbundet og i pocket!

  10. Ville bare legge igjen et spor og si takk for bloggposten, ga meg noen nye ideer🙂 Jeg er bare en liten spire som oppdaget skrivelysten for noen måneder tilbake, så alltid kjekt å komme over kjekke tips. Blogg er lagt til i RSS-leser!🙂

  11. Kjenner meg svært godt igjen i dette, og det er alltid fint å lese om andre som har det likedan. Særlig nå, når jeg føler romanarbeidet beveger seg som i sirup.

    Og dette med fasene syns jeg er utrolig godt poengtert. Jeg savner nybegynnerfasen litt, da jeg ikke visste at jeg skrev utrolig dårlig (herre, dikt fra da jeg var fjorten er gruuusomme), men elsket å bare gjøre det. Lærligfasen var jeg i lenge. Årevis. Elsket det, selv om det også er frustrende å forsøke å følge alle de gode rådene og oppdage at det ikke går. Har ikke tall på hvor mange bøker og forumtråder og bloggposter og nettsider jeg har lest om skriving. Jeg har vært med på et skrivekurs, og fått «skrivekurs» gjennom nettsider der andre brukere ga (beinhard) kritikk på tekstverker. De første gangene det skjedde var harde, og jeg ble kjempesur og lei meg. Men jeg hadde en helt fabelaktig lærlingskurve, fra den første gangen noen fikk meg til å innse at jeg hadde skrevet et skikkelig, skikkelig dårlig dikt, til neste gang jeg faktisk skrev dikt. Det var fint. Tilbakemelding er veldig verdifullt.

    Nå er jeg på vei ut av den fasen. Jeg er lei av å lese om skriving. Jeg har lest alt, føler jeg, og hver gang jeg plukker opp en ny bok eller leser en ny nettside om emnet tenker jeg bare bekreftende at, «Ja, dette vet jeg.». Jeg kan teknikkene, jeg har hørt alle de gode rådene, jeg vet hva jeg må gjøre og burde gjøre. Når jeg leser om skriving tenker jeg at det er bortkastet, for jeg burde ikke LESE om skriving mer, jeg har gjort det nok, jeg burde SKRIVE nå.

    Det er bare så forbanna vanskelig å gjøre det noen ganger. Skriv hver dag, sier de. Ja, jeg har skrevet hver dag nå i hele 2013, og noen dager er det FÆLT. Det er umulig å lire av seg mer enn to setninger. Vis, ikke fortell, sier de. Ja, men det er jo så mye lettere å SI at hovedpersonen min er sint, enn å lete etter en ny og finurlig måte å vise det på! For jeg har jo brukt opp alle måtene å gjøre det på, tidligere i romanen…

    Og så videre. Andre dager er det mye mye enklere. De dagene lever jeg for. De dagene der jeg ikke stresser med alt annet i livet som burde gjøres, ikke stresser med at nå bruker jeg den ene beskrivelsen om den ene bipersonen IGJEN, for jeg kan jo bare slette det siden, akkurat nå vil jeg bare skrive. Det er noen uker siden jeg hadde en sånn dag, og jeg merker at dette «Skriv hver dag»-rådet er nyttig (uansett hvor slitsomt det er å høre på stemmen i bakhodet som roper til meg, «Sitter du her og LESER romaner i stedet for å SKRIVE roman! Tullejente!»). Det må til. I løpet av påsken datt det litt vekk, jeg tok meg sjelden tid til mer enn en halvtime skriving hver dag, og nå har jeg sklidd litt vekk fra romanen min. Jeg sitter her og forsøker hale meg inn i følelsen av den igjen.

    Men det kommer nok, det gjør det alltid.

    Jeg håper du har god utbytte av skrivekurset! Det høres spennende ut. Og som noen andre over meg sa, NEI en er aldri for gammel til å lære å skrive. Det er bare tull. Det er like frustrerende om en er seksten eller seksti, når en merker at skrivingen butter imot. Det at det gir motstand betyr at du lærer, fordi du oppdager at noe er DÅRLIG, som er første steg. Det er da du kan bli bedre. Uansett hvor fælt det er.

    Det som er mye mer problematisk for skrivelæring enn alder er tid. Å ikke ha tid til å konsentrere seg om skrivingen i lange perioder av gangen. Som sagt; å ikke skrive mer enn en halvtime om dagen tærer på for min del; jeg føler romanen min er fremmed for meg, i motsetning til tidligere, da jeg knapt kunne komme meg raskt nok til pcen og begynne dagens skriveøkt. Jeg er glad for at jeg skrev mye i tenårene, fordi da hadde jeg TID til det, ikke fordi jeg var femten-seksten-sytten.

    Det er en grunn til at forfattere har generelt dårlig rykte på seg for å være fæle partnere og foreldre; det er vanskelig å balansere på den linjen mellom å bare ville skrive og samtidig ha oppmerksomhet nok for dem rundt seg. Noen klarer det ikke. Noen lar alt annet gå for for lut og kaldt vann mens de tar seg av romanpersonene sine som om de var babyer. Hemingway, Blyton, Hamsun var kjipe mennesker å ha med å gjøre, fordi de ga blanke i alt annet enn skrivingen. Er det verdt det? Vil en være en sånn person? Da får du raskere læring utav skrivingen, men dårligere forhold til dem rundt seg. En hard balanseringskunst, det der. Kompromisser må inngås, og det må gå på bekostning av NOE. Hos meg går det (foreløpig) på bekostning av en fornuftig karriere med god lønn. Jeg jobber heller deltid på lager enn å gjøre noe med utdanningen jeg faktisk har, fordi det gir meg tre-fire hele dager i uken jeg kan dedikere til skriving (mens Martin er på jobb, og så kan jeg pleie forholdet vårt når han kommer hjem!). Og du har familie å ta deg av. Det er viktig. Det er et godt tegn at det er viktigere enn å bli supergod superfort, mener jeg. Du er god til å skrive, og du vil bli bedre, selv om det kanskje tar litt lenger tid. Det gjelder bare å klare å innfinne seg med det…

    (Gosj dette ble langt… Stemmen i hodet: «Tilbake til romanen, tullejente!»)

    1. Wow. Dette var virkelig en herlig lang kommentar! Veldig godt å lese, og deilig at det er flere som kjenner seg igjen. Jeg vet jo at du har holdt på med skriving en god del lengre enn meg, og det er derfor i grunnen greit å vite at disse frustrasjonene kommer og går. Som i enhver karriere eller jobb. Det vet jeg jo, som allerede har prøvd å jobbe innenfor to helt forskjellige bransjer. Og tusen men ellers takk, jeg vil ikke tilbake dit om jeg kan slippe, og tenker jeg er privilegert som kan avsette såpass mye tid til skriving som jeg gjør nå. Jeg har jo faktisk fra klokken ni til klokken tre om ettermiddagen fire dager i uka, pluss at ektemannen i helgene ofte tar med seg barna rundt omkring, så jeg kan skrive litt mer. Sett utenfra, ser det vel ut som jeg er kvinneundertrykt husmor som ikke vet mitt eget beste, ettersom jeg «går hjemme» og ikke har noen «ordentlig» jobb. Så tenker jeg bare at jeg skal vise dem jeg!😉

      Jeg lo forrsten høyt her av din beskrivelse av vis, ikke fortell! Jeg er midt inne i den lærekurven akkurat nå, og den er ganske bratt for mitt vedkommende, og blir helt svett og får hjertebank når jeg ser verbet «å være» i noen av setningene. Haha!

      Og jeg er enig med deg, jeg merker stor forskjell, bare etter ei drøy uke, på kreativiteten når jeg skriver mye hver dag. Det vil liksom ingen ende ta, plutselig, og det er en helt ny opplevelse for meg. Det blir jo som et håndverk, eller instrument kanskje, litt øving hver dag er bedre enn skippertak en gang innimellom.

      I dag begynner skrivekurset, og jeg er veldig spent. Oppgaven ligger allerede inne i forumet, men jeg skal la den vente litt til mens jeg svarer på kommentarene her i bloggen først, og litt annet småtteri. Merker at jeg er litt stressa, og trenger å forberede meg mer mentalt. Tar sikkert en oppryding på vaskerommet også, før jeg sette i gang😉

      Ha en fin dag, og god skriving!

  12. Hvordan går det med skrivekurset? Jeg tenker du sikkert er for flink for de første kursene på Eratu allerede, men tror du kan få god hjelp til manusutvikling der når du først har kommet inn i i systemet. Og det er sikkert noe nytt å plukke opp fra kursene uansett. Jeg tok bare et kurs eller to, konstaterte at jeg har MASSE å lære om å skrive skjønnlitteratur, men hadde uansett ikke planer om å skrive en hel bok nå, så jeg stoppet der. Men kjekt å ha tilgang til forumet, for det har jeg fremdeles. Tusen takk for lenken til Kirsten Lamb´s blogg, der var det mye bra og et veldig inspirerende dialog-kurs med Les Edgerton. Vi har startet skrivesirkel her i Florø, og i dag brukte vi faktisk dialog-oppgaven derfra. Supert! Lykke til videre med kurs og skriving!

    1. Første oppgave er levet og evalulert, og jeg skal straks gå løs på oppgave runde nummer to! Tusen takk for smigrende kommentar, men jeg er usikker på om jeg egentlig er for flink til dette altså … Som sagt har jeg jo aldri lært dette, og allerede gir oppgavene mine lettee skjelvinger i knærne, så jeg regner nok med å få masse utav dette! Jeg har vel egentlig ikke fått noen tilbakemelding på selve skrivingen siden den gang jeg gikk på gymnaset, som jo er mer enn hundre år siden, og kommentarene på blogg går jo mer på meningsutvekslinger om innholdet enn den skriftlige oppbyggingen.

      Veldig interessant å høre at du også har gått på disse kursene, og for meg virker det som du er fornøyd med kvaliteten? Det jeg er mest redd for, sånn egentlig, er at jeg oppdager at jeg har så mye å lære om skjønnlittteratur at jeg legger hele bokprosjektet på øverste hylle!😀 Men du, kanskje jeg kan legge deg til som venn der inne, om du er interessert?

      Skrivegruppe høres skikkelig gøy ut. Det er sånt jeg ikke kan gjøre her nede, ettersom det franske skriftspråket er en av mine verste fiender. Det er nettopp derfor jeg burde gjøre det, mener folk da. Men ellers nei takk, det får være visse grenser for integreringen også😉 Kjempefint at lenken til KL bloggen var nyttig. Det er e blogg jeg begynte å følge for en liten stund siden, og hun skriver mye bra om skriving.

      Kos det med skrivekurs og skriving, så hører jeg gjerne fra deg igjen😀

  13. Takk for det, og klart du kan legge meg til som venn! Jeg fikk masse ut av kursene, ja, og når det gjelder bokskriving tror jeg du allerede har skjønt den største showstopperen: Det er masse jobb! Men du er jo godt i gang, så da er det bare å skrive og lære og skrive om og lære mer, og så gleder vi oss alle til boka kommer🙂 Husk det som stod på KLs blogg: Ingen har noen gang skrevet en perfekt bok. Man må bare forsøke å gjøre den så bra som mulig.

  14. Jeg kjenner folk som har tatt det samme skrivekurset og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det meste andre. Kanskje bortsett fra mamma-sakene…

    Jeg forsøkte NaNo WrMo i november for et par år siden og hadde planer og ønske om å forsøke igjen, men det er elendig timing siden november er så full av studenter og annet som tar meg langt bort fra laptopen og som gjør at jeg er på jobb 24/7 akkurat i den perioden. April er så klart bedre…Jeg burde ha hoppet i det nå istedet.

    Og med skrivingen…om jeg kjenner meg igjen! Oh yes. Jeg har riktignok aldri kommet langt nok til å bli refusert, men selve prosessen. Det å sitte der og ha en plan over hvor man vil, men ikke helt klare å fortelle det. Oh yes. Personlig har jeg en tendens til å møte veggen så tidlig at jeg har begynt å vurdere om jeg skal forsøke meg på noveller istedet for noe lenger. Også…innimellom, blir jeg stresset over at jeg legger igjen FOR mye av meg selv i hovedpersonen, og at jeg slett ikke vil skrive noe Knausgårdsk som omgivelsene mine kan føle påtrengende eller i i overkant gjenkjennelig…og…og….og jeg tenker så mye. Og som regel er resultatet skrivesperre og veldig korte negler.

    1. Hehe, jeg har nettopp lest ferdig første bind av Min kamp, og jeg tror det skal veldig mye til før man kommer dit at man legger så mye igjen av seg i hovedpersonen at det blir Knausgårdsk, dersom man ikke vil!😀 Når det er sagt, så må jeg bare lese fortsettelsen …

      Men du, kan du ikke slutte å tenke så mye og skrive isteden? Om du ikke har lest «Bird by Bird» av Anne Lamott, så kan det være en veldig god ide før du intellektualiserer deg vekk fra all skriving – for skrive, det kan du! Dessuten, det livet der nede på farmen, sett fra norske øyne (dersom de fortsatt er norske da …), det må jo bare bli interessant!😉

      Dessuten, det er en ny mulighet i juli, dersom du har anledning: http://campnanowrimo.org/about

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s