Skal det være en hverdagsmykner?

neuhaus.be
neuhaus.be

Jeg sitter og blar i leksepermen til Junior. Den permen han har med hjem hver dag som inneholder leksene han får i fransk, matematikk og naturfag. Som jeg har skrevet om før her inne, så har de ikke skolebøker her nede, men stensiler, og det sier seg selv at de ikke kan dra med seg alle permene sine hjem hver dag. Derfor lekseperm.

Det er forresten rart det der med hvordan man tilpasser seg. Jeg husker i fjor på denne tiden, da Junior gikk i første klasse, og hvor jeg forbannet dette permsystemet opp og ned og frem og tilbake, for ikke å glemme i mente. Helsikes imbesile folk. Jeg kavet meg opp og kjeftet på ektemannen, som prøvde å protestere at ‘det er sånn han er vant til’, men skjønte fort at han også var inkludert i den gruppa jeg uttalte meg så nedlatende om og det nok var best å holde kjeft til innvandrerkona hadde fornærmet lærerstanden, skoleverket, regjering, konge og nabolag. Det pleide ikke ta mer enn en kveld eller to, dersom man ikke avbrøt eller motsa. Sånn går liksom dagene, med integrering.

Heldigvis for at ektemannen ikke er som meg. En sånn som ikke har noen røtter her, og som klør etter å brøle til læreren fordi de ikke har vanlige skolebøker som ethvert land med respekt for seg og sine. Heldigvis for at det bare er meg i denne familien som har behov for å poengtere at ‘der jeg kommer fra, så er alt så mye bedre.’ For hadde han også vært en slik en, så hadde jeg ikke hatt noen til å rette ut rynkene i hverdagen for meg. Til å sette meg forsiktig på plass når det trengs. Eller til å komme med en ekstra stor kopp te med en ekstra stor nogo attåt ved siden av de dagene riene står på som verst.

En douceur kaller de det her nede. Den nogo attåten altså. En ‘sødme ‘eller ‘søthet,’ i følge min ivrigste følgesvenn, ordboken. Men ordet douce kan også bety ‘myk’, og for meg er det akkurat det. En douceur ved siden av tekoppen, det kan være en belgisk sjokoladebit, en fransk patisserie, skal ha akkurat den funksjonen. Gjøre tilværelsen mykere, som en tøymykner. En slags hverdagsmykner.

Så altså, noen douceur-er senere, og takket være ektemannen, og simsalabim så har jeg vennet meg til permesystemet, og kan omtrent ikke se for meg livet uten. Omtrent, ja. Men det er godt nok, for det betyr at jeg ikke irriterer meg og føler behov for å forbanne det «nye» landet mitt på alle nivå hver gang jeg åpner skolesekken til Junior. Det betyr også at jeg ikke smitter avkommet med mine aversjoner mot alt som er nytt her nede. Dessuten, i stedet for et ubehersket behov for å skjelle ut de stakkars lærerne, så blir jeg heller imponert over den jobben de gjør. For ikke bare gjør de den jobben som lærerne gjør ‘der jeg kommer fra’, i tillegg tilbringer de nok sin overdose med timer med å finne passende materiale (stensiler) til sin klasse. For ikke å glemme alle timene de nok står ved en kopimaskin og banner.

Vel, så da sitter jeg altså der og blar i stensiler med oppgaver i alle fag og alle varianter. Jeg blar forbi matematikk, og konstaterer at Junior henger godt med. Det er stort sett full score på det meste, for ja, de får jo karakterer her nede allerede i første klasse, noe jeg også har vennet meg til gitt. På fredag, i morgen faktisk, er det dags for podens karakterbok nummer tre dette skoleåret. Naturfag ser også greit ut, og jeg blar videre til fransk. Der blar jeg saktere, og leser gjennom alt. Det er fin repetisjon for meg. De har holdt en del på med bestemt og ubestemt artikkel, og det er ikke det dummeste å ta en titt på igjen, for jeg vet jeg gjør mye feil der. For selv om jeg er på en såkalt flytende fransknivå, så er det fortsatt mange huller i grammatikken sånn på detaljnivå, som jeg ikke kan bry meg om mens jeg snakker på tilmålt tid og dersom jeg vil snakke så flytende som mulig. For sånn er det bare, livet, dersom folk skal høre etter det du sier, så må du snakke i en viss fart. En fart som ikke tillater at man tenker seg om når det kommer til ‘et hus’ eller ‘en hus.’

Som sagt, så blar jeg meg forsiktigere frem nå, helt til jeg får øye på det. Jeg må se en gang til. Sjekke at det er riktig. Kroppen stivner. Hendene blir visne, og jeg kjenner knuten i magen. Den har jeg ikke kjent på en stund. Men nå er den der igjen. Jeg lukker permen. Åpner den igjen. Det er der fortsatt.

Junior har begynt med verbbøyning. Er det så farlig? Tenker du vel. Nei, norsk verbbøyning er ikke så farlig. Det skal jeg være den første til å skrive under på. Fransk, derimot, det er til og med fransktalende mennesker enige om at er farlig nok. Så da kan du tenke deg hva det gjør med en stakkars innvandrermamma.

Jeg roper på gutten min, og spør hvordan det går med fransken. Han svarer med den største selvfølge at fransk er bare så kjempelett. Latterlig lett. Noe han bruker en liten stund på å vise med latter og oppgitte bevegelser, på syvåringers vis, hvor latterlig enkelt det faktisk er. Det er så lett han han ikke klarer å slutte og le med det første. Jeg ler med, selv om jeg må tvinge meg.

«Hva med dette da?»

Spør jeg, og peker på verbbøyningene.

«Men mamma! Det er det letteste jo!»

Bare vent du, tenker jeg i mitt stille sinn. Bare vent til du begynner på gruppe to og gruppe tre. Foreløpig holder de jo bare på med gruppe én. Bare vent til du skal lære om fortid, nåtid, litterær verbbøyning, subjunktiv verbbøyning. Og så videre. Og så videre. Og så enda litt til. Du som leser, kan lese enda mer om det her dersom du ønsker.

Men jeg sier ingenting. Bare ber en stille bønn om at han alltid må synes det er like latterlig enkelt. For dersom det skulle bli vanskelig, kan nok ikke mammaen hans være så mye til hjelp. Annet enn å dele fra sitt hemmelige lager av assorterte hverdagsmyknere.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

14 thoughts on “Skal det være en hverdagsmykner?”

  1. 🙂 Jeg liker så godt å lese dette!
    Jeg ønsker meg noen ganger bort fra bøker og inn i en verden der jeg kan velge..Akkurat i år kan jeg gjøre det fordi jeg har «mine» spes ped.elever..Men ellers er det lære-bøker som gjelder..lettvint? Ja. men kanskje ikke alltid best? Eller?

    1. Tusen takk for det!😀

      Jeg har troen på en lett blanding. Men jeg tror vel mest på at gode stensiler kan supplere læreboka. Nå er ikke jeg lærer, men grunnen til at jeg har litt sterke meninger om dette, er at jeg hadde tenkt å utdanne meg til å bli lærer i germanske språk her nede. Jeg begynte på studiet, men etter tre måneder sluttet jeg. For meg ble det veldig rotete med alle stensilene, og mange av dem var utydelige og det var vanskelig å se hva som sti, og det meste hang ikke sammen. Jeg kunne ikke se for meg å bli lærer her nede og bruke så mye tid på å samle sammen materialet (som du i Norge får i en lærebok) i tillegg til å planlegge undervisningen best mulig. Det var ikke den eneste grunnen til at jeg sluttet, men den veide tungt da jeg tok beslutningen. Nei, det er ikke sikkert at lærebøker alltid er best, men jeg tror det er en fin base for undervisningen, noe som gir en rød tråd i det som skal læres. Og så kan læreren være kreativ ved siden av, og utfylle med spennende stensiler for eksempel. Jeg merker det også som forleder, at det hadde vært kjekt med bøker inndelt i kapitler som gir en indikasjon på hva de lærer og hva de skal lære i neste omgang. For stensilene er litt sånn hulter i bulter, det er ikke veldig mye system. Men ja, jeg har vennet meg til det, og stoler på at barna mine lærer det de skal uansett.

      Så til syvende og sist, er jeg nok litt sånn ‘ja takk, begge deler’😉

  2. De gjør et formidabelt arbeid, de som tar hånd om og lærer barn. Og jeg skal sende en stille bønn til ordguden om at han lar verbbøyning være kjempelett for Junior i all fremtid.

    Klem🙂

  3. Hverdagsmyknere har vi bruk for, godt at du har et lite lager av slike til påkommende tilfelle. Denne uka har det haglet med slike i yours trulys mærmeste omgivelser, noe som har fått ovenstående Mormor til å fortvile over venninden som vil ta et alvorsord med denne Noen, som helt sikkert har ansvaret for at hverdagen i heimen er usedvanlig myk for tiden. Kan umulig være sunt.

  4. Ungene på «min» skole får også stensiler, jeg kan ikke forstå at det er økonomisk forsvarlig dersom vi iberegner den tiden lærerne trenger for å kopiere og dele ut til hver time.

    Små myknere trengs, det er små symboler på livskvalitet og små kjærlighetserklæringer. Vel fortjent.

    1. Helt enig! Jeg tror ikke stensiler er billigere når det kommer til stykket, jeg heller. Kopiering er en ting, men så må de jo også finne materiale som passer akkurat til de forskjellige læringsmålene, og det tar tid det også. Mens i en lærebok har du allerede det som skal læres i løpet av et skoleår, vil jeg tro, og så planlegges undervisningen deretter. SOm jeg skrev tidligere, det er mulig å supplere lærebøkene for å gjøre undervisningen litt mer spennende kanskje, men det må da være greit å ha boka som base?

      Ja, disse myknerne er gull verdt i alle sammenhenger, spesielt sammen med en ekstra sterk kopp kaffe eller te! Du fortjener det, du også, synes jeg😉

  5. Herlig tekst! Er så fint å få innblikk i innvandrerlivet ditt;) ..og så likte jeg virkelig den hverdagsmykneren din, den spørs det om vi ikke bør importere til Norge også altså!

    1. Tusen takk! Ja, jeg synes egentlig hverdagsmyknere burde nomineres til fredsprisen, for det blir fred i denne heimen i hvert fall, straks de kommer på bordet😉

  6. Kjenner meg godt igjen. Det er så lett å forbanne alt som er annerledes enn Norge. Men når jeg får tenkt med litt om, kan den spanske løsningen egentlig være vel så bra. Kanskje til og med bedre i noen tilfeller.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s