Del tre av historien du fortsatt ikke skulle få høre noe om

Dersom du som fulgte med i historien du ikke fikk høre noe om i norske medier i forbindelse med fredsprisutdelingen 2011, og ønsker å vite hvordan det gikk, kommer siste del her. For deg som ikke fikk med deg hverken del én eller to, skrev jeg blant annet dette på bloggen den gangen:

Mens de største avisene i gamlelandet var i ferd med å samle seg som blodtørstige gribber rundt nyheten om at Nobels avkom er i harnisk over den retning fredsprisnomineringen har tatt, var svigerinnen min og hennes mor på audiens hos fredsprisvinnerne fra Liberia.

Mens den tabloide statsmakt siklet verre enn ondskapsfulle sladrekjerringer over muligheten til nok et sleivspark i retning Jagland og hans kolleger i fredspriskomiteen, var svigerinnen min, hennes to brødre og deres mor på fredsprisutdeling.

Og mens såkalte seriøse politiske journalister omtalte fredsprisutdelingen med mindre spalteplass enn det mest uinteressante realitetsshow, ja mens alt dette foregikk på forsidene fredag og lørdag, ble svigerinnen min og hennes familie nok en gang tatt tilbake til den brutale dagen for snart 9 år siden. Svigerinnen min og brødrene hennes mistet pappaen sin. Mammaen deres mistet ektemannen sin. Broren min mistet svigerfar. Barna deres mistet bestefar. Og bistands-Norge mistet en helt spesiell ressurs.

I forkant av fredsprisutdelingen, skjer følgende:

Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee ønsker å møte moren til svigerinnen min og inviterer på audiens dagen før utdelingen skal finne sted. Svigerinne blir med som støtte. På et møterom på Grand Hotell beklager president Ellen Johnson Sirleaf for det tapet hennes land har påført familien. Min svigerinne beskriver følgende i bloggen sin:

«Hun fremstår som en utrolig person. Hun virker oppriktig lei seg for at hennes landsmenn hadde vært skyld i pappas død. Men så kommer det som overrasket oss. Hun presenterer Leymah Gbowee, og sier at det er hun som har noe å fortelle.»

Hun hadde truffet Kåre Lund samme dag som han ble skutt. De pratet sammen mens de ventet på et checkpoint hvor de begge hadde blitt stoppet. Da hun senere fikk beskjeden om det dramaet som utspilte seg senere på dagen, skulle dette bli en av de viktigste inspirasjonskildene når hun tok avgjørelsen om å si opp jobben sin og fortsette med fredsarbeid på heltid. Hendelsen beskriver hun dessuten i selvbiografien  «Mighty Be Our Powers».

Men historien slutter ikke her. På min svigerinnes blogg kan du lese følgende:

«Etter noen uker i spenning så begynner ting å skje. I desember fikk mamma og jeg en muntlig invitasjon fra Presidenten i Liberia, Ellen Johnson-Sirleaf om å komme til Liberia i sommer for å markere frigjøringsdagen deres. De ønsker å vie oppmerksomhet til personer som har kjempet for freden, og for de som jobbet for ofrene etter borgerkrigen. Presidenten mener at den jobben pappa gjorde, og det at han endte med å miste livet mens han jobbet for å hjelpe sivile i Liberia under borgerkrigen er stort nok til at hun ønsker å hedre pappas minne i år, på frigjøringsdagen.»

I dag er det ti år siden Kåre Lund ble drept i Liberia, og fjor sommer reiste kone, datter og sønn nedover for første gang. Til tross for at man skulle tro at dette burde være en interessant nyhetssak, har ikke de større mediene vist noen interesse for denne historien i ettertid. Derfor ønsker jeg å dele reportasjen som ble trykket i Bistandsaktutelt i etterkant av reisen med dere:

Tilbake, ni år etter
drapene i Liberia

(Skrevet av: Hege Opseth, i Liberia)

Norske Kåre og liberiske Emmanuel og Musa skulle
hjelpe flyktninger. Det var jobben deres. Men de
endte sine liv på en landevei. Nå har Kåre Lunds familie
besøkt stedet hvor 53-åringen ble drept i 2003.

27. februar 2003: – Jeg er
urolig, jeg vet ikke
hvorfor, forteller
Kåre Lund til kona
Christel.
– Så ikke reis da, svarer hun enkelt.
Men det blir likevel til at ekteparet
som har delt alt i 31 år, drar sammen
til Gardermoen. For i Liberia venter
tusenvis av mennesker på hjelp til å
gjenoppbygge livene sine etter borgerkrigen.
De klemmer farvel.

Til tross for uroen er denne turen
som en hvilken som helst annen.
Christel er vant til at mannen, som leder
den kristne hjelpeorganisasjonen
ADRA Norge, er på farten til verdens
urolige hjørner.

Hun vet ikke at denne kalde februarkvelden
skal bli den aller siste hun
ser livsledsagereni live.

I hovedstaden Monrovia venter kollegene
Emmanuel Sharpolu og Musa
Keita på Kåre. Etter å ha møttes på
flyplassen, setter de seg i den hvite
landcruiseren. Som så mange ganger
tidligere blir det en kjøretur på dårlige
landeveier. Om Kåre lufter bekymringen
om at de egentlig burde trekke seg
ut, at det er for farlig, er det ingen
som vet.

Hjemme i Råde i Østfold fortsetter
Christel oppussingsprosjektet hun og
Kåre har startet. Helgen er vanlig.
Hun småprater med barn og barnebarn.
Hun skraper maling slik at
Kåre kan komme videre med gigantjobben
det er å pusse opp et hus fra
1800-tallet.

Klokken er nesten elleve mandag
kveld. Christel snakker med broren i
telefonen, da det ringer på døren. Det
er niesen som kommer.
– Kåre og kollegene er savnet. Vi
vet ikke hva som har skjedd med dem,
sier hun.
For familien Lund er det én tidsregning
før og en etter denne mandagen
som startet som en hvilken som helst
annen dag. Plutselig befant Christel
og barna Annika, Andre og Alexander
seg i nyhetenes sentrum, samtidig
som de selv befant seg i sitt livs
største krise.

Ni år skulle det gå før familien fikk
reist i fotsporene på det som skulle
bli en ektemann og en fars siste reise.

Juli 2012:
Endelig setter Christel, Annika
og André føttene på liberisk jord.
Sammen med resten av delegasjonen
fra ADRA er planen å fly opp til
Zwedru og derfra reise videre med bil
til åstedet.

Christel er spent denne morgenen.
På flyplassen forteller hun Bistandsaktuelt
om mannen, savnet etter det
som var og kampen for å komme
tilbake til en hverdag. Det er sterke
følelser.

Reisen er i utgangspunktet enkel.
En tur i et FN-fly, noen timer på landeveien.
Slik blir det ikke. I Greenville,
«midt i ingenting», som Christel
beskriver stedet, nødlander pilotene.
Det er nesten tomt for bensin i den
ene vingen. Og tilførsel av bensin fra
den andre vingen til motoren fungerer ikke.

– Jeg er veldig glad for den nødlandingen,
humrer Christel etterpå – og
legger til: – Og jeg er veldig glad for
at jeg ikke visste noe før det var over!
Men ironisk nok førte denne nødlandingen
oss ut på en reise i det jeg tenker
var Kåres Afrika, Kåres Liberia.
Det er veldig fint å tenke på.

Delte med mange
For Christel blir det også en tur gjennom
skoger som damper av fuktighet,
veier som er ufremkommelige
og kvelder som ender på steder hvor
det slett ikke er overnatting å finne.
– Da åpnet liberierne dørene for
oss. Gjestfriheten og hjelpsomheten
vi ble vist var enorm. Kåre ville elsket
reisen vi hadde i dag, forteller Christel.

Eventyrlysten og gleden over det
uforutsigbare er også noe av det som
gjør livet i felt så fascinerende for
mange hjelpearbeidere og deres familier.
Men det koster når det går galt.
Når en plutselig står midt i nyhetene.
Og når nyhetens interesse forsvinner.
Sønnen André (32) beskriver en
far som ikke alltid var tilstede – men
når han først var det, ja, da var han
det med hud og hår.

– Pappa er den jeg lærte alt jeg kan
av, sier han.
– Kompromissløs, menneskekjær.
Humørfylt. Nysgjerrig. Praktisk. Merkelig
form for tålmodighet. Sånn var
pappa.

Tung sorgprosess
Familien Lund delte Kåre med mange,
både i adventistspeiderne, på jobb og
med alle menneskene han møtte på
oppdrag ute i verden. De måtte også
dele sorgen da det verste skjedde.
Så kom stillheten. Det var på mange
måter da den virkelige sorgprosessen
startet.

– Dette er mitt personlige Ground
Zero, sier Annika (37) om stedet hvor
faren ble drept.
Ikke alle pårørende opplever at den
drepte blir hedret år etter hendelsen.
For de etterlatte etter tragedien betyr
det mye at innsatsen, er blitt sett og
erkjent av Liberias president Ellen
Johnson Sirleaf.
Men det vil aldri bringe verken
Kåre, Musa eller Emmanuel tilbake.

Mange mareritt
– Det var ikke bare at Kåre døde. Måten
det skjedde på gjorde det enda
verre, sier Christel.
– Jeg har hatt mareritt. Mange mareritt
om dette, sier André.
Hvor lang tid det tok før Kåre ble
drept, vet ingen helt sikkert. «Ble han
holdt fanget?» «Ble han slått?» «Ble
de drept umiddelbart?» Det er fremdeles
mange spørsmål, de fleste er det
ikke mulig å finne svaret på.
Kåre forsvant en fredag, og han ble
funnet etter åtte dager. At det nå, først
ni år etter drapene, skrives i Liberias
nasjonale presse at det var regjeringssoldater
som stod bak, forklarer mye.
Både Christel, og de liberiske kvinnene
Rasheeda Sharpolu og Asatu
Keita fikk den samme fryktede telefonen:
– Mennene deres er funnet drept.
– Det som skjedde har vært veldig,
veldig vanskelig å takle følelsesmessig,
sier Emmanuel Sharpolus enke
Rasheeda.

Februar/mars 2003:
Spekulasjonene og ryktene er mange.
Noen sier de har sett en hvit mann på
vei til fots til Elfenbenskysten. Noen
snakker om opprørere. Noen snakker

om regjeringssoldater.
For Christel og familien – og styreleder
i ADRA Norge, Geir Olav
Lisle, danner det seg skremmende
bilder i tankene: Menn med våpen,
om de tilhører den ene eller den andre
siden, alle sterkt preget av en blodig
krig. Mange dopet og fullstendig ute
av kontroll.

Så kommer det nye meldinger.
«En utbrent bil er funnet i utkanten
av Toe Town. Man frykter det er
den savnede hjelpearbeideren Kåre
Lund», skriver media.
Bekreftelsen kommer. Kåre, Musa
og Emmanuel er alle drept. Likene
ligger i nærheten av landcruiseren
som er fullstendig utbrent. For enkene
er det gått åtte dager.
Christel husker ikke detaljer fra dagene
etterpå. Bare en ting var krystallklart.
– Jeg skulle ha ham hjem. Jeg
ville begrave Kåre, og jeg ville at det
skulle skje i Norge.

Jan Egeland, som den gang var
generalsekretær i Norges Røde Kors,
brukte nettverket sitt. Det krevde finesse,
kontakter og en god porsjon
mot å få hentet levningene ut fra det
urolige området. Ikke før flyet var i internasjonalt
luftrom var Christel sikker
på at hun faktisk ville få begravet
sin kjære i norsk jord.
Emmanuel og Musa har fått sitt hvilested
nær Toe Town. Ingen har klart å
finne ut hvor de umerkede gravene er.

Tre hjerter og en sten
Denne regnfulle ettermiddagen er vi
litt i 2003, litt i 2012. Endelig får familien
sett stedet hvor Kåre ble drept.
Christel rusler oppover landeveien
som har den karakteristiske rødfargen
afrikanske landeveier får i regntiden. I
hånden har hun en rund sten, plukket
fra hagen. «Savner deg. C.» har hun
skrevet.

Etter stillhet, tårer og samvær
sammen med to av barna og kolleger
av Kåre, legger hun stenen i veikanten.
Annika har med seg hvite hjerter
hvor barnebarna til Kåre har skrevet
en siste hilsen. Datterdatteren Ane formulerer
seg slik: «Miss you 4ever bestefar.
Ane». Også minstemann Trym
har skrevet en hilsen .
– Jeg synes det er trist at han aldri
fikk møte og bli kjent med pappa, sier
Annika.

De tre hjertene og en rund sten fra
en norsk hage lyser opp i veikanten
når reisen mot Monrovia fortsetter i
skumringen.

På åstedet (Foto: Annika Lund Haugvik)
På åstedet
(Foto: Annika Lund Haugvik)

 

Hedret av presidenten
Det var presidenten i Liberia, Ellen Johnson
Sirleaf, som inviterte familien Lund til Liberia.

DA JOHNSON SIRLEAF mottok Nobels
fredspris i Oslo i fjor møtte hun
familien. Vel kjent med den dramatiske
historien, inviterte presidenten
familien til å komme til Liberia for
å motta en liberisk utmerkelse på
vegne av Kåre Lund.
– Det er en stor ære og nesten litt
uvirkelig. For meg betyr det mye at
min manns innsats ikke er glemt. Det
var både Kåre og ADRA som ble hedret,
sier Christel Lund til Bistandsaktuelt.
Markeringen ble lagt til Liberias
årlige feiring av uavhengigheten. Ved
en høytidelig seremoni i hovedstaden
Monrovia ble utmerkelsen Knight
Grand Commander of Humane Order
of African Redemption tildelt
ulike personer som hadde gjort en
viktig innsats for Liberia. En rekke
mennesker ble hedret for sin innsats
for fred, forsoning og utvikling i det
tidligere krigsherjede landet.
– På vegne av Liberia kondolerer
jeg familien. Kåre Lund er en
mann som gjorde en stor innsats for
Liberia, sa president Ellen Johnson
Sirleaf.

Datteren Annika Lund Haugvik er
takknemlig og rørt over at faren blir
hedret og husket for innsatsen han
har gjort.
– For oss som familie er det likevel
viktig å si at vi tenker på de store
tapene sivilbefolkningen i Liberia har
lidt som følge av borgerkrigen, sier
Lund Haugvik.

Tankene mine går til familien i dag.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

2 thoughts on “Del tre av historien du fortsatt ikke skulle få høre noe om”

  1. Takk. Atter takk for tårer jeg kunne dele og anerkjennelse som ble behørig utvist.
    Klem🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s