Bortskjemte innvandrere

Kindle

Det har slått meg innimellom, at sammenliknet med tidligere generasjoner, så er vi innvandrere nå til dags rimelige bortskjemte. Nå snakker jeg ikke om de som har flyktet fra krig til fred og sånt, for de hører til en kategori mennesker jeg skulle ønske var mye mer bortskjemte.

Gruppen innvandrere jeg snakker om, er sånne som meg, som med fullt overlegg har reist fra røttene sine og bosatt seg i et land som krever flybillett og pass for å besøke de som kommer fra det samme som han eller hun. Det kan være på grunn av drømmejobben, drømmepersonen eller studier. Først- og sistnevnte er jo gjerne temporært, men kan, som i mitt tilfelle, resultere i mer permanent opphold. Med en god porsjon eventyrlyst og en enda større porsjon naivitet (ja, for det trengs), pakker vi ned livet vårt i en koffert og reiser på lykke og fromme.

I begynnelsen ser vi oss ikke tilbake. Til det er altfor nytt og spennende. Det varierer fra person til person når vi begynner å snu oss og lengte litt tilbake til det som en gang var. Hverdagen har inntatt tilværelsens utholdelige letthet, og vi savner de som den gang stod oss nær.

Hadde vi emigrert for tjue år siden, hadde nok dette vært mye mer traumatisk enn det er i dag. Det å ringe kostet for mye til at man kunne skravle av gårde med bestevenninna i timevis. Hadde man mye på hjertet, skrev man gjerne brev, men måtte vente på svar i ukesvis. Om det i det hele tatt kom.

Jeg emigrerte derimot i rett tid. Jeg hadde akkurat begynt å bli fortrolig med konseptet epost. Ja, jeg er ikke den som kaster meg over nymotens teknologiske oppfinnelser. Det er ikke så mange år siden jeg motstridene gikk til banken for å skaffe meg minibankkort. Frem til ganske sent på nittitallet gikk jeg trofast til Postbanken min og tok ut et fast beløp hver uke. For ikke å glemme abonnementet jeg startet på Gyldendals Store Norske Leksikon den dagen jeg var ferdig nyutdannet. For leksikon skulle ethvert hjem med respekt for seg selv ha etter, min mening. Dette var også en gang på midten av nittitallet, og jeg husker fortsatt storebror som himlet med øynene over meg som kastet bort masse penger på store, tunge bøker. De tre – firehundre kronene jeg betalte i måneden i ja, gudene måtte vite over hvor mange år, kunne jeg i stedet for brukt til å kjøpe meg datamaskin med leksikon på CD-rom. Jeg himlet med øynene tilbake, mens jeg tørket støv av leksikon samlingen som jeg sjelden bladde noe særlig i. Det skulle likevel bli jeg som lo sist av oss to, for det ble ham som ble sittende med hele samlingen den dagen lillesøster bestemte seg for å forlate landet. Det sier seg selv at det ikke var så mye plass i kofferten. Hva han har gjort med dem, har jeg ikke turt å spørre om.

Nei, jeg er ikke den første av alle som kaster seg over den teknologiske utviklingen med glede og iver. Jeg ble faktisk irritert på ektemannen da han kom hjem med iPad som overraskelsesgave en fuktig høstdag i forfjor. Hva i all verden skulle jeg med noe slikt? Ja da, det har jeg funnet ut av siden, så nok om den saken.

Så altså, jeg hadde akkurat blitt fortrolig med epostens vidunderligheter og skaffet meg min første mobiltelefon (joda, jeg var en av dem som aldri skulle ha noe slikt tull, selvfølgelig) da jeg bosatte meg utenfor landet mitt. Og så kom resten av fasilitetene bare trillende, som de vakreste perler på en snor. Skype, blogg, facebook, twitter. Plutselig hadde jeg hele slekta og mere til i min egen stue. Jeg trengte ikke flybillett for å snakke med dem i timevis, eller brev i posten med familiebilder for å følge med på hverdagen deres. Savnet blir ikke det samme når du vet at du kan snakke med menneskene dine så lenge du vil og samtidig se dem på skjermen. Vi sitter der med hver vår kopp kaffe, og det er nesten som å sitte på kafe. Ikke det samme selvsagt. Men bedre enn ingenting. Mye bedre.

Den siste gledelige oppdagelsen på denne viktige listen av ting som gjør livet i utlendighet så veldig mye lettere med tanke på savn, er ebøker. For en av de tingene jeg ikke har klart å følge med på gjennom årene, er norsk litteratur. På grunn av innbitte språkstudier, har jeg lest mye fransk. Når jeg ville slappe av, ble det på engelsk. Bestilt på Amazon UK, kom de på døren min knapt tre dager etter bestilling. Norske forfattere har lenge gått i glemmeboka, bortsett fra enkelte små drypp de gangene jeg var i gamlelandet på ferie og fylte opp med noen bestselgere. Men i disse årene prioriterte jeg mest bokkoffertplass til barnas norskæring, så det ble mindre plass til mine.

For en stund siden, kjente jeg at dette begynte å bli et savn. Det var forfatterskap i Norge som hadde gått meg hus forbi lenge nok, og jeg begynte å sjekke ut hvordan jeg kunne bestille bøker fra norske nettbokhandlere. Det viste seg å være veldig greit. Dersom du bor i Norge vel og merke. For resten av verden, blir det fryktelig dyrt. Men de som bor i Norge kan jo hute seg til nærmeste bokhandler på sine egne ben og kjøpe seg hva nå enn hjertet måtte begjære. Tenkte jeg indignert. Ikke for det, jeg unnet all verdens fasiliteter til bokelskende mennesker, men jeg syntes likevel at det var urettferdig at det ikke skulle være billigere for oss som hadde vært så dumme og bosatt seg i sonen for utenlandsk porto. Den gangen jeg undersøkte, måtte man, ved siden av boka, betale et grunnbeløp på fem hundre kroner i porto. Og med tanke på norske bøker i utgangspunktet ikke er verdens billigste, så kunne det jo fort bli tusen kroner for ei bok. Penger jeg kunne fått femten – tjue bøker for hos Amazon. Minst. Savnet etter å lese på morsmålet mitt ble plassert i sørgeboksen og lokket forseglet på ubestemt tid. Men det skulle heldigvis ikke vare evig.

For å gjøre en potensiell lang og hjerteskjærende historie kort, så har jeg ett stikkord: Kindle.

Jeg fikk meg Kindle til bursdagen. Og du som har holdt ut hele bloggposten hit, skjønner nok at bok på lesebrett har sittet langt inne hos en teknologisk reaksjonær som meg selv. Men etter å ha prøvd og lese på iPad, og likt men fått vondt i øynene og hodet av skjermen, så vokste et behov for ekte saker seg frem. Nå kan jeg ikke forestille meg livet uten den superfine kindelen min. Og visste du at det går an å kjøpe norske ebøker og overføre den dit? For ja, det går an, etter litt om og men. Oppskriften ligger her og etter å ha benyttet meg av dataekspertisen til svigerinnen min mens jeg er i Norge, så vips ligger det norske bøker og venter på meg inne i kindelens magiske verden. Det gjenstår bare å få dette til selv når jeg kommer hjem til meg og mitt og ikke har svigerinnens beroligende vesen til å guide meg gjennom prosessen. Men skulle det bli for ille, så har vi jo alltids Skype, ikke sant? Så ja, vi er bortskjemte vi innvandrere.

Fordi vi fortjener det.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

16 thoughts on “Bortskjemte innvandrere”

  1. Jeg har e-bok, men også bøker trykket på papir med herlig duft. Jeg leser elektroniske bøker, men tror nok jeg hadde gått på veggen om jeg kun hadde hatt dem.
    Bøker er dører ut og inn i livet🙂
    Klem🙂

    1. Jepp, bøker i papir må også leses, helt klart. De må luktes og klappes på, og det er en helt spesiell følelse. Ettersom papirbok i en del tilfeller er billegere enn ebok, har jeg kjøpt endel pocketutgaver fra de anbefalingene jeg fikk på bloggposten min om boktips. Men lesebrett er helt genialt på reise, og ellers når jeg vandrer rundt i byen min i Belgia på kafe ettersom de papirbøkene jeg leser har en tendens til å være litt tykke og ta mye plass. Dessuten er jeg en sånn som leser gjerne 2-3 bøker i slengen, og papirboka får alltid ligge hjemme og leses der om kveldene.

      Og ja, bøker er veldig fine dører😀

      Klem tilbake😀

    1. Oh yes! På det verste kan det bli litt for mange… Det er gjerne en bok på norsk, en på engelsk, en på fransk og ganske sikkert en som handler om skriving😀

    1. Jeg har også hatt lengre perioder uten lesning. Spesielt etter at alle disse sosiale mediene kom… Men så kom jeg inn i leserutinen igjen for et par år siden, og nå er jeg ustoppelig. Nå har jeg dessuten registrert meg på Goodreads, og der inne har jeg satt meg et mål om å lese 52 bøker i år😀

      Joda, leselysten kommer nok når du minst venter det, ettersom du leste masse før!

  2. Åh, for en fornøyelig fin bloggpost! Kos deg med Kindelen din! (Som jeg selv ikke har skaffet meg, til tross for å være nokså teknologioptimistisk av meg. Bøker forblir rett og slett best på papir for min del:)

    1. Tusen takk for det! Jeg overkoser meg med kindelen min, og «Fuglehotellet» ble forøvrig overført sammen med «Song for Eirabu» via Bokskya i kveld – gleder meg!😀

      Når det gjelder det å lese bøker på Kindle, så er det en helt ny og spesiell leseropplevelse. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan forklare, men jeg har faktisk blitt litt ganske så betatt av denne dingsen. Og jeg var én av dem som ALLTID skulle lese bøker på papir. Det vil jeg jo fortsatt komme til å gjøre da, men Kindelen gjør det lettere å lese flere bøker på en gang, for den er lett å ha i veska. Men som sagt, iPad er slett ikke det samme. Det må være Kindle altså.

      Hilsen levende Kindlereklame😉

  3. Veldig god og fornuftig bloggpost. Dette har jeg ikke tenkt over, selv om det hendte at jeg i begynnelsen av studiene betalte 2000 kr. i telefonregningen! Og jeg sendte bilder i brev! For selv om jeg hadde Internett, hadde ikke de det i hjemlandet. Takk for at du får oss til å tenke oss om, og tenke oss tilbake.

    Jeg vurderer å kanskje kjøpe Kindle. Siden det hender at jeg tar opp et fag fra tid til annen, hadde det vært kjekt å kunne markere tekst, fremheve det som er viktig. Gjerne i tre farger. Vet du kanskje om det er mulighet for dette på Kindle? De fleste fagbøker kjøper jeg uansett på Amazon, så det er veldig sannsynlig at jeg ender opp med Kindle pga. dette. Blir bare en bonus om jeg kan kjøpe bøker på morsmålet uten å måtte slå meg selv konkurs (en bok kostet 1000 kr.å få sendt til Norge på 90-tallet).

    Takk for at du skriver om dine opplevelser. Jeg har aldri tenkt over hvor vanskelig det har vært og hvor vanskelig det fortsatt kan være.

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar. Og ja, telefonregningene på nittitallet er nok et kapittel for seg. Nå kan vi til og med se hverandre og snakke i timesvis uten at det koster ei krone😀

      Når det gjelder Kindle, så er jeg ingen ekspert. Jeg har den enkleste utgaven, og der kan du streke dersom du ønsker. Om det eksisterer fargevalg på de nyere utgavene, vet jeg ikke. Om den er så praktisk å lese fagbøker, er jeg likevel usikker på fordi man da gjerne vil bla litt frem og tilbake. Jeg holder på å lese ei bok om skriving for tida, og den er så bra at jeg vet jeg kommer til å lese den igjen og bla i den jevnlig, og jeg vurderer å kjøpe papirutgaven pga dette. Jeg vil kanskje tro at Kindle er mest praktisk for skjønnlitteratur. Om du kan overføre bøker på morsmålet ditt, må du nesten undersøke med hjemlandet ditt, for om jeg har forstått det rett i Norge, er ikke bokhandlerne overbegeistret for Kindle. De ønsker at du kjøper lesebrettet ditt hos dem og bare handler ebøker hos dem. Så denne oppskriften er det ikke de som har kommet med, for å si det sånn.

  4. Kjenner nå at jeg angrer på at jeg ikke gikk til anskaffelse av kindle før avreise, det gjør seg å kunne lese på norsk. Men også jeg er en teknologisnegle. Skype derimot er kanskje verdens beste oppfinnelse. At folk turte å emigrere før i verden er imponerende.

    1. Helt enig! Jeg er veldig glad jeg tilhører Skypegenerasjonen😀

      Kindle anbefaler jeg ja, absolutt. Du får sette det på ønskeliste, men allier deg med en dataekspert dersom du er like lite teknisk som meg – det er litt komplisert å få det på plass, men å bruke det etterpå er plankekjøring😉

      1. Det var den tekniske biten som fikk meg fra det i utgangspunktet, men finner jeg meg en alliert så går det nok.🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s