Kjære VG!

Jeg tror ikke på dere lenger. Ikke at det er noen nyhet i seg selv, og heller ikke noe som har skjedd sånn over natten, men jeg synes det er forferdelig synd at dere er en av de avisene som leses mest over det ganske land. Hadde dere bare holdt dere til kjendisstoff, slanketips og siteringer fra ukeblader om kjendismødres behov for å fortelle andre mødre hva de skal gjøre og ikke gjøre, så hadde det vært greit. Men dere holder dere dessverre for gode til bare å feilsitere mennesker som selv har valgt et liv hvor de må regne med litt offentlig uthengning i ny og ne, selv om det ikke skulle vise seg å ha et snev av sannhet i seg.

Ja, nei, dessverre så skriver dere blant annet om innvandrere også. En gruppe som ikke er bortskjemte på positiv omtale i mediene. VG intet unntak. De som følger denne bloggen vet jo at jeg er i overkant positiv til denne gruppen mennesker, og det er mulig jeg kan beskyldes for ikke å se skogen for bare de fineste trærne. Men ettersom jeg faktisk befinner innvandrerens sko og vet litt om hva jeg snakker om, føler jeg sterkt for å balansere den vinklingen som gjerne presenteres tabloidenes enfoldige verden.

Så til denne saken.

8. februar 2013 skrev dere om minoritetsbarn og særskilt norskopplæring. Regjeringen har brukt 400 millioner kroner på tilbud om gratis barnehage som skulle forbedre norskkunnskaper hos minoritetsbarn. Dette tilbudet skal evalueres til neste år, men det er klart at språksatsningen har mislykkes. Og hvorfor er det klart at språksatsningen har mislyktes? Jo, fordi syv av ti minoritetsbarn har behov for særskilt norskopplæring i skolen.

Er dette virkelig sant?

Det er nemlig ikke første gang vi får akkurat disse tallene presentert. Det er ikke første gang vi hoderystende setter morgenkaffen i halsen over håpløse innvandrerforeldre som er så til de grader udugelige at de ikke skjønner sine barns beste. De snakker bevisst sitt eget språk i heimen og blokkerer således bevisst avkommets fremtidige tilegnelse av det språket som snakkes i alle fora rundt dem utenfor husets fire vegger. At det går an liksom, og å tenke at barna trenger et par måneder på å lære seg norsk før de begynner på skolen.

Men jeg tror ikke noe på det. Jeg tror ikke på at foreldrene til syv av disse minoritetsbarna har en slik tankegang med hensyn til barnas språkutvikling. Og jeg tror heller ikke at disse tallene medfører riktighet.

Hvorfor tror jeg ikke på det? Fordi jeg har skrevet om dette før. Her.

«En ny undersøkelse viser at rektorene i Norge plasserer elever i særskilt norskopplæring selv om de har norsk som morsmål. Dette medfører både til stigmatisering og sykeliggjøring av minoritetselever samt til at nyankomne innvandrerbarn med et annet morsmål enn norsk ikke får nok undervisningstimer.»

Du kan dessuten lese en grundiger utredning om saken i Norges flerkulturelle avis, Blend, her. Det kan jeg anbefale dersom du, som jeg, skulle ønsket at VG hadde gått tallene grundigere etter i sømmene. Et raskt google søk hadde vært nok. Og det burde ikke være for mye forlangt av en av Norges største aviser.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

17 thoughts on “Kjære VG!”

  1. Det er for mye forlangt av en av Norges største aviser.
    Mine unger, som dine, er vokst opp med to språk i heimen. Selv om det etterhvert ble mer norsk enn tysk når ungene kom i barnehage og skole. Det var noen surmulinger fra nærmeste omgivelser om at det ville hindre språkutviklingen, at det gikk mye i tysk i den tidlige oppveksten, men jeg har iallfall ikke merket noe på at de ligger tilbake for jevnaldringene. Hverken i språk eller andre fag.

    1. Det er tvert imot en fordel å være flerspråklig! Men det er dessverre fortsatt velmenende omgivelser som tror at barn ikke har kapasitet til mer enn et språk, men sannheten er jo det motsatte. Hjernen absorberer språk mye lettere i barneår, derfor stiller jeg meg også tvilende til at barn trenger 5-6 år på å lære norsk som andrespråk skikkelig. Det hadde vært fint om VG faktisk kunne henvist til den forskningen som sier dette. Men, men, som du sier, det er vel for mye forlangt!

  2. Dessverre er VG, som alle løssalgsavisene, mest opptatt av saker som selger aviser. Det blir flere salg av oversikrifter som hentyder at noen ikke gjør jobben sin enn om det hadde stått «Foreldre gjør sitt beste OG det viser seg at det er godt nok!» Er nok bare å innse at VG (og andre) er taboloid aviser og ta utgangspunkt i at det er det de er. Så må en heller lese andre aviser for å få et mer nyansert og variert syn. Selv er jeg tilhenger av Klassekampen og Aftenposten.

  3. Føy, Nå må du huske de skal selge aviser. Ikke sannheter eller godt undersøkte saker. For en avisfreak er det trist med VG og Dagbladet,

    Så til to eller flerspråklighet. Barn har mye bedre kapasitet enn man liker å tro (i alle fall noen) og fikser flere språk lettere og bedre enn voksne. Det jeg blir lei for er mangelen på tillit til barns evner. Og foreldrenes omsorg for sine barn. Også når det kommer til språk.

    Takk for posten🙂.

    1. Veldig godt poeng: Mangel på tillit til barns evner og foreldrenes omsorg for sine barn. Der traff du spikeren på hodet, for mitt vedkommende, for det er akkurat det det er.

  4. Det er forunderlig med forskjeller. Jeg har to barn (14 og 6) som vokser opp i Tyrkia. Vi snakker av prinsipp bare norsk hjemme og presser paa ungene saa mange norske böker, blader, spill og tv som overhodet mulig. Det er ikke grenser for hvor langt vi er villige til aa gaa for aa «sikre» at barna blir fullt ut tospraaklige (minst – for de laerer jo Engelsk og Fransk paa skolen i tillegg til Tyrkisk ogsaa). Vi ser jo – og det har blitt paapekt av skolen her ogsaa – at tospraaklige barn har litt mer «jobb» enn de andre f.eks naar det gjelder utviklingen av et ordforraad – deres samlede ordforraad er nok temmelig mye större enn de ettspraaklige barnas – men naar eksamen bare er i «morsmaalet» tyrkisk saa blir det jo litt vanskeligere for vaare barn… MEN – poenget mitt er at her i Tyrkia blir vi IKKE fortalt at vi er «håpløse innvandrerforeldre som er så til de grader udugelige at de ikke skjønner sine barns beste. De snakker bevisst sitt eget språk i heimen og blokkerer således bevisst avkommets fremtidige tilegnelse av det språket som snakkes i alle fora rundt dem utenfor husets fire vegger.» Tvert om!

    1. Tusen takk for veldig interessant kommentar!

      Jeg får heller ikke mye pes her nede for at jeg konsekvent snakker norsk til barna mine, og ellers pøser på med norsk på hjemmefronten. Bøker, filmer, lydbøker, you name it. Flerspråklighet blir sett på som en ressurs her. Men så virker det heller ikke som vi har samme problematikk som i Norge. For dersom en elev ikke er sterk nok i fransk til å begynne på neste skoleår, så må han gå om. Så enkelt er det. Samtidig så har vi jo ikke korrekt statistikk fra Norge mht hvor mange som egentlig sliter, så det er vanskelig å si hvor stort problemet egentlig er – og da mener jeg blant såkalte minoritetsbarn som er født i Norge, og ikke elver som nettopp har kommet til landet etter å ha flyktet fra krig …

  5. Takk for fint og viktig innlegg. I Norge like vi aller best at alle er snakker norsk. Overalt. Jeg synes det er synd,for å kunne språk er en kompetanse. Vi kaster bort masse kompetanse når vi oppfører oss som om ungene blir dårlige i norsk av å snakke morsmålet sitt. En annen ting at det kan i mange tilfeller være grunn til uro for norske barns språkkunnskaper..

    1. Ja, den skriver jeg under på!

      Jeg må innrømme at jeg har blitt litt paranoid her jeg rusler rundt i Norges gater for tiden, mens jeg snakker norsk til barna som svarer meg enten på fransk eller gebrokkent norsk. Det jeg én gang var så stolt av når jeg var på besøk i gamlelandet, har plutselig blitt noe jeg innbiller meg at folk som overhører oss rynker litt i brynene av! Nå er jo jeg i overkant sensitiv, så det er nok sikkert ikke så ille i realiteten, men uansett et resultat av denne tilsynelatende allergien mot barn som snakker gebrokkent …

  6. Interessant å se tall på dette med særskilt norskopplæring: Jeg kjenner personlig frustrerte foreldre med innvandrerbakgrunn som har opplevd at barna deres er blitt plassert i særskilt norskopplæring selv om ungene snakker norsk flytende (og det snakkes både godt norsk + et fremmedspråk i hjemmet). Jeg kjenner ungene også, og vet at de snakker flytende. Dette har jeg undret meg en del over.

    1. Ja, og det forundrer meg at man fortsetter å bruke disse tallene, fordi er jo faktisk totalt ubrukelige med hensyn til såklalte minoritetsbarns språkkompetanse. Det hadde vært mer matnyttig med en statistikk over hvor mange barn som ikke har godt nok nivå når de begynner på skolen. For ikke å snakke om hvor frustrerende det må være for barn som er flytende, å bil plassert i slike særskilte grupper. Som jo igjen helt sikkert går utover de som faktisk trenger det. Og hvor frustrerende det må være for alle innvolverte å lese denne ubrukelige statistikken i avisene i tide og utide. Det blir mye frustrasjon på en gang, som egentlig ikke har noen som helst rot i virkeligheten dessverre!

  7. Jeg skrev en masteroppgave om dette for ca ti år siden (da het det hovedfag). Det som forskningen viste da var at barn som lærte morsmål samtidig med norsk ble bedre i norsk enn de som ikke lærte morsmålet sitt. På 80-90 tallet var det vanlig, så vidt jeg husker, at man så på morsmålskompetanse som noe positivt i skolen. Etter 2000 har dette endret seg her i Norge, og jeg savner fokus på forskning på dette. Eller kanskje det ikke forskes på det mer? Nå er det bare kunnskapsløftet og nasjonale prøver i alle kanaler. Men takk for sparket til VG! Nå slutter jeg snart å lese aviser😉

    1. Veldig, veldig synd at dette har endret sånn fokus! Barn har mye kapasitet, gjerne mer enn oss voksne, til å tilegne seg språk, men det virker som det lestes med lys og lykte etter forskning som motbeviser dette. Forskningen det vises til i VG artikkelen som sier at barn trenger 4-5 år til å lære seg fremmedspråk, skulle jeg gjerne ønsket å se for jeg har virkelig vanskelig for å tro at dette medfører riktighet. Selv leste jeg flere bøker om flerspråklighet da jeg fikk mitt første barn, og fikk jo inntrykk av at barn som utsettes for andrespråket fra treårs alderen med daglige drypp, skal klare seg fint fra og med første klasse. Og så lenge jeg ikke har sett bevis for det motsatte, velger jeg å tro at dette er korrekt.

      Kanskje du burde forske videre selv, og gjøre en doktoravhandling utav det?😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s