Nytt kapittel i upublisert forfatterskap: Signaler 2013

Fredag for litt over ei uke siden, braket det løs i heimen. Vi som aldri ble syke på vinterstid lenger, lå plutselig flate alle mann, bortsett fra den ekte mannen da. Det startet med at begge barna fikk såpass høy feber at legen ble tilkalt på hjemmebesøk. Såpass alvorlig? Urovekkende. Tenker du kanskje. Nei da. Dette er ikke Norge, hvor terskelen for lege på hjemmebesøk er såpass høy at det aldri skjer med mindre du har behov for ambulanse. Nei, dette er Belgia, hvor landsbylegen har sin arbeidstid fordelt på kontorkonsultasjoner og hjemmebesøk. Og dette er nok en av grunnene til at det blir veldig vanskelig for meg å immigrere tilbake til der jeg kommer fra; jeg har blitt bortskjemt med et helsevesen som er der for meg og adlyder mine aller minste vink.

Men nok om det. Søndag ble det min tur, og brått befant tre fjerdedeler av familien seg i mikrobenes hule hånd. Les miserables, kan du si. Hele uka har vært slem, og toppet seg fredag første februar med en slags rotfylling hos tannlegen for undertegnede. Jeg har bare én eneste ting å si om alle opplevelsene samlet: Au.

Men mens jeg satt i tannlegestolen denne fredagen, som merkelig nok var den første dagen i måneden og ikke den trettende, og rotfyllingen gikk sin smertefulle gang, visste jeg ikke at det hjemme i epostkassen min lå og ventet et pdf dokument fra Cappelen Damm.

Det hadde seg nemlig slik at jeg i fjor ble inspirert til å skrive ei novelle. Historien ble inspirert av følgende artikkel samt en opplevelse på kafe som gjorde at jeg nok kom til å tenke litt ekstra over akkurat dette med vennskap i utlendighet. Jeg innbiller meg at dette er et tabu tema blant de (oss) det gjelder som ikke befinner seg i umiddelbar nærhet av en ghetto av sine egne. For mens de der vi kommer fra, klager over ghettofisering av innvandrermiljøer, er det nok mange av oss godt voksne utvandrere som sitter og lengter etter noen som tenker og gjør akkurat som oss.

I artikkelen jeg lenket til over ‘Why Is It Hard to Make Friends Over 30?’ snakkes det om hvor vanskelig det er å danne nye vennskap i voksen alder bare du beveger deg vekk fra det nabolaget du vokste opp i. Ønsker du å høyne vanskelighetsgraden noen hakk, gjør som meg og sørg for at du ikke skjønner språket dit du flytter. Da skal du virkelig kunne få bryne deg.

Vel, jeg kom til å tenke på denne artikkelen på et kafebesøk i høst hvor jeg kom bittelitt i snakk med en hyggelig dame jeg umiddelbart likte veldig godt. Etter at hun hadde gått sin vei, ble jeg sittende og tenke over det verste som eventuelt kunne skje dersom jeg hadde spurt henne om hun ville bli vennen min. Mens jeg rødmet for meg selv over forskjellige mulige utfall, så desperat var jeg heldigvis ikke (lenger), begynte jeg å notere en liten historie basert på en tidligere tekst jeg allerede har skrevet på bloggen som handlet om glassdøren. Det skulle til slutt bli til en novelle som jeg sendte inn til Cappelen Damm sin årlige debutantkonkurranse, Signaler 2013.

Så til poenget. Denne ukas tilstand av Les miserables på hjemmefronten, ble ikke toppet av rotfyllingen i går. Nei da, den ble toppet av, som det seg hør og bør når en ulykke sjelden kommer alene, av avslag fra forlaget. C’est la vie.

Dersom du har lyst forresten, kan du lese novellen her:

Glassdøren

De kommer i flertall. I svingvariant kanskje. Slike hvor det alltid var fare for at du gikk glipp av en åpning, og du risikerte å bli stående om du ikke fulgte godt nok med. Eller skyvende. Fremover. Bakover. For lenge siden hadde hun ikke visst at de i det hele tatt fantes. Men det var før hun hadde blitt stående på utsiden. Den gang i begynnelsen hvor ruten hadde vært så skitten at det hadde vært vanskelig å få med seg hva som foregikk. Hun kommer til å tenke på det nå, mens hun haster langs de snødekte fortauene, vekk fra åstedet. Det pleier ikke snø i dette landet, og det kom ikke til å vare lenge før fnuggene som føyste frem og tilbake i luften, skulle høre fortiden til.

Smerten hugg tak i høyrehånden, og hun titter forsiktig ned på de røde dråpene som pipler sakte og etterlater seg avslørende spor i den rene nysnøen som ligger langsetter bygatene. Det skal ikke mer til før det svimler for henne, og hun må sette seg ned på den grønnmalte benken som står ovenfor bakeriet i gågaten.

«De burde sørge for å få den bandasjert, Madame.»

Hun skvetter til idet hun ser rett inn i et vennlig ansikt. En eldre dame med glitrende blikk setter seg ned ved siden av henne.

«Det der går ikke over av seg selv.»

Nei, det vet jeg godt.  

Den eldre damen rekker frem en arm som for å invitere henne til å slå følge.

«Kom med meg, jeg har det som trengs.»

*

            Kafeen hadde vært nesten full. Det har aldri hendt før, men så hadde hun aldri vært der på en lørdagsmorgen heller. Vanligvis stakk hun innom på en ukedag mens barna var på skolen.

Hun bante seg frem forbi køen og sikret et bord langs veggen med utsikt utover lokalet. Dette var den eneste kafeen hun visste om her nede, hvor det ikke var bordbestilling. Hun ble sittende en liten stund og lure på hva hun kunne legge igjen som viste at bordet var opptatt, men som samtidig ikke fanget for mye oppmerksomhet. Det ble til at hun hang det rustrøde skjerfet sitt over stolryggen, men ombestemte seg idet hun skulle til å gå mot køen, for det så ut som det skulle til å skli ned på det sølete linoleumsgulvet. Hun stopper på hælene og rasket til seg yndlingsskjerfet i en litt for brå bevegelse. Det ble til slutt paraplyen som ble liggende for å vise at bordet tilhørte noen, og mens hun stilte seg bak de syv menneskene som allerede sto i kø, prøvde hun å riste av seg følelsen av og ha påkalt for mye oppmerksomhet.

Hun var ikke spesielt sulten etter det store kakestykket hun allerede hadde blitt servert på sengen, men tenkte at det kunne være lurt å spise noe likevel. For selv om denne dagen var fri til å gjøre akkurat som hun selv ville, visste hun ikke helt hva hun skulle bruke den til ennå. Croissantene så ferske ut der de lå i rekke og rad på den blankpolerte marmordisken. Og det var akkurat det hun har lyst på, to stykker med syltetøy, og en kopp kaffe til.

Kaffen her nede hadde det tatt sin tid å venne seg til. Hun husket ikke lenger helt hva det var som var galt med den, men en gang i tiden var det altså én av de tingene som virkelig gikk henne på nervene. Det var i begynnelsen, etter at hun vær ferdig med å synes at alt rundt henne var annerledes på en spennende og interessant måte. De bittesmå kaffekoppene med den beske, tyktflytende brune væsken oppi. Det måtte minst to sukkerbiter og en halv desiliter melk for å klare og drikke den, men det var det selvfølgelig ikke plass til i den knøttlille kaffekoppen. Hun hadde prøvd et par ganger å bestille café au lait, det pleide hun alltid å drikke der hun kom fra, og tenkte at dette måtte de vel være gode på ettersom det tross alt var deres språklige opprinnelse. Men nei, hun ble servert akkurat den samme beske gjørma, og eneste forskjell var metallmuggen med varm melk ved siden av, det er vel derfor det heter kaffe med melk, men melken var det fortsatt ikke så god plass til. Omsider hadde det gått opp for henne at den café au lait-en hun så gjerne ville drikke, het lait russe. Russisk melk. Hva russerne hadde med dette å gjøre, i et land midt i Europa, var og ble et av de mysterier de innfødte hadde til gode å kunne gi henne en logisk forklaring på. Hun hadde drukket den halvhjertet, og merket at hun ikke likte dette så godt lenger men foretrakk den tyktflytende væsken hun først ikke kunne fordra.

Over radioanlegget spilte de Take on me. A-ha. Eller AA som de sier her. Hun fikk lyst å si noe til noen. Spørre om de visste hva slags etnisk opprinnelse bandet hadde. Fortelle at dette var en viktig låt fra ungdomstiden hennes; vanskelig å danse til men den hadde en revolusjonerende musikkvideo. Og at bandet kommer fra der hun selv kom fra. Det ble med tanken. Så mye som hun hadde på hjertet etter alle årene i taushet, var det best å holde munn.

Det ble hennes tur, og hun bestilte. Mannen bak disken satte i gang kaffemaskinen og gjorde klar brettet med teskje og sukkerbit til kaffen med drevne bevegelser. Dette hadde han gjort mange ganger før, tenkte hun og lurte på om han var lei mens hun kastet et blikk bort på bordet som paraplyen hennes holdte av for henne, nervøs for at noen hadde satt seg der slik at det ikke var noe sted for henne og brettet når bestillingen var klar. Da ville det være for sent å finne et sted å være for seg selv.

Hun trakk pusten dypt og spurte om det var mulig å få litt syltetøy ved siden av dersom det ikke bød på så altfor mye ekstra bry, lettet over at ordene kom ut i akkurat den rekkefølgen hun hadde planlagt med omhu.

«Ikke noe problem, Madame, jeg skal se hva vi har.»

Svarte han og snudde seg mot benken hvor kaffemaskinen nettopp hadde gjort jobben sin og kaffen sto klar, rykende fersk.

«Hm, vi har ikke noe annet enn grosseille ser det ut til, Madame, går det greit for Dem?»

«Grosseile?»

Hun smakte på ordet. Det var blitt noen år siden hun pugget gloser, og det var mange ord hun aldri husket fra den ene gangen til den neste. Langrennsski for eksempel. Ski du fond eller ski au fond? Det er spørsmålet, og hun blir alltid stående med et søkende blikk til samtalepartneren bekrefter det ene eller det andre. Var det au eller de, mon tro. Egentlig er det bare en liten detalj og ikke noe å bry seg om, som de sier de innfødte eller de der hun kommer fra. Men mange detaljer små blir man lei av i lengden. Bærsorter var ett av de opplagte hullene i vokabularet. Jeg håper det ikke det er tyttebær, tenkte hun.

«Vet De hva det heter på engelsk?»

Spurte hun. Mannen bak disken ristet på hodet, men henvendte seg til én av kafegjestene. En dame på samme alder som henne selv, som satt ved bordet rett ved siden av det hun nettopp hadde holdt av. Hun smilte og så ut til å tenke seg om.

«Kan det være cranberry

Damen så på henne med et spørrende blikk.

«Tja, nei, jeg vet sannelig ikke. Bærsorter var ikke det jeg fokuserte mest på den gangen jeg gikk på språkkurs!»

De humret alle tre, og hun kjente en barnslig glede over effekten av den lille kommentaren; over at ordene ikke sviktet men kom i rett rekkefølge til rett tid.

«Vel, jeg får smake og se,» sa hun, fortsatt med latteren liggende som en sprudlende sommerdag i stemmen.

Tilbake til bordet, satt hun brettet fra seg med et nikk og et smil til damen ved siden av. Det smiles i retur, men hun slo blikket vekk. Hun hadde slettes ingen forventninger.

Croissantene var så ferske at de fortsatt var varme, og hun delte den ene i to med en sløv kniv og åpnet syltetøyboksen. Rips, konstaterte hun mellomfornøyd, etter å ha smakt med knivseggen. Men det var likevel bedre enn tyttebær. Mens hun spiste croissant og drakk kaffen sin, betraktet hun ryggen til damen på bordet ovenfor. Hun virket sympatisk. Ei som det sikkert hadde vært lett å komme overens med. Ei som også likte å lese bøker så det ut til, der hun satt bøyd over en roman det skulle vært interessant å vite tittelen på. Og ei som tilsynelatende har samme klessmak. Klesmerket til kåpen som hang over stolryggen skimtes så vidt, og avslørte at handlet i den samme butikken.

Skulle hun si det til henne? Kremte forsiktig, og klappe lett på skulderen hennes og fortelle at hun hadde tatt feil med hensyn til syltetøysmaken? Det kunne vært hyggelig å slå av en prat. Men like fort slo hun tanken fra seg. Det var bedre å ikke si noe i det hele tatt, og bare la den korte samtalen ved disken føye seg inn i rekken av mange andre. Hvor ofte satt hun ikke slik og vurderte menneskene rundt seg. Hun var usynlig.

«Nå? Var det cranberry? Engelsken min er rusten, så det er godt mulig jeg tok feil!»

Hun skvatt i stolen, og prøvde febrilsk å se nonchalant ut. Så, så, ta det med ro, du kan da dette her. Men hun visste at det ikke var sant. Hun ble alltid for ivrig, sa for mye på én gang, viste hektisk alle kortene i ermet og avslørte desperasjonen hun selv raskt luktet lunta på og avskydde den gangen hennes egne røtter omkranset tilværelsen. Men til tross for iltre advarsler fra Jantelovens utenrikskorrespondent, klarte hun ikke for sitt bare liv å stagge tungebåndet som løp løpsk lik en ellevill hest på frifot.

«Ja, ehm, nei, det stemte nok ikke at det var cranberries. Men jeg vet ikke hva det heter på engelsk, så … Men takk for hjelpen likevel.»

Svarte hun tilbakeholdent mens hun ignorerte følelsen av at dette var et lykketreff. Et skjebnemøte. Noe det måtte være en mening i. Og slo hun det hele fra seg som en fåfengt tankerekke.

«Åh, nei, så dumt …»

Hun virket litt skuffet faktisk. Men så brøt hun inn med latter i stemmen.

«Engelsk var nok dessverre ikke mitt sterkeste fag, noe som gjelder de fleste menneskene i denne delen av landet!»

Hun blottla en feilfri tanngard midt i den trillende latteren som fylte den delen av kafelokalet hvor de satt.

«Unnskyld meg, men jeg er bare så veldig nysgjerrig … Jeg prøver å finne utav aksenten Deres, men klarer ikke riktig å plassere den. Hvor kommer De fra i verden, sånn egentlig?»

Der kom det. Spørsmålet som hadde begynt å irritere henne. Samtidig irriterte det henne at hun hadde blitt så forbasket hårsår. Men akkurat i dag gjorde det henne ingenting å legge ut om hvor hun egentlig kommer fra.

Hun la ut om høye fjell og dype daler, utallige innsjøer og endeløse fjorder, ren luft og drikkevennlig springvann, ja, hun var på galeien igjen og burde blitt sponset av hjemlandets turistnæring, tenkte hun mens Jante glatt overhøres. Han burde bli avskjediget snarest, det fikk da være måte på og infiltrere folkebevisstheten med denne utidigheten.

Og mens talen flommet over, kjente hun bølgelengden bruse i øyeblikket.

«Unnskyld, men kan jeg be Dem om en tjeneste? Jeg heter Sophie, forresten.»

Brøt damen inn med den blide perleraden sin.

«Jo, klart det! Og jeg heter Hanne, men du kan bare kalle meg Ana.»

Tilføyde hun av gammel vane. Når det var at navnet hennes hadde blitt til Ana, husket hun ikke lenger. Nå forekom det oftere og oftere at hun selv introduserte seg som Ana. Det var vel ikke deres feil at de ikke lærte å uttale H her nede. Eller at endelsene på ord gjerne ble til noe helt annet enn det som fonetikken skulle tilsi. Nei da, det var ikke deres feil. Men var det egentlig så forbasket vanskelig?

«Kan De se etter sakene mine et lite øyeblikk mens jeg går på toalettet?»

«Selvfølgelig! Ta den tiden De trenger, jeg går ingen steder.»

Svarte hun så ubesværet hun klarte å tvinge seg til, og klarte i siste liten å stagge et blunk og et fortrolig ‘jeg går ingen steder nå som jeg har blitt kjent med deg.’

Hanne nippet til kaffen, og rørte inn litt ekstra sukker. Kjente at hun koste seg. Hun strakk hals over mot bordet hun hadde ansvaret for å passe på og fikk sett hva slags bok damen, Sophie, leste, og ble riktig yr da det gikk opp for henne at hun hadde lest den samme selv for ikke så lenge siden. Samme klessmak. Samme smak for bøker. Og sånn omtrent jevnaldrende. Tre ting på én gang, det går så visst an. Så får vi se.

Hun lurte på hvordan hun skulle gå frem når Sophie kom tilbake fra toalettet. Skulle hun spille kul reservert ‘jeg er overhodet ikke desperat’ og la resten være opp til skjebnen? Det hadde hun gjort mange nok ganger uten at noe skjedde. Eller skulle hun bare stupe i det og fortelle at hun fylte førti år i dag og hadde blitt kastet ut av mann og barn med beskjed om å ikke komme tilbake før klokka fem og at hun dermed hadde hele dagen frem til da, helt for seg selv, og at ja, kanskje noen ville bli med på den fotoutstillingen hun hadde planlagt å gå på for eksempel? Hun så drømmescenarioet for seg den korte stunden hun hadde før hennes nyutvalgte venninne kom tilbake fra toalettet.

«Gratulerer med dagen, Hanne! Det er jo en stor dag! Jøss, så hyggelig altså. Virkelig hyggelig! De holder Dem jammen godt! Har De fått kake forresten?»

Hvorpå det vinkes til mannen bak disken.

«Vi har et bursdagsbarn her i dag, har du en passende kake til begivenheten?»

«Klart jeg har en passende kake! Er ikke dette et patisserie, kanskje?!»

Deretter kommer mannen tilbake med et digert kakestykke på et fat. Midt oppi krem i pyntekruseduller, hadde han plassert et rosa kakelys som blafret i medvinden.

«Medames et Messieurs, jeg har ikke bare en passende kake til bursdagsbarnet som holder seg skammelig godt, jeg kan også stille med bursdagssang!»

Dermed stemmer hele kafeen i et muntert Joyeux anniversaire.

«Tusen takk for at De passet bordet mitt!»

Sophie var tilbake, og Hanne våknet med et rykk og returnerte motvillig tilbake fra eventyrlandet sitt.

«Det var da ingenting, bare hyggelig.»

Svarte hun, og lurte på om hun ikke bare skulle gjøre det nå. Nå, før den hyggelige damen forsvant ut av livet hennes med et likegyldig ‘au revoir’ uten noen som helst lovnader. Med kåpen over skuldrene og boken i vesken. Og så gjorde hun det. Med øynene lukket, stupte hun.

*

            Det verker i den bandasjerte hånden, og hun kjente at hun ikke ville kunne skrive på en stund. Men det var ikke det verste. Det verste var nederlaget.

«Her, vær så god, kjære Dem.»

Den hjelpsomme damen plasserte en kopp varm sjokolade foran henne og en tallerken med småkaker. Hanne takker og ser seg rundt i den lille stuen hun nettopp har blitt invitert inn i. Det sparsomt møblerte rommet er lunt og imøtekommende.

«Forsyn Dem, det er den beste medisin mot knuste glassdører.»

Fortsetter hennes reddende engel og blunker lurt for deretter å strekke frem sin egen hånd som avdekker arr på kryss og tvers.

«Ja, jeg har nok vært gjennom det samme selv, og jeg kan forsikre Dem om at når De først har knust noen, så vil det etter hvert gå lettere. Det er så lenge siden siste gang for mitt vedkommende, at jeg neste ikke husker det. Det er kun arrene mine som minner meg på hvordan det var den gangen.»

Hanne legger ikke merke til den før nå, den lille aksenten i stemmen hennes. Den smyger seg så forsiktig rundt enkelte bokstaver, at det skal godt gjøres å høre den.

«Jeg husker hvordan jeg stod og kikket inn. Omtrent som piken med fyrstikkene. Det myldret av liv der innenfor. Latter og glade stemmer menget seg i musikk og dans. Det var fylt av glade farger og pyntet til fest. Mennesker i alle aldre. Gammel som ung. Og alle varianter. Hyggelig stemning. Munter lek med hopp og sprett. Ansikt som glitret om kapp med lyskrystallene.»

Hun stopper opp og finner frem et lommetørkle fra vesken som står ved siden av henne på den mørkeblå velursofaen. En nesten usynlig tåre tørkes vekk fra øyekroken.

«Det er grenser hvor for mye utenforhet en kropp skal kunne tåle,» fortsetter hun. «Jeg hadde fulgt med dem lenge. Utenfra jeg så inn. Fulgte dem med argusøyne. For å se om jeg etter hvert kunne begynne å forstå hva det er som foregikk. I begynnelsen var det ikke så lett å få øye på noen ting som helst. Glasset i den enorme dørfasaden var møkkete og fullt av støv og skitt. Den var ikke tindrende blank og gjennomskinnelig som den er nå. Nå, som alle de felte tårene har gjort nytten og visket vekk det meste. Stille tårer. Noen ganger veltet de dramatisk som en foss i fritt fall. Andre ganger spratt de sinte ut og av gårde. Mer effektivt enn JIF vindusvask. Men kanskje ikke billigere. For det er som sagt grenser for hvor mye utenforhet en kropp skal måtte tåle.»

Hun ser ut av vinduet et stille øyeblikk, hvor kvelden har lagt sin dunkle favn.

«Av og til banket jeg forsiktig på døren deres. Etter å ha stanget hodet noen ganger vel og merke. Og så hendte det seg at det kom noen og lukket opp. Litt spørrende og forundret. Hva vi De med oss, Madame? Jeg kurset meg selv for å kunne svare. Som De selv nok har gjort nokså iherdig, tenker jeg, etter språkferdighetene å dømme?»

Hanne kremter forsiktig og nikker. Dette er et vokabular hun forstår, og hun møter blikket til den gamle og de ser hverandre.

«Tålmodig og lærevillig druknet jeg meg i ordene deres både lenge og vel. Så lenge og så vel at det nesten gikk over styr. Gikk på kurs både her og både der. Hørte på radio, uten å forstå. Så film etter film, uten å forstå. Leste og studerte. Pugget og repeterte. Flittig og tålmodig. For tålmodighet, det er nok en av de viktigste remediene i tilpasningens umagiske tryllefrie drikk, ikke sant? Eller det heter vel helst integrering på fagspråket.»

De fniser begge to over den befriende likesinnetheten.

«Nå må De drikke sjokoladen Deres, Madame, mens den ennå er varm.»

Hanne har helt glemt kopp og fat som står foran henne, og forsyner seg høflig mens hun håper at damen fortsetter å fortelle.

«Etter hvert som tiden gikk sin gang, og de trollete bokstavene sluttet med rampestrekene sine og samlet seg fra hulter i bulter til en lang, lang rekke i noenlunde orden, så gikk det jo bedre. Den tålmodige disiplineringen av uskikkelige ord og vendinger var i ferd med å betale seg, og de snublet bare en sjelden gang inni mellom. Så sjeldent at skammekrok var i ferd med å bli en saga blott. Så sjelden, at jeg kunne svare når noen spurte de som av og til åpnet den. Døren. Og slik kom jeg jeg nærmere og nærmere. Og kunne bedre se og lære enda mer. Hva de gjorde på når de var sammen. Hvordan de gikk om hverandre. For det var så mye som var annerledes og snudd på hodet på deres fest.»

Hun ler plutselig høyt og slår seg på låret. Ansiktet sprekker opp i en rampete latter det er vanskelig å forestille seg at den lille kroppen har i seg.

«Så en dag begynte jeg å knuse dem, ser De. Etter å ha gnikket og gnudd lenge nok. Jeg ventet ikke lenger på invitasjon, og i en periode ble det mye søl. Det var flere ganger jeg mente jeg burde gi opp, men det var vel for sent å snu. Jo, det var smertefullt så lenge det varte, men så begynte det å skje ting. Og siden det har jeg aldri sett meg tilbake.»

«Hva var det som begynte å skje? Forsvant de, glassdørene?» Lurte Hanne.

«Dørene forsvant ikke. Men jeg fikk nøkler.»

Og ute smelter snøen og visker vekk alle spor.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

11 thoughts on “Nytt kapittel i upublisert forfatterskap: Signaler 2013”

  1. De ble litt for lange for meg, de Glassdørene.
    Men du har iallfall kommet deg over den første og lengste dørstokkmila. Blir lettere å sende inn den neste, novellen, romanen, og så en vakker torsdag uten rotfylling kommer den, bekreftelsen på at du får gitt ut det du skriver.
    Blir så bra så🙂
    Fortsatt god helg i det Belgiske🙂🙂

    1. Ja, helt enig, det ble langt! Spesielt inne på bloggen her. Om jeg ikke husker feil, er den halvparten så lang som maksgrensen i retningslinjene. Dessuten, jeg leste akkurat gjennom den selv igjen nå, en stund siden sist, og jeg ser jo flere ting jeg ville gjort annerledes og redigert om jeg hadde fått en ny sjanse med denne historien i hvert fall!

      Men du har rett, det blir nok lettere å sende inn for hver gang. Og i tillegg er jeg ikke så redd for at folk skal lese det jeg skriver lenger. Det er nok takket være bloggen. Hadde dette før jeg begynte med blogg, hadde jeg aldri turt å legge ut en slik tekst til spott og spe for omverdenen😉

      Tusen takk for oppmuntrende ord, og ha en fin lørdagskveld😀

  2. Likte lengden jeg. Passe langt for å kunne sitte med en følelse av at dette kjenner jeg igjen. Der har jeg vært.
    Hm … Likte, kort og godt.
    Ha en vakker dag🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s