Hvor blir det av kultursjokkdebatten?

Foto: Hege V. Haugvik
Foto: Hege V. Haugvik

Mens kulturdebatten raser frem og tilbake som et forhåpentligvis snart ferdigtygd og utspyttet refreng, befinner jeg meg fortsatt i min utlendighet. Året er 2013 og i slutten av denne måneden er det ni år siden mannen i mitt liv, han som er skyld i utlendigheten min, og jeg krysset Dover-Calais i en sliten Ford Escort med salongbordet på taket.

Siden den gang har livet bydd på ulike utfordringer, som for eksempel det å bli mamma for første gang på språkløst vis. Anbefales forresten ikke. Bli flytende i ditt fremmede språk før du bestemmer deg for å videreføre slekta i utlendighet. Eller bli hvor du er. Det er nemlig hardt arbeid å kombinere innvandrerens språkløse offerrolle med morsrolle. Tidsklemma blir bare en blek utfordring i forhold. Og jeg kan love deg at ingen vifter med Oscarstatuett uansett om du fremfører rollen din med aldri så mye glans. Nei da, innsats og utførelse nevnes sjelden, ikke så mye som i en bisetning en gang.

Siden den gang, har jeg dessuten vært hardt angrepet av kultursjokk. Dere som følger denne bloggen, har fått stykkevise innblikk i hvordan det har utartet seg. Kultursjokk? Tenker du kanskje. Men Belgia er da ikke så langt unna. Det er jo Europa. Samme hudfarge og slikt. Har du vært i Brussel, sier du? Fin by det. Kan umulig få kultursjokk i slike omgivelser. Det er for sånne som reiser langt.

Men nei, det er ikke det. Vi må alle gjennom det. Ikke du, tenker du kanskje. Du opplevde det ikke det året du studerte til Master i Australia, eller reiste på loffen i Asia. Men å innbille seg at man ikke gjennomgår kultursjokk på reise, er nesten som å tro at man ikke trenger å sørge når man mister noen nær. Du må gjennom det, enten du vil det eller ei. Akkurat som du må finne en ny måte å leve på etter at et menneske du var sterkt knyttet til brått ble borte, så må du finne ut av hvem du er i den nye og fremmede kulturen du har immigrert til.

Den euforiske gleden i begynnelsen. Over alt som er nytt, spennende og eksotisk. Deretter kommer smerten, savnet, mørket. De vanskelige følelsene. Sinnet over det som ikke er mer. Angsten for det som måtte komme etterpå. Ensomheten fordi du er annerledes, til tross for at du kulturelt sett kanskje er tilsynelatende lik.

Du slipper ikke unna. Vi må alle gjennom de forskjellige fasene. Turistfasen. Sjokkfasen. Tilpasning. I ulik grad selvsagt. Noen stagnerer og blir på stedet hvil i én av dem. Andre igjen raser gjennom og gjør seg ferdig med det vanskeligste på kort tid. Det kommer an på hvem vi i utgangspunktet er. Ikke hvor vi kommer fra. Men hvem vi er. Hva slags personlighet vi har. Hvor gode vi i utgangspunktet er på forandring, altså hvor tilpasningsdyktige vi er, uten at det trenger å bli noen konkurranse i hvem som er flinkest.

Utfra personlig erfaring, vil jeg tippe at introverte personlighetstyper har vanskeligere for det enn de som er ekstroverte. Introverte mennesker lader batteriene helst for seg selv, og setter pris på den dype samtalen. Smalltalk er ikke noe en introvert trakter etter, for å si det slik. Hovedingrediensene for mislykket integrering kort oppsummert altså. For skal du lære språk, må du ut å treffe mennesker. Du må tålmodig smalltalke til du blir blålilla, om vær, vind og regn. Og den dype samtalen kan du se langt etter på fremmedspråket ditt, for den ligger noen år frem i tid. Nå etter ni år, har jeg blitt såpass flytende i fransk at jeg endelig kan snakke om det som ligger meg innerst i hjertet på en forståelig måte. Min integrering har tatt lang tid, og jeg er åttini prosent introvert. Noen vil kanskje mene at årsaken til det ligger i at jeg er eksepsjonelt treg. Det trodde jeg jo selv i en del år, selvsagt. Helt til jeg begynte å lese om kultursjokk på ordentlig. Og helt til jeg leste Susan Cains bok, Quiet: The Power of Introverts In a World That Can’t Stop Talking. Sistnevnte er anbefalt lesestoff uansett hvilken personlighetstype du er. Men om kultursjokket kan du vente med å lese til boken min blir ferdigskrevet. Det er like rundt hjørnet.

Så ja, mens kulturdebatten raser i gamlelandet og CTG og hans medsammensvorne får så hatten passer fra alle hold, og folk formelig går av hengslene for å definere hva norsk kultur egentlig er for dem og hvorvidt den er truet eller ikke, så sitter jeg her med, etter min mening, et betimelig spørsmål:

Når kommer kultursjokkdebatten?

Den ville i det minste vært fruktbar, tør jeg påstå. For kultursjokk er noe vi aldri diskuterer. Jeg har til gode å se de fete overskrifter om hvordan kultursjokket gjør at integrering kan stagnere. Eller hvordan personlighetstypen til den eller den gjør at kanskje vedkommende har hatt en spesielt vellykket integrering i forhold til andre vedkommende kan sammenlikne seg med.

En slik debatt hadde vi kanskje lært noe av, for de fleste av oss har jo reist, og noen av oss har bodd lengre borte enn hjemme. En slik debatt kunne til og med være opplysende for innvandreren selv, for ofte er man ganske intetanende om det som foregår på det psykologiske planet mens fremmedspråk pugges og man forsøker å tilpasse seg fremmedtilværelse med vaklende gange. Kanskje vedkommende vil legge opp integreringsstrategien litt annerledes, og holde seg innomhus mens kultursjokkets fase to og sinnet mot vertskulturen raser som verst. Akseptere det. Og vite at det går over.

Kanskje vi ville kunne få nasjonale retningslinjer hva angår integreringskrav og personlighetstype, hvor for eksempel introverte anbefales sterkt å holde seg der de kommer fra. Men dersom de likevel skulle ha forvillet seg utpå utlendighetens evige kanossagang, kunne man i det minste informere om konsekvensene. At de må finne seg i vente lenge på den dype samtalen, men at de likevel ikke må isolere seg inne i vente på den. At det er slikt det blir onde sirkler av. Og at det er lov til å synes at det er i overkant energitappende.

En slik debatt hadde muligens dessuten kunne forklart hvorfor nordmenn på Spanskekysten holder seg til sine egne og ikke lærer seg lokalspråket. Blant annet.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

14 thoughts on “Hvor blir det av kultursjokkdebatten?”

  1. Ja, du kan fa sagt det, du🙂

    Jeg har vel hatt det lettere i min utlendighet siden spraket var pa plass for jeg flyttet (har engelsk som morsmal), men kulturmessig har det vaert endel ‘oppdagelser’ pa godt og vondt…
    Men i tillegg til de ulike fasene du nevner bor ogsa sorgfasen nevnes. Den som kommer etter endel ar i utlendighet og du oppdager at 1) det landet du forlot eksisterer ikke lenger – det har forandret seg og eller 2) du har forandret deg og ser landet du forlot med nye ‘briller… Ingenting er som det var…!

    Onsker deg forovrig et godt nytt ar!

    1. Ja! Du har helt rett. Sorgen du skriver om, er også en viktig del av det. Spesielt for de som flytter tilbake til hjemlandet sitt etter noen år. Det sier at det er den verste fasen, faktisk. Så jeg er i hvert fall glad for å slippe den!

      Tusen takk for kommentar, og riktig godt nytt år til deg med!😀

  2. Jeg vil legge til at en vellykket integrering er fifty-fifty: du kan være så positivt innstilt og ekstrovert som du vil, men om ikke du treffer på de rette menneskene som vil ta deg inn i omgangskretsen, lytte til deg, bry seg om deg like mye som du bryr deg om dem, blir du før eller senere trett og matt og innbiller deg selv at du egentlig er en introvert og har skylda selv. Min erfaring har vært slik at jeg har brydd meg for mye, trengt for mye nærhet og sosialt liv enn det som ble gitt meg i retur. Hvor ble det av dager der minst en venn stikker innom eller ringer bare for å spørre hvordan det går eller slå av en prat? Eller roper navnet ditt utenfor om og om igjen til du viser deg i vinduet bare fordi vedkommende vil at du og bare du skal komme ut og leke/gå tur/henge sammen?
    Disse dager har jeg veldig få av i Norge. Å gå fra å ha det slik hver eneste dag i 16 år til å kunne telle slike dager på fingrene i løpet av et år er vanskelig å venne seg til. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare det, selv nå, etter 19 år. Jeg håper at de innfødte har det bedre enn jeg, at de er vant med slik «kulde» fra dag 0.
    Ikke misforstå meg, det kan bli for mye av sosialisering også. Det gjør bare at man setter mer pris på alene-tiden. En balanse hadde vært fint. Helt ærlig – jeg savner mennesker som bryr seg litt mer.
    Jeg kunne dødd uten at noen ville oppdaget det før det hadde begynt å stinke utenfor.

    Ønsker deg all lykke til i integreringen din. Ta det som det kommer, ikke ha for høye forventninger. Du har i det minste en innfødt mann, og barn. Jeg, jeg har ingen. Det er ihvertfall slik det føles.

    1. Tusen takk for din ærlige kommentar, jeg har tenkt på den flere ganger siden du postet den og ikke helt visst hva jeg skal svare deg. Ikke fordi jeg ikke har noe å si om akkurat det du berører i det du skriver, nemlig innvandrere og ensomhet, men fordi jeg kjenner meg veldig godt igjen og at det vel nok er et ganske tabu tema blant oss innvandere. Jeg opplever kanskje denne ensomheten annerledes enn deg, ettersom jeg har, som du sier, både mann og barn og ellers en veldig hyggelig svigerfamilie. Samtidig kommer jeg jo fra det landet du beskriver som både kaldt og utilnærmelig, og jeg kan leve ganske lenge uten at noen bare stikker innom. Det er dessuten en veldig hyggelig tone i det offentlige rommet her nede, folk sier god dag til ukjente på gata. Naboene slår alltid av en prat, og sånn overflatisk sett er nok alt helt i orden. Men for meg har savnet etter ordentlige vennskap vært temmelig overveldende.

      Det er ikke lett å finne venner når du ikke snakker språket flytende, og selv når språket kommer på plass sånn noenlunde, har folk nok med sitt. Her hvor vi bor, er det mange som har vokst opp i samme gaten som de fortsatt bor i. De har røttene sine godt plantet gjennom bygatene, og omgåes venner fra barndom og ungdomstid. Det er naturlig at de har nok med sitt. Jeg hadde nok sikkert hatt det selv om jeg hadde vært i samme situasjon. Det tok ganske mange år med famling og klumsete forsøk, før jeg endelig fikk et par venninner, som jeg nå tviholder på! Akkurat det, er nok takket være barna, ettersom det er mødre fra skolen barna mine går på. Og det å bare stikke innom noen til en kopp kaffe etter å ha levert barna på skolen, det gjør hverdagen straks mye hyggeligere. Nå hører det med til historien at disse damene også er innflyttere og lever i «mixed marrige» sånn som jeg, så det at vi hadde dette til felles gjorde nok at vi ble interessert i å bli kjent med hverandre.

      Foreløpig har jeg til gode å komme innpå de innfødte her på samme måte, og jeg tror nok ikke det kommer til å skje med det første. De har som sagt nok med sitt, seg og sine.

      Jeg virkelig håper at situasjonen din blir bedre, jeg har egentlig ingen råd å komme med for jeg vet hvor håpløst vanskelig det kan være. Ønsker deg litt flaks og at 2013 kan bli et vendepunkt på den sosiale fronten😀

  3. Flott skrevet! Jeg har selv opplevd kultursjokket du nevner, i Europa, og faktisk brukt det i undervisning av fremmedspråklge i Norge. Det er veldig viktig å fokusere på ensomheten ved ikke å beherske språket og kulturen!

    Men det er ikke noen motsetning mellom ekstrovert og behov for dype samtaler. Det synes å være en misforståelse som råder. Ekstroverte har vel mer behov for kontakt og finner seg derfor i større grad i small talk, uansett om de liker det eller ei. Men det går klart fortere å komme inn i andre kulturer som ekstrovert. Ikke fordi det nødvendligvis er lettere, men av nødvendighet. Som ekstremt ekstrovert har jeg jobbet beinhardt for å forstå alt sammen. Lyktes, men var totalt utslitt. Nå orker jeg ikke lære flere språk, for det er så mye som følger med. Men jeg er kjempeglad for at jeg har lært det jeg har lært!

    Jeg er enig i at det må være mer fokus på dette kultursjokktemaet. Det er kjempevanskelig å være utlending. Når folk flest ikke forstår dette, blir integrering vanskeligere enn det burde være.

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar! Og så bra at du har kunnet bruke egne erfaringer i undervisningen av fremmedspråklige, mange er nok ikke klar over hva som foregår på det psykologiske planet selv en gang, slik som meg selv, og det kan være svært nyttig at noen gjør en oppmerksom på mekanismene så man ikke tror det er en selv det er noe galt med.

      Når det gjelder ekstroverte og den dype samtalen, mener jeg egentlig ikke å hevde at det er noen motsening eller at en ekstrovert ikke kan ha behov for dette. Men ettersom ekstroverte og introverte har forskjellig temperament og blant annet forskjellige måter å lade batteriene på, nevnte jeg dette. En typisk introvert tappes av krefter i en sånn «mingle» situasjon, og foretrekker dype samtaler med en eller to personer. Vi lader dessuten helst batteriene for oss selv, mens en ekstroverte i større grad trenger ytre, altså kontakt med andre mennesker gjerne, for å lade sine. Dersom det ikke er tilfellet, så er man kanskje en blanding og har behov for begge deler. Men der er ikke jeg. Det kan selvsagt også være et savn dersom man som ekstrovert ikke får vært sosial nok. Men poenget mitt er mer for språklæringen egentlig, det at du i ganske lang tid er nødt til å ta til takke med «smalltalk», en situasjon en som meg helst unngår i det lengste mens vi lengter etter den dype samtalen vi ikke har ord nok til å gjennomføre. Jeg vet ikke om du har lest Quiet, og dersom ikke, anbefaler jeg den på det sterkeste. Susan Cain tar for seg en god del myter rundt ekstroverte og introverte og underbygd med forsking, var dette fornøyelig lesning for meg som endelig skjønte at jeg ikke trenger å forandre meg og bli mer ekstrovert, jeg er som jeg er, og mannen min er heldigvis mer enn nok ekstrovert for oss begge😉

      Ja, jeg håper det kan bli mer fokus på kultursjokk og jeg sier meg hundre prosent enig i at det er kjempevanskelig å være utlending, og jeg er svært takknemlig for at jeg er en privilegert utlending og at jeg slipper å forholde meg til innvandringsfiendtlig propaganda dag og og dag inn. Det tror jeg ikke at jeg hadde taklet!

  4. Du tar opp så interessante temaer! Jeg gleder meg til boka di.🙂

    Nå har jeg ikke flyttet så langt som deg, men jeg kjenner meg litt igjen i turistfasen likevel.Går det an å si det selv om jeg bare har flyttet 2 timer vekk fra der jeg bodde før?

    1. Tusen takk for veldig hyggelig kommentar! Og boka den kan du glede deg til, ettersom det var du som vant navnekonkurransen til hovedpersonen😀 Det blir premie den dagen jeg sitter der med utgitt bok!

      Når det gjelder kultursjokk, så er det helt mulig å oppleve det bare to timer unna. De holder lenge å flytte fra østkanten til Oslo beste vest, for eksempel😉

      Ha en fin dag!

  5. Hei.🙂 Jeg flytta til England i 2011, og kom over denne bloggen omtrent da. Så var veldig spennende og funnet tilbake til den nå.
    Jeg har brukt lang tid på forskjellige prossesser tror jeg, og noe av grunnen er kansje at jeg står med en fot i hvert land.
    Har savna meg syk tilbake til Norge. Jeg er kjærlighetsflykting og «ble nødt» flytte for å holde familien samla. Og trodde det ikke skulle bli noe problem, kan jo engelsk og UK er jo omtrent som Norge. Og som du sier i begynnelsen var alt bare gøy, og gleda meg til å fortelle ting om det til mine venner hjemme. Men, de er jo ikke intressert og jeg mista mere og mere kontak med dem. Det eneste de sa var at de gleda seg til jeg kom hjem, og da blir jo savne større.

    Jeg er ogå introvert, har ikke problem med å ta kontakt med folk, men liker også min alenetid, derfor var det ikke noe krise i begynnelsen at jeg ikke hadde noe nettverk her.
    Men, så kom sorgprosessen. Lurer på hvor lenge den skal vare. Så i dag fant jeg ut at jeg må få vekk fokuset mitt på at jeg skal tilbake. Tror jeg skal kjøpe den boka du anbefaler her i morgen. Nok er nok. Kansje melde meg på et engelskkurs også. For fordi om jeg er flink i engelsk, klarer jeg ikke alltid å uttrykke meg, ordene kommer ut feil. Tror kansje det er fordi jeg har så mye på hjertet, men så blir det ikke sånn som jeg tenker når ordene kommer ut. Jaja, beklager ble litt langt her, men synes det er veldig spennende tema du tar opp, spessiellt når man står i en slik prossess selv. Og da kan jeg bare tenke meg hvordan de har det, de som ikke kan språk og må møte fordommer i tillegg!

    Takk for en flott blogg🙂

    1. Tusen takk for en veldig fin kommentar, Karin, som overhodet ikke var for lang!

      Du har ikke vært veldig lenge i utlandet ennå, men jeg synes du ser ut til å ha forstått et par ting som det tok lengre for meg å fatte her nede.

      Fordelen, som du sier, er at du «kan» språket og at UK er sånn noenlunde likt kulturelt sett. Men jeg er ikke så sikker på om det er en fordel, for det gjør kanskje at en blir lurt til å tro at tilpasningen i nytt land skal gå lettere enn på den andre siden av jordkloden. Og kanskje dette gjør at en ikke tillater seg å føle noe særlig på de vanskelige følelsene, men legger lokk. Det er kjempebra at du ser at du er i sorgprosessen, og det at du er interessert i å finne løsninger for å komme deg videre, er et veldig godt tegn. Engelskkurs er sikkert ikke dumt. Som introvert leser du sikkert allerede mye, og sikkert også på engelsk, det kan jo hjelpe på ordforrådet. Men å komme seg ut blant de lokale mennkeskene og akseptere at du i ganske lang tid skal føle at du ikke alltid klarer å uttrykke deg like godt som du ville gjort på norsk, er også nyttig. Jeg begynte i en turgruppe, noe som jeg overhodet ikke hadde lyst til, og i begynnelsen ble jeg skikkelig sliten av å ikke kunne være like kjapp i replikken og festlig som resten av gjengen. Dette er omtrent tre år siden, og nå kan jeg faktisk være ganske festlig når jeg vil😀

      En må dessuten liksom drukne seg i språket, og tvinge seg til å høre på språket i alle varianter, på TV (uten tekst), radio (gjerne noe avansert), lese vanskelige tekster i avisene, komplisert litteratur etc. Underholding er en ting, når man skal slappe av, men en del bør også være «studier».

      Ellers er det viktig å være snill med seg selv har jeg funnet ut. Jeg var ikke så flink til det i en lang periode, følte meg dum og ganske unyttig. Jeg aksepterte ikke at dette skulle ta tid, og jeg glemte å legge merke til fremgangen. Eller jeg syntes ikke det var bra nok.

      Sånn. Svaret mitt ble langt det og, og jeg skulle gjerne skrevet enda mer! Kjempefint at du synes bloggen min er nyttig, det er nettopp det jeg håper når jeg skriver selvfølgelig. Jeg hører gjerne fra deg videre om hvordan det går – lykke til!😀

  6. Ja, det var pga at jeg hadde lest bloggen din i begynnelsen jeg kom, at jeg faktisk hadde litt i bakhodet forskjellige prossesser som kunne skje.
    Husker også et innlegg om nordmenn bosatt i Spania og Dubai, hvor enkelt det er å faktisk søke seg til sine «egne» istede for å omfavne alt det nye.
    Min mann er ikke norsk, så har jo også fulgt han sin prossess med å bli kjennt med det norske miljøet, og ser det er en forskjell på hvordan han blir møtt her i England i forhold til Norge.
    Jeg føler kansje man blir mere akseptert her som ny enn i Norge.
    Han er mere en ekstrovert type, ikke redd for å prøve å feile. Han har lært seg engelsk kun ved å se på film og snakke med folk, og når han ikke helt kom på ordene, så blanda han inn litt norsk og litt sitt eget morsmål.
    Er det noe han ikke vet, så spørr han, hvor jeg heller hadde unngått situasjonen. Eller mast på mannen om å fikse😉
    Tror ingen kunne gjetta at han har bodd her så kort som han har.
    Så derfor tenkte jeg at et engelsk kurs kunne vært en plass hvor jeg kunne øvd meg på å tørre å åpne munnen. Noe, som jeg i dag faktisk fikk gjort, ettersom kassadamene var spessielt pratsomme , kom jeg meg ikke unna😉
    Tusen takk for råd, leser mye ja, men kun for hyggen som du sier, så skal ta til meg rådet om å lese vanskligere litteratur, mere studier🙂
    Og har en følelse at jeg har mye spennende i vente, men interesse for kunst, litteratur, spessielt poesi, er jeg forsåvidt havna i rett land🙂

    1. Når det gjelder ekstrovert mann, så er vi i samme båt. Da min mann flyttet til UK for å gjøre ferdig studier, snakket han omtrent ikke engelsk. Men han ga blaffen og snakket i vei likevel. Han også lærte seg språket gjennom filmer og samtaler og er heller ikke redd for å spørre. Jeg er som deg, og det er kanskje ikke en fordel når det gjelder hurtigintegrering. Men du er i hvert fall klar over det, klar over at du må tvinge deg litt (men ikke for mye altså😉 ) og akseptere at du kanskje blir litt ekstra sliten av innsatsen. Integrering er ikke gjort over natten, det tar flere år. Folk som ikke har opplevd det selv, har virkelig ikke peiling på hva de snakker om selv om en skulle tro det når en hører enkelte uttale seg skråsikkert!! Dessverre er det nok sikkert sant at mannen din blir mer akseptert i UK som utlending, det er én av grunnene til at vi ikke bor i Norge for å være ærlig…

      Ja, meld deg på engelsk kurs, det høres ut som en veldig god idé. Og fokuser ellers litt mer på den kompliserte biten av språket. Gjennom det vil du etterhvert få inn de små nyansene som vi ikke lærer når vi lærer engelsk på skolen i Norge. Og så er det vel et must å se minst én såpe når du bor i UK, men det gjør du kanskje allerede? På ett tidspunkt fulgte jeg med på alle mens jeg bodde der borte, for det var dette folk snakket om i lunsjen. Og så er det en fin måte å få inn de forskjellige dialektene på – for de er ikke alltid like enkle.

      Og ja, jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på deg. For innerst inne er jeg en vaskeekte anglofil. UK er yndlingslandet mitt, og hadde jeg fått velge ville jeg nok helst ha bosatt meg der. Jeg elsker den typisk britiske høfligeten, humoren og ellers det de har å tilby av kultur. Jeg er nok ikke like frelst når det kommer til Belgia, men det har jeg akseptert og sånn er det bare.

      Ja! Du har nok en veldig spennende tid i møte, nyt det, og tillat deg selv å ta små skritt😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s