Hvor går (lande)grensen for den norske folkesjela?

For én uke og to dager siden, var jeg i det djerve hjørnet. Det i seg selv er vel egentlig ikke en overraskende tilstand for oss mennesker som til daglig lever så altfor langt unna våre egne røtter, sånn, bare så det er sagt. Men likevel, forrige fredag altså, befant jeg meg en tur på twitter. Alle gode intensjoner om å holde meg unna sosiale medier i de siste ukene av dette året for å skrive ferdig bokmanus, har gått bittelitt i vasken, og føyer seg i stedet for inn i nyttårsforsettene for 2013.

Nok om det. På twitter forrige fredag skjedde det altså at jeg skrudde ned volumet på jantelovens Brusselkorrespodent, og tipset selveste Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, om en bloggpost jeg hadde skrevet for et par år siden vedrørende et av Christian Tybring-Gjedde sine adrelinproduserende innvandringsutspill. Dette var i kjølvannet av hun selv hadde fortalte twitter at hennes eget utspill mot vedkommende politikers siste ukers opphengthet i norsk kultur, ‘Religion som våpen’, skulle komme på trykk i Dagbladet følgende dag. Så ja, jeg sendte henne altså lenken til min bloggpost datert to år tilbake ‘Når livet går i stereo‘, og jeg trenger vel ikke nevne at det var med bankende hjerte at jeg oppdaterte ‘mentions’ hvert brøkdelssekund. Og, ups, plutselig dukket hun da også opp i min sfære:

Untitled

Ja, det står det, svart på hvitt. Når jeg hadde summet meg, kraftig, gjorde jeg så, uten at jeg egentlig hadde noen anelse om hva hun mente med ‘å oppdatere’. Men jeg gjorde mitt beste, og sendte det avgårde. For to dager siden fikk jeg høflig beskjed fra debattredaksjonen om at det dessverre ikke var plass til innlegget mitt. De får inn sånn omtrent hundre hver dag.

Ja ja, c’est la vie, tenkte jeg da og bestemte meg for ikke å gråte over spilt melk, eller noe sånt, og trykker det likesågodt her på bloggen min. Som selvsagt har flere lesere enn det Dagbladet noensinne måtte kunne drømme om. Så her kommer altså min oppdaterte versjon av gammel blogging. Voilá!

– – –

Hvor går grensen for den norske folkesjela?

Det suser forbi i hundre og førti. Styrtregn og dårlig sikt til tross, det er like travelt. Alle skal frem fortest mulig. Den ene djervere enn den andre. Med begge hender hardt på rattet, flyttes øyne raskt fra speil til speil. Blikket flakker automatisk ned til skiltet hos en idiot som hiver seg inn foran uten engang å blinke.

«Typisk franskmann!»

Grynter jeg. For det har nemlig mannen min gjort helt klart. De som kjører som idioter, er franskmenn. Vi bor i Vest-Belgia, ikke så langt fra grensen til Frankrike, hvor vi belemres med dette folkeslaget bak rattet stadig vekk. Det er sjelden det ikke stemmer. Og når det ikke gjør det, ja, da er det unntaket, som igjen bekrefter regelen, naturligvis.

Slike regler er kjekke å ha. De gjør hverdagen mer oversiktlig og forutsigbar. Det forutsigbare er trygt. Når jeg ser franske bilskilter, så vet jeg å være på vakt mot overtramp i trafikkbildet. For som regel stemmer det.

Det er uttrykk som er kjekke å benytte i en enhver meningsutveksling. Som regel, de fleste, omtrent alltid, nesten aldri, generelt, vanligvis, folk flest. Disse ordene gjør det lettere å forklare ting som i utgangspunktet kanskje skulle vise seg å være komplekse.

Noen kaller dette stereotypisering. Politikere er gjerne dyktige på å benytte seg av et slikt virkemiddel for å lokke til seg lettlurte velgere. En av stortingets ubestridte mestere når det kommer til stereotypisering av for eksempel innvandrere og deres gjøren og laden, må vel kunne sies å være Christian Tybring-Gjedde. Han er kjent for sine jevne utspill mot gruppen mennesker som har vandret fra et land til et annet. Og nå tordner stortingsrepresentanten fra Fremskrittspartiet igjen i diverse medier. Han vifter med advarende pekefinger at visse regjeringsmedlemmer ikke bare fornekter norsk kultur, men at de er i ferd med å glemme den norske folkesjela. På sitt sedvanlige diffuse vis, redegjør han ikke konkret hverken for hva de fornekter eller hva de egentlig glemmer.

Så sitter jeg her da i godstolen, ikke sa langt unna selveste Europas hovedstad, og klør meg i hodet. Ja, jeg sitter altså her i utlendigheten, med selvimportert brunost på grovbrødskiva mens jeg lengter etter høye fjell og langrennsski rett utenfor døren, og lurer: Bevaring av den norske folkesjela, er det bare viktig innenfor Norges lands grenser? For hva med oss som har vandret ut av landet og førsøker å benytte enhver anledning til og tviholde litt ekstra på det vi kommer fra?

Jeg, for eksempel, som jo selvsagt er stolt av det jeg kommer fra, ønsker å gi noe av det som kommer fra meg videre til mine barn. Jeg klarer ikke alltid helt å sette fingeren på hva det er, for det dreier seg gjerne om småting som jeg lar være en del av hverdagen i håp om at de skal beholde noe av min iver over den norske delen av dem, vel vitende om at det er Belgia som alltid vil komme til å ha overtaket. Det kan være noe så banalt som prim tilsendt fra bestefar på brødskiva i matpakken til guttungen, eller Reodor Felgen på DVD fra mormor på en fredagskveld. Den viktigste delen, er likevel språket. Deres morsmål kommer aldri til å være det språket jeg faktisk aller helst snakker, men jeg insisterer likevel på at de skal kunne snakke norsk. For det er den viktigste veien inn til den norske folkesjela.

Men det virker ikke som Tybring-Gjedde inkluderer oss utvandrete i bekymringene sine. Ikke dersom vi blar litt i arkivet av innvandrerutspill fra den kanten. Ganske nøyaktig to år tilbake, publiserte Aftenposten en kronikk hvor han ba innvandrerfamilier om å bryte faste mønstre i integreringen sin. Etter å ha hevdet at det burde være udiskutabelt at ansvaret for integrering først og fremst ligger hos innvandrerne selv, kom han med en rekke råd til innvandrerforeldre uten å definere nærmere hvilke innvandrerforeldre han siktet til. Om det dreide seg om flyktninger, svensker, folk som kommer langt vekke fra og har bodd i landet siden tidlig 70-tall, vites ikke. Slik begrenset han ikke budskapet til å gjelde noen få, men favnet oppfinnsomt nok alle de som måtte kunne føle seg truffet.

Deriblant meg selv. Jeg leste med iver gjennom alle punktene i håp om å finne nyttige innspill til min egen integrering. Her har jeg valgt ut de som angår meg direkte og tatt meg litt kunstnerisk frihet for å tilpasse forholdene til min situasjon. Slik kan det altså gjøres:

– Snakk fransk til barna i hjemmet.

Åh, så deilig det hadde vært å bare snakke fransk. For barna hadde det vært mindre forvirrende nå som de fortsatt er små. De slipper å lære seg norsk og for meg personlig ville det sikkert betydd en raskere utvikling i tilegnelsen av det franske språk.

– La barna se fransk barne-tv og lytte til fransk radio.

Det er jo mye enklere for meg. Jeg slipper den eviglange diskusjonen med barna når jeg forsøker og sniknorskifisere avkommet med norske tegnefilmer og sang CD-er for at de skal vedlikeholde språket mitt. Det vil bli mer fred i heimen, med andre ord.

– Les franske eventyr og barnebøker for barna.

Dette er et råd, som i tillegg til å gjøre tilværelsen enklere med hensyn til de logistiske utfordringer jeg alltid har i anskaffelsen av norsk barnelitteratur, jeg også vil spare penger på. Norske bøker er dyrt.

– Slutt å ta med barna på månedslange ferier i opprinnelseslandet.

Jaja, der ryker de fire ukene vi tilbringer i Norge hver sommer. Men det er fornuftig nok med tanke på at barna likevel ikke vil få noe input av det norske språk i hverdagen. De vil jo ikke forstå noe av det menneskene rundt dem sier, og for mitt vedkommende fortoner det å være tolk fire uker i strekk seg som noe nokså marerittaktig. Dette rådet vil jo begrense kontakt med min del av slekta, min kulturarv og mine røtter, men jeg har mistanke om at Tybring-Gjedde tenkte at overdreven kontakt med disse faktorene vil gjøre integreringen min her i Belgia ytterligere mislykket, derfor er det vel viktig å ta til etterretning. Nå vil vi kunne benytte ferieukene til å dra til mer eksotiske reisemål i stedet for. Det er nok steder i verden hvor de snakker fransk og hvor jeg dermed ikke forledes til å glemme hvor jeg kommer fra.

Jeg er litt forvirret her jeg motstrebende setter lokket på primen og pakker vekk Olav H. Hauges diktsamling, for følger jeg disse rådene, så skal det etter sigende bli fart på min integrering. Men hva angår den norske folkesjela, så vil jo den komme til å bli en saga blott i denne heimen i hvert fall.

Det var det. Så kan jo Dagbladet angre seg den dagen jeg er verdensomspennende bestselgende forfatter med hollywoodprodusert film av debutbok hvor ingen ringere enn Agelina Joli spiller hovedrollen. Selvsagt. Da kan de bare sitte der og tenke, c’est la forbaskete vie.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

18 thoughts on “Hvor går (lande)grensen for den norske folkesjela?”

    1. Hehe, jeg er glad for å lese at du foretrekker belgisk utgave😉

      Og tusen takk for julebrev! Riktig god jul til deg med, jeg regner med den er vakker i Trøndelagen😀

  1. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten å snakke norsk, uansett hvor i verden jeg bor. Og brunost, melkesjokolade og joikakaker tok jeg alltid med meg til England da vi bodde der!

    1. Nemlig! Det er denne biten CTG glemmer så veldig når han kommer med slike utspill, derfor tenkte jeg det var på sin plass å minne ham på det😀

  2. Hei! Det er riktig det du beskriver – det er faktisk en kjempejobb å beholde morsmålet når alle andre snakker et annet (hoved)språk. Ang. rådene i ditt innlegg…Dem som gir disse rådene bør som minst lese Anne Høigårds «Barns språkutvikling», kapitlet om «Å vokse opp med mer enn ett språk»🙂
    Stå på og lykke til med dine barns norskspråkutvikling! Og God Jul🙂

    1. Tusen takk i like måte! Jeg er helt enig med deg i at det er en kjempejobb å beholde morsmålet. I mitt tilfellet forstår heller ikke mannen min norsk, og det er en tilleggsutfordring. Men jeg gir meg ikke, kjører på med norske bøker og dvd-er og ellers jabber jeg hull i hodet på barna mine😀 Men jeg må likevel innrømme at på dager hvor jeg er sliten, så holder det hardt …

  3. Men du, det der er auto-svaret fra debatt-redaksjonen til alle som ikke alt er kjente skribenter. Vent til over jul, og så sender du det igjen, med cc til Marie Simonsen, eller i hvert fall si fra direkte til henne at nå har du sendt inn. Alt i den fellespostkassa bare drukner i mengden, som du selv er inne på. Det garanterer ikke at den kommer på trykk, men du flerdobler sjansen (og det *er* sånn folk gjør det, det er ikke masete🙂 ). God jul fra tidligere journalist!

    1. Tusen takk for gode råd! Men i dette tilfellet informerte jeg debatredaksjonen om at jeg hadde blitt oppfordret av MS til å sende det inn, og dessuten tipset jeg henne på twitter. I går var det til og med noen som tipset henne sånn indirekte om bloggposten min. Så nei, jeg har nok ikke mage til å sende det til Dagbladet igjen, men tenkte derimot å sende det til andre aviser. Jeg gir meg ikke så lett, da jeg så gjerne skulle ønske at CTG leste det😉

      1. Jeg elsker bloggen din, og skulle gjerne sett dine innspill på trykk og som lesestoff for flere. Jeg lurer på om bloggposten slik den er nå er forlang til debattspalten, og kanskje for bloggere – den er litt rolig og sakte, tar litt tid før man skjønner hvem du er og hva du vil, det fungerer veldig bra på bloggen hvor vi jo følger med, og kjenner deg eller blir kjent med deg, men som enkelt kommentar i en avis må vi mye kjappere engasjeres og bli forklart hva ditt ganske unike perspektiv er. Eller perspektivet ditt er jo slett ikke unikt, det er det som et så bra, men det er et perspektiv vi sjeldent får høre.

        Jeg ville
        A) skrevet til MS og spurt om råd for hvordan skrive bloggposten om til avis – hva ønsker de? Lengde?
        B) bare skrevet en enda kortere og mer poengtert versjonen sendt inn.

        Dette er jo strålende stoff,men sett som avisinnlegg og ikke bloggposten skjønner jeg i grunnen at det ikke helt traff blink, men jeg vil veldig gjerne se det på trykk!

      2. Hjelp!

        Samtidig som jeg er veldig glad for kommentaren din, veldig glad, så kjenner jeg Jantes sommerfugler slåss om plassen i mageregionen. Skal, skal ikke, liksom … Men jeg har veldig lyst, så jeg tror jeg kommer til å gjøre det. Takket være deg, og veldig konstruktiv tilbakemelding. For jeg skjønner hva du mener, tror jeg. Dersom jeg kutter ut motorveidelen og redigerer overgangen der hvor det beggynner å dreie seg om folkesjel og CTG, blir teksten 300 ord kortere, dvs en tredjedel fjernes. Dermed vil det bare dreie seg om saken. Og dessuten kanskje korte litt mer ned i resten av teksten, dersom noe er overflødig.

        Tusen takk for veldig gode råd!

  4. Man skal ikke forlange at alle har to tanker i hodet sitt til enhver tid😆
    Kan være kjekt å få «den andre siden» også.
    Fortsatt god jul🙂

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar, Mormor! Det er nettopp derfor jeg skriver denne bloggen, for etter at jeg emmigrerte fant jeg ikke så veldig mange stemmer fra «den andre siden»😀

      Fortsatt god jul til deg med!

  5. Åh, så bra. Som vanlig. Og kanskje spesielt i disse jule-og romjulstider da tradisjoner man har dratt med seg fra barndommen av, har en tendes til å tyte til overflaten og spille en ekstra stor rolle.

    Jeg er forresten akkurat som deg, Hege. Jeg porsjonerer ut Freia Melkesjokoladen og ser på Flåklypa og Johnny Vang, og blir rørt til tårer, så stolt blir jeg, når nordmenn vinner medaljer i idrettsmesterskap i den typen sport vi kan klare å få med oss på sørafrikansk parabolantenne.

    Dette er så klart helt feil. Jeg burde for lengst glemt språket, sjokoladen og slett ikke planlagt Norgesbesøk for å hilse på venner og familie. Dette er jo noe som alle og enhver burde vite. Visstnok.

    1. Glad du er som meg, Silje! Jeg hadde nemlig en følelse av at jeg ikke var helt alene om denne tilbøyeligheten til å ta vare på det lille jeg kan av det jeg kommer fra. Men jeg har en stygg mistanke om at det ikke var slike som oss CTG hadde i bakhodet da han kom med disse «gode» integreringsrådene…😀

  6. Jeg er helt enig med det Jill Walker Rettberg skriver, Hege: Bloggposten din er knallbra, men et debattinnlegg bør være mer rett på sak og helst litt kortere. Det er ikke rom for så mye omstendelighet i debattspaltene. Prøv igjen, i en kortere versjon! Den fortjener bøttevis med lesere.

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar, Hanne! Beklager tregt svar, men plutselig ble det nyttår og slikt vet du … Ja, nå har jeg kortet ned og flikket men VG, Aftenposten og NRK Ytring (som jeg for øvrig fikk et veldig hyggelig og utdypende svar fra) har takket nei. Selv om jeg gjerne skulle ønsket at dette perspektivet også kunne bli lest, litt sånn for å vise hvor inkonsekvent FrP er i utspillene sine når det kommer til innvandrere, så tror jeg at jeg må innse at jeg i denne omgang ikke får det på trykk😦 Vel, vel, bedre lykke neste gang, tenker jeg, og sier nok en gang tusen takk for veldig nyttig tilbakemelding!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s