Kultur og oppdragelse: Forvirret innvandrermamma søker råd fra sine egne

(Advarsel: Denne bloggposten er kanskje litt i lengste laget).

Torsdager er ikke den beste dagen å bli kalt inn på teppet. Spesielt ikke gårsdagens torsdag. Vi våknet opp til iskaldt regn fra mørkegrå himmel, og konstaterte at vi hadde forsovet oss grundig hele gjengen. Minstejenta hadde allerede hanglet i noen dager allerede, og jeg skjønte fra noe som lignet whiskystemme og kraftig røykhoste, at hun burde holdes hjemme. Ettersom mammaen hennes er en upublisert forfatterspire som jobber hjemmefra, byr det heldigvis ikke på nevneverdig sjonglering når barna ikke kan gå på skolen. Det er viktig å se det positive i alt, har jeg skjønt etter at jeg fylte førti.

Så dagen går sin gang med inneaktiviteter tilpasset en noe redusert fireåring til klokken blir mange nok til å hente resten av familien. Som på torsdager er flere enn vanlig, upublisert forfatterspire som jeg som nevnt er, hjelper jeg svigerinnene mine med noe av den kompliserte familielogostikken deres. Og torsdager har niesen min turn, og det er jeg som kjører henne dit rett etter skolen. Ettersom hun går i klasse til Junior på den nye skolen hans, er jo det en enkel sak. Men hun er ikke den eneste. En av de andre svigerinnene mine sin gutt, ja, mannen min har mange søstre, har nettopp begynt på førskolen. Samme skole fortsatt. Så han blir med oss hjem så han skal slippe SFO i en alder av tre.

Vel, jeg går nok litt rundt grøten her nå med alle disse forklaringene, men jeg prøver bare å gi dere et lite bilde av hvordan akkurat denne ettermiddagen så ut da jeg stod der i regnet og ventet på at de største barna, altså Junior med kusine, skulle komme ut, hånd i hånd med den røykhostende Minstejenta mi og fetteren hennes. Bilen er parkert et stykke unna, og jeg ser ikke frem til å marsjere rett ved trafikkert vei med fire små.

Der kommer de omsider. Junior med et alvorstungt uttrykk, og niese ser ut som viktig-Petra selv. Dette lover ikke godt føler jeg instinktivt i mageregionen. Etter noen år som mamma, lukter jeg trøbbel på lang avstand. Og så i dag av alle dager.

«Tante! Tante! Madame vil snakke med deg! Du må forte deg, Junior har fått melding i meldeboka!»

Roper niesen min ivrig der hun kommer løpende nedlesset av skolesekk, matpakkesekk og turnbag. I neste åndedrag lurer hun på om jeg ikke kan ta sekkene hennes. Ja det kunne jeg vel alltids, svarer jeg, dersom jeg hadde hatt fire armer. Etter å ha fordelt sekker og slikt på de forskjellige barna, alle må hjelpe til, snur jeg meg mot Junior.

«Jaså?»

«Snakk med Madame.»

Kommer det motstrebende fra gutten. Han har ikke tenkt å forklare noen ting. Vel, da er det bare å ta fatt på motsatt retning av der hvor bilen befinner seg, for å finne Madame. Helst litt fort, for ja, dette hadde jeg helt glemt å nevne. I dag var dagen vaskemaskinreparatøren skulle komme å fikse vaskemaskinen som har vært ødelagt siden lørdag. I dag av all dager. Men jeg er svært interessert i akkurat den biten, ettersom vi i det falleferdige og renovasjonsklare (kommunen er i ferd med å behandle søknaden vår om byggetillatelse) huset vårt ikke har varmt vann på kjøkkenet lenger og må derfor hente vann på badet for å vaske opp. Ja da, jeg vet. I riktig gamle dager og så videre. Uansett, klokken er i ferd med å nærme seg avtaletidspunkt med faretruende steg.

Der står hun foran meg, Madame, i egen høye person. Hun smiler forsiktig, og jeg gruer meg for det som måtte komme. I den siste tiden har gutten min hatt økende problemer med å høre etter mammaen sin, og tillegg begynt å svare frekt til oss i heimen. I følge en venninne som har datter på samme alder, opplever hun det samme. Så samtidig som vi korrigerer så godt vi kan med konsekvenser og slikt, trøster jeg meg med at det kanskje er en av disse fasene de bare må gjennom. Men nå er jeg engstelig for at han har begynt å ta seg slike friheter på skolen også, for der har oppførsel hittil alltid vært meget bra.

Mens fire barn river og sliter i meg og klokka har blitt det som er klokkeslettet for avtalen med vaskemaskinpersonen og vi ennå ikke har kjørt niese til turn, forteller Madame meg noe jeg overhodet ikke forventet.

Nå skal dere høre. Problemet med Junior er at han er en sånn ‘blander-seg-i-alt.’ En ‘hva-for-noe’, tenker jeg, og håper inderlig ikke det er verre enn det jeg allerede har forestilt meg. Madame gir meg to eksempler fra skolehverdagen. For noen dager siden, var en av elevene i klassen syk og bestefaren hennes kom for å hente leksearkene. Før Madame rekker å si noe som helst, reiser Junior seg, henter arkene og gir dem til vedkommende. Det var ikke hans plass å gjøre dette, forklarer Madame meg. Neste eksempel er fra samme dag. Dette eksempelet er litt uklart for meg, for det var vanskelig å holde hundre prosent på konsentrasjonen med alle disse barna som var utålmodige etter å dra, samtidig som jeg forsøkte å analysere hva galt gutten egentlig hadde gjort galt i det første eksempelet, så jeg fikk bare med meg bruddstykker. Men i hvert fall, det var noe med en mann som hadde kommet til klasserommet for å få noe informasjon, og Junior hadde gitt ham det. Det var ikke hans plass å gjøre det, forklarte Madame meg igjen. Han er et barn, og det er ikke hans plass å snakke for de voksne. Eller blande seg i de voksnes saker. Hun gjentar samtidig gang på gang, at det er ikke alvorlig. Men det er viktig å korrigere dette nå, for senere i livet, når det er for sent, vil det bli tatt ille opp. Av de voksne. Barn skal ikke blande seg i de voksnes saker, for det er sjenerende.

Jeg vet ikke om det er mange flere slike eksempler. Om dette er noe som skjer på daglig basis, eller om det kun har skjedd disse to gangene. For jeg rakk ikke å stille disse spørsmålene midt oppi alt. Jeg forlot den noe forvirrende paissaren med lovnad om å korrigere dette. Men før jeg gikk, forsikret jeg meg likevel om at den generelle oppførselen var bra. Og det er den, hun hadde ingen merknader overhodet på den fronten. Hun kunne se at jeg var litt overlesset der jeg stod, og inviterte meg til å komme tilbake å diskutere dette med henne en dag hvor jeg har friere hender.

Så nå sitter jeg her, dagen etter, og river meg i det (uekte) blonde håret. For jeg aner ikke hva jeg skal korrigere. Jeg aner ikke hvordan jeg skal diskutere dette med Madame. Det hele er fryktelig uklart.

Én ting hadde vært det at gutten reiste seg uten tillatelse fra lærer. Den er grei. Jeg har ingen problemer med å forstå at det vil være forstyrrende dersom elevene reiser seg og går frem og tilbake i klasserommet som det passet seg. Der har jeg heller ingen problemer med å snakke til gutten min, og forklare ham at han må rekke opp hånden og spørre dersom han ønsker å forflytte seg fra A til B. Jeg har heller ingen problemer med å forklare at han ikke kan snakke midt i timen uten å rekke opp hånden. Dette er elementer i den generelle oppførselen som jeg antar er regler ved enhver skole, at man ikke forstyrrer undervisningen unødig. Man er tross alt på skolen for å lære.

Men hun hadde altså ingenting å si på Juniors generelle oppførsel. Han må slutte og blande seg. Fra mitt eget perspektiv, klarer jeg ikke å se annet enn en gutt som ønsker å være hjelpsom. Samtidig er jeg fullt klar over at jeg er mamma-inhabil. Men jeg tror egentlig ikke det. For jeg har som sagt ikke noen som helst problemer med å korrigere uønsket oppførsel, sånn som for eksempel det å forstyrre undervisningen. Og som tidligere nevnt, så jeg var rede til å korrigere ytterligere en økende frekkhet hos gutten, da jeg var overbevist at det var dette det dreide seg om. Men å korrigere guttens ønske om å være hjelpsom, som jo er slik jeg ser det, ja, det skurrer langt inn i sjelen min.

Det er her jeg begynner å lure. Er dette kulturelt? Er dette noe jeg har vanskeligheter med å forholde meg til konkret fordi vi der jeg kommer fra har en annen holdning til hva som er barnets plass? Jeg har lenge hatt inntrykk av at barn i dette landet er barn lengre enn barn i gamlelandet. Det vil si, jeg synes jeg ser en større tendens av selvstendighet i tidligere alder hjemme, enn her. Det slo meg spesielt i min tre måneder korte karriere som student her nede, hvor jeg daglig omgikk nitten-tyveåringer som fortsatt bodde hos foreldrene sine, og de som ikke gjorde det på grunn av for lang avstand, savnet foreldrene sine i ukedagene og gledet seg til fredag for da skulle de hjem til mamma. Jeg kan ikke huske at vi var slik i den alderen? Jeg opplevde dessuten at lærerne ved høyskolen behandlet studentene i større grad som barn, og at avstand mellom lærer og student var mye større enn jeg var vant til hjemmefra. Men, tre måneder sammen med et bittelite knippe ungdom er selvsagt ikke representativt for å trekke generelle slutninger på vegne av et helt land.

Så her sitter jeg. Jeg diskuterte saken lenge og vel med mannen i går kveld, men vi snakket så grundig forbi hverandre at det var best å slutte før det ble for sent. Vi kom uansett ingen vei. Han forstod læreren, men kunne ikke gi meg noen konkrete eksempler på oppførsel jeg burde være oppmerksom på og korrigere. For som jeg sa til ham, dersom guttungen lugger søsteren i fletta, ja, da er det jo soleklart hva som må korrigeres.

Nei, jeg vet ikke hva mer jeg kan si. Derfor henvender jeg meg til dere der i gamlelandet. Jeg ønsker jo ikke at barna mine sin oppførsel skal bli tatt ille opp. Men akkurat i denne saken er jeg virkelig i villrede.

Venter derfor spent på svar.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

16 thoughts on “Kultur og oppdragelse: Forvirret innvandrermamma søker råd fra sine egne”

  1. Det første som slo meg var at dette må være kulturelt. At man holder større avstand mellom barns og voksnes arenaer og ansvarsområder på dine kanter, enn her oppe under polarsirkelen. Litt avhengig av kontekst ville jeg som lærer i en slik situasjon godtatt slik oppførsel. Men kanskje ikke oppmuntret til det. Men jeg har noe begrenset erfaring fra den fronten, så det blir mest synsing.

    1. Jeg tror helt sikkert du er inne på noe der! Nå gjenstår det bare å finne en måte og snakke med læreren hans på, det vil si, finne de rette ordene uten å tråkke noen på tærne. Ikke bare, bare for en fremmedspråklig!😉

  2. Jeg kjenner meg igjen – i din sønn. Jeg kjenner deg igjen – i min datter.
    Du har en sønn med fine antenner, hjelpsom og grei, og han har ikke helt blitt formet at systemet enda. Kanskje blir han det aldri, – og vil nok få merke det. Jeg hadde i mange år en liten lapp festet på skjermen på jobb-pc’en med teksten: «Jeg kan kanskje klare det selv». Det var en kommentar jeg fikk fra en kollega jeg vill hjelpe, – før hun hadde bedt om hjelp, og det var neppe første gangen hun hadde erfart det. Hvis du kan forklare den unge mann at lærere i klasserommet helst vil at elevene venter med å hjelpe til de blir bedt om det, – så kanskje han forstår.
    Du er som min datter mellom barken og veden, det «franske» (for Belgia er veldig, veldig fransk på mange måter) – og det norske, – og du sliter fordi det egentlig ikke er noen klare løsninger. Men det finnes mange kompromisser som går å leve med.

    1. Hehe, takk for oppklarende kommentar, Tone! Jeg må nok forklare gutten min disse tingene allerede nå, at det er kjempefint å være hjelpsom, men at det i visse situasjoner dessverre ikke passer seg, spesielt i klasserommet. Vi kan uansett konsentrere oss om den klasseromsbiten først, og jeg tror jeg kommer til å fokusere mest på at han ikke skal foreta seg noe før han har lærer sin tillatelse. Det er jo ikke akkurat noe som strider mot mine prinsipper😀

  3. Enig med vedkommende over, for eksempel… i landet du bor i tituleres ikke læreren med fornavn men med en tittel. Så den selvstendigheten vi (les «jeg») setter høyere enn noe annet i hverdagen er kanskje ikke den samme som er der du bor. Så du må gjøre barna dine MINDRE uavhengige og MINDRE selvstendige og få de til å bli mer mammadalter og egoistisk. Jeg har dessverre ingen forslag til hvordan du skal gjøre det uten at jeg blir irritert.🙂 Sorry. Slike episoder må jo være de vanskeligste å oppleve som innflytter og jeg ønsker deg lykke til.

    1. Haha, for et mareritt-scenario: Egoistiske mammadalter!😀

      Vel, jeg har roet meg litt nå, og tror jeg skal ta en liten prat med lærer etterhvert. Når det er sagt, så bruker de fornavn på den nye skolen til gutten faktisk, med Madame foran, så det er i hvert fall en positiv forandring!

  4. For en kjekk ung mann!!! Om Madame syns det var forstyrrende at Junior var så hjelpsom og høflig og at hun ikke ville ha forstyrrelser inklasserommet, som man slevsagt ikke vil. Så skulle hun tatt en hyggelig samtale med gutten din selv. Den burde være slik: Tusen takk for at du er så hjelpsom, lille venn. Men du skjønner at vi kan nok ikke ha det slik at du reiser deg fra plassen din i timen, så neste gang kan du vente til jeg spør deg om det, eller du kan rekke opp hånden din og tilby at du kan hjelpe til. Men nå kjenner jo jeg ikke til disiplinen annet enn i Norge..

    1. Ja, helt enig, Eva! Det er akkurat det som er poenget mitt også, og det er vel det jeg kommer til å fokusere på med gutten. For jeg ønsker ikke at han skal slutte å være hjelpsom, men i klasserommet bør han selvsagt be om tillatelse for å unngå forstyrrelser, helt klart.

  5. Stakkars lille mann, som må korrigeres på oppførsel som både er hjelpsom, initativrik og oppegående. Kjenner at jeg rett og slett blir litt lei meg, jeg. Men det sier jo jeg fordi jeg er norsk. For dette er definitivt kulturelt.

    Jeg husker det fra egen tid i fransk skole, og ikke minst har jeg sett det når vi har utveksling med elevene våre. Det vi i Norge ser på som gode egenskaper som er viktig å dyrke frem, blir ansett som noe som må korrigeres i andre skoler – og omvendt. Jeg hadde en fransk utvekslingsstudent i klassen min i fjor, og hun var rystet over hvor kameratslig tonen mellom lærere og elever var, og at ikke bare er det akseptabelt at elevene stiller kritiske spørsmål – det blir sågar oppmuntret til det. Hun likte det godt, men det tok lang tid før hun klarte å senke skuldrene i klasserommet. En utenlandsk lærerkollega fra pedagogikkstudiet mitt var kronisk oppgitt over de obsternasige og nesevise norske elevene han måtte undervise.

    Ut fra min ringe erfaring, kan jeg (litt lettvint og enormt generaliserende) konkludere med at norske elever er mer uregjerlige og udisiplinerte, men de er også mer selvstendige, kritisk tenkende og kan tidligere ta ansvar for seg selv. Jeg har sett fra utvekslingsbesøk lenger sør i Europa at elevene er adskillig mer disiplinerte, noe som ved første øyekast kan virke som en drøm. Men når de ikke får utførlig instruks om hva de skal gjøre, eller de er ubevoktet, blir kaoset og forvirringen desto større, for de er så vant til å få beskjed.

    Oi, dette ble en lang (og litt feberforvirret) kommentar. Les den med en viss overbærenhet.🙂

    1. Tusen takk for både lang og opplysende kommentar! Trenger overhodet ikke lese den med noenslags overbærenhet, den var svært så logisk sammensatt😀

      Ja, jeg og blir lei meg, og ja, det er vel også fordi jeg er norsk. Og så er jeg jo ‘stuck’ her nede nå … Når jeg leser det du skriver, vet jeg jo hvilken kategori jeg helst vil at barna mine skal høre hjemme i, jeg foretrekker helt klart den typisk norske elevkategorien.

      Slik du beskriver den, stemmer også veldig overens med inntrykket jeg satt igjen med etter mine tre måneder på belgisk høyskole, hvor lærer gikk rundt med søppelbøtta til hver eneste elev hver morgen slik at de skulle spytte ut tyggisen. Det er bare et lite eksempel. Et annet er en gang hvor jeg ble spurt om å holde en forelesning på norsk, dette var et språkstudie som utdannet lærere i engelsk og nederlandsk, og jeg forberedte forelesningen slik jeg ønsket det for så å oppleve at lærer kommer med retningslinjer dagen før som var helt motsatt av det jeg hadde forberedt allerede. Jeg forsøkte å ymte frempå om at jeg allerede hadde laget ferdig og øvd på presentasjonen min, men det var ikke snakk om å gjøre det på min måte. Noe jeg selvsagt syntes var urimelig ettersom hun kom med retningslinjene sine mindre enn 24 timer før. Men det var bare å hive seg rundt å tilpasse det hennes opplegg, og med to små barn var det ikke enkelt å gjøre disse i siste liten endringene og jeg ble holdende på til to om natten. I løpet av undervisningen brukte jeg læreren mye som prøvekanin, slik at hun også skulle få føle litt på hvordan det var å være student igjen. Det likte hun ikke. Jeg hadde på følelsen av at jeg trådde over usynlige grenser hvorenn jeg beveget meg i klasserommet.

      Jeg fullførte ikke denne treårige utdanningen (første gang i mitt liv jeg ikke har fullført det jeg ahr satt meg fore!), av flere grunner, men først og fremst fordi jeg følte instinktivt at jeg ikke kunne klare å jobbe som lærer her nede.

      Vel, jeg har kommet til den konklusjonen at (dessverre)’when in Rome, do as the Romans.’ Men i en modifisert utgave. En selvstendig, kritisk, høflig tenkende sønn, er det jeg ser for meg, det beste fra begge verdener. Det er det jeg klamrer meg fast til i hvert fall!😀

  6. Det minner meg om kulturforskjellene i oppdragelse som Pamela Druckerman skriver om i Bringing up Bebe. Veldig morsom bok om forskjellene mellom USA og Frankrike. Jeg nikker i hvert fall veldig gjenkjennende til beskrivelsen av amerikanske helikopterforeldre. Jeg synes kanskje hun drar beundringen for franske foreldre litt langt, men allikevel en av de morsomste bøkene jeg har lest om barneoppdragelse.

    1. Den har jeg tenkt å lese! Den står på leselista mi på Goodreads, og jeg lurer på om det er en jeg kanskje skal ta for meg som ferielektyre. Den kan kanskje hjelpe meg til å se noe av det positive i det som foregår rundt meg akkurat nå!😉

  7. Jeg tror din sønn vil forstå at uventet hjelpsomhet er noe han må foreta utenfor klasserommet.
    Og at det er kulturelt betinget er jeg ganske så sikker på.
    Et lite punkt du kan fare med harelabb over: For kulturelle forskjeller finnes i rik monn i skolelivet. Og ulike forventninger til elever her og i Frankrike er åpenbare. Disiplin fremfor eget initiativ (vent til du får lov) i den franske skolen og vær hjelpsom i den norske skolen.
    Det løser seg nok 🙂
    Ha en fin kveld🙂

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar! Ja, helt enig, det løser seg nok. Det er bare en av disse ulikhetene man ikke får øye på straks man flytter til et land, som forøvrig er den fransktalende delen i Belgia, men som sniker seg innpå en etterhvert og som man får behov for å analysere. Takket være bloggen min, har jeg en ventil hvor dette er mulig, og nå tror jeg nok at jeg er klar for å komme meg over denne lille kneika et par erfaringer rikere.

      Ha en fin dag selv!😀

  8. Hei, kom over bloggen din gjennom «Mammadamen» og må si det jeg har lest nå er utrolig underholdende og givende lesing. Selv har jeg vært «utlending» i USA, Egypt og Emiratene og kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver, både utfordringen med språk og kultur. Fortsett å opplys Norge om hvordan det er å være «utlending», slike erfaringer er utrolig viktig for innvandringsdebatten spør du meg. Masse lykke til med dine store og små utfordringer som mor og som «utlending», og en riktig god jul!

    1. Tusen takk for kjempehyggelig tilbakemelding!

      Jeg blir alltid glad for å høre fra andre som har befinnet seg i utlendighet, og som kjenner seg igjen i det jeg skriver. Ja, jeg er helt enig i at nordmenns egne erfaringer med integrering er svært viktige innspill i innvandringsdebatten, som dessverre blir nokså ensidig og stereotypisk fokusert. Jeg holder for tiden på å skrive en roman om akkurat dette, basert på egne erfaringer, hvor jeg tar for meg kultursjokkets forskjellige faser. For det er noe som også ser ut til å bli glemt, at man faktisk er nødt til å passere gjennom en del vanskelige følelser, som sinne mot vertslandet f.eks, før man kan bli skikkelig integrert. I norske medier fremstilles dette gjerne som utakknemlige innvandrere etc. Og jeg håper å vise at dette nok helt sikkert sjeldent er tilfellet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s