God jul på begge kakene

God jul på begge kakene Foto Kystverket
Foto: Kystverket

Marsipankake er yndlingskaken min. Det er en av de tingene jeg savner her nede, for jeg har ennå til gode å finne tilsvarende smak i denne kanten av verden. Hver gang jeg er på tur i gamlelandet, er det én av godsakene som står på menyen, sammen med fiskeboller, fiskepudding, fiskekaker og ellers mat som har fisk i seg.

Derfor tok det ikke lang tid før jeg fikk vann i munnen og akutt hjemlengsel da jeg leste saken om den uheldige kaketeksten på VG.no.

Denne kaken skulle jeg gjerne ha spist. Den har navnet mitt skrevet over hele seg, sammen med den ypperlige teksten som jeg ikke kan annet enn å sympatisere dypt og inderlig med. For i denne heimen er det også litt sånn ‘god jul på begge kakene’ tilstand når det kommer til det å skulle skrive på det fremmede språket mitt.

Jeg tenkte det med én gang jeg så teksten, at her har en sånn som meg fått fritt spillerom.  Når jeg leser nedover i artikkelen, blir mistanken bekreftet. Fremmedspråklig.

Skriftlig er et særdeles ømt punkt i min hverdag. Det har blitt så ømt, at jeg må innrømme at jeg har vanskeligheter med å le helhjertet av denne kakehistorien. Som jo er morsom. Veldig morsom. Så morsom at jeg skjønner godt at Kystverket ville beholde kaken, har brukt historien som eksempel på kommunikasjon i opplæringen av sine ansatte og at de fortsatt, ett år senere faktisk, ler like godt og legger denne meldingen ut på twitter. De rir tydeligvis ikke den dagen de sadler. Som jo også er litt morsomt.

Leser du litt i kommentarfeltet til én av avisene som har trykket saken, ser du noen nevne at man må lære seg språket før man får seg en jobb. Det er flere elementer i akkurat den påstanden jeg har lyst til å skrive om, men det skal jeg komme tilbake til, for først og fremst reagerer jeg på at folk, og gjerne fe, trekker konklusjoner uten at vi kjenner hele historien.

For hva var det som egentlig skjedde den dagen Baker Walderhaug tok imot denne kakebestillingen fra Kystverket i førjulstiden 2011? Det ser ut til å være en generell aksept for at det var bakeren som skrev på kaken som hadde tatt imot bestillingen. Det synes jeg er litt mystisk. For Kystverket ønsket to kaker. En av de første tingene vi lærer oss på språkkurs, er å telle til ti. Tall og alfabet er noe av det man pugger aller iherdigst. Så telle, det kan vi, vi fremmedspråklige. Jeg har derfor vanskelig for å tro at vedkommende som skrev teksten på kaken, var den samme person som tok imot telefonbestillingen. Han eller hun ville ha visst at det dreide seg om to kaker, og ikke en. Kanskje det var Marianne Walderhaug som selv skrev den skjebnesvangre bestillingen på en lapp:

«Det skal stå god jul på begge kakene.»

Kanskje hun hadde tatt for gitt at vedkommende som skulle fullføre bestillingen, skjønte at begge kakene betød to kaker, og brydde seg derfor ikke om å utbrodere den saken nærmere med et to-tall? Ikke vet jeg, jeg leker bare litt Poirot, som seg hør og bør i det landet jeg befinner meg. For dersom det er tilfellet at det var denne beskjeden bakeren fikk, så er det jo bare et kolon bak ‘stå’ som mangler for at vedkommende baker har utført jobben hundre prosent korrekt.

Ja, nei, hva vet vi egentlig om hva som foregikk bak kulissene hos Baker Walderhaug i Ålesund? Hva vet vi vel om kommunikasjonsrutinene? Og om så var at det var den fremmedspråklige bakeren som hadde tatt imot beskjeden per telefon, så have bittelitt mercy, for nå kan vel ikke akkurat sunnmørsk være drømmedialekten når en stakkars fremmedspråklig innvandrersjel skal lære seg norsk.

Nei, vi har ikke alle fakta på kakebordet i denne historien, annet enn at den er fryktelig festlig og har blitt delt mer enn tusen ganger på twitter. Og jeg lurer på om jeg har mistet humoren min etter at jeg ble utlending. Det ser ut til å være visse ting jeg ikke klarer å le av lengre. Gebrokkenhet er én av dem. Hårsårheten ser ut til å ha blitt permanent på det området, om jeg vil det eller ikke. Fordi det er ikke gøy å  ikke kunne skrive eller snakke slik man jo er vant og tar for gitt til på sitt eget språk.

Rettskriving er en sann verkebyll hos meg, og har flere ganger vært årsaken til at jeg ikke har fått en av de flerfoldige jobbene jeg har søkt på. Så ja, tilbake til det flere av kommentatorene i VGs kommentarfelt, som jeg dessverre kastet bort tiden min i, lirte av seg så klokt. Man må kunne språket for å få seg en jobb. JA MEN, brøles det fortvilet fra mitt dypeste indre, for å lære språket skikkelig man få seg en jobb. For, let’s face it, hvor ellers skal en lære det? På språkkurs ja, men der lærer du kun det grunnleggende, for det begrenser seg hvor mye muntlig fremgang du får av konstruerte restaurantdialoger med andre gebrokne mennesker i klasserommet. Og sånn ellers, utenom klasserommet, hvor mange fremmedspråklige omgås du til daglig? Har du noen fremmedspråklige venner som kan få bryne seg på deg mens du tålmodig nikker deg gjennom uforståelige fraser og forsøker å tolke hva i helsikke det er vedkommende prøver å si. For duh! Den uforståelige frase fasen er ikke så kort de innfødte gjerne vil ha det til, nei du, den er så langtrukken og dritkjedelig at dere faller av lasset og mister interessen nesten før vi har begynt. For innrøm det bare, du blir litt sliten og det går gjerne litt rundt i toppen av å måtte konsentrere deg om hva samtalepartneren sier, så det er ikke den fremmedspråklige bekjente du ringer til når du ønsker å slappe av med venner en lørdagskveld.

For nei, gebrokne mennesker er ikke spesielt festlig selskap. Bortsett fra når vi sier noe helt bort i natta, eller skriver noe sånt som god jul på begge kakene.

Det var flaut, sier Marianne Walderhaug. Uten at vi jo egentlig vet noe om henne eller de andre norskspråklige kollegaene sin medvirkning i saken. Men nok om det. Det var flaut, syntes hun. Men da vil jeg gjerne få lov til å si noe om det å være flau. Det er flaut å ikke kunne skrive skikkelig i en alder av førti. Det er flaut å bli bedt om å notere noe kjapt for noen, en beskjed for eksempel, uten å ha ektemann eller Google Translate for hånden. Det er flaut å ikke kunne slenge om seg med korrekte høflighetsfraser skriftlig, for dem er det jammen mer enn nok av i det franske språket. Jeg må beskjemmet innrømme at jeg har blitt ganske god på å unngå slike situasjoner, fordi jeg blir flau når jeg med skjelvende hånd vet at jeg skriver dårligere enn en første klassing.

Nå overdriver jeg, tenker du kanskje. Ja, kanskje jeg gjør det. Men tro meg, jeg synes ofte det overdrives når det snakkes om innvandrere, så det er vel kanskje hver sin gang. Og dersom du aldri har prøvd å bevege deg i gebrokne sko, så ha i hvert fall nok ydmykhet til å innrømme at du ikke vet hva du snakker om. For nei, engelsk teller ikke. Det gjør heller ikke spansk på ferie. Og de fleste av oss er ikke Super Mario.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

24 thoughts on “God jul på begge kakene”

  1. Igjen – du skriver så levende og varmt at jeg må bare sette meg ned – og tenke meg to ganger rundt omkring🙂 Du treffer spikeren på hodet, som vi sier så treffende her hjemme.
    Min lille niese som er trespråklig, norsk-engelsk og filippinsk, skulle lære meg å telle på filippinsk for noen år tilbake. Jeg slet virkelig med tallene, rotet fryktelig og fikk føle hvordan det var å ha dårlig korttidshukommelse.
    Beundrer min svigerinne og mine to nieser for deres språkkunnskaper. Og alle andre som kommer til Norge for at de klarer å lære seg norsk.
    Norsk er ikke så enkelt å lære seg, som vi kanskje liker å tro.

    1. Tusen takk for hyggelig kommeentar! Nei, norsk er nok ikke så lett og lære seg. Og egentlig synes vel alle at ens eget språk er enkelt? Hadde en kommentar her inne en gang fra ei som syntes det var ekstremt viktig at fremmedspråklige lærte seg ordet vasse, og vedkommende syntes synd på de som ikke kunne dette ordet. For meg vitner det så veldig om hva slags forventninger såkalt innfødte har til fremmedspråklige, det virker som man aldri blir fornøyd på en måte. Det er selvfølgelig viktig å ikke henge seg opp i slike holdninger, men det holder hardt. Språk er kjernen i det å være den man er, og hva vasse har med den saken å gjøre, det klør jeg meg i hodet over stadig vekk!😉

  2. Ååh, så sårt og godt å lese dette! Å være fremmedspråklig er noe flere nordmenn skulle forsøkt seg på, over lengre tid enn en uke i Syden-landet med charter-Svein. Å være fremmedspråklig er å hver eneste dag føle seg som en komplett idiot, nesten hele tiden. Det er vondt.
    Når det er sagt, er jeg glad for at jeg ikke er mer selvhøytidlig enn at jeg kan le av mine språkfeil. For språkfeil er ofte morsomt, selv på fremmedspråket. Man lærer av sine feil, enkelte av mine feil gjentar jeg aldri, de sitter fastbrent, men jeg må le, fremdeles. Jeg håper inderlig denne polske bakeren evner å le av det, skjønt man blir jo lei. Noe er bare morsomt de første treogtyve gangene, så er det ikke morsomt lenger.

    1. Tusen takk for veldig fin kommentar! Og ja, misforstå meg ikke, jeg ler også selv om jeg sier det motsatte i teksten, hehe, men det er så sant som du sier, noe er bare morsomt de første treogtyve gangene … Og ja, jeg håper virkelig at den polske bakeren ikke er selvhøytidelig, for er du det som innvandrer, ja da er det bare å gå og legge seg. Men, det jeg altså håpet på å få frem, var denne sårheten/sorgen som følger med det å ikke mestre språket hundre prosent, og at det sjelden legges merke til den innsatsen som ligger bak det å lære seg fremmedspråk i voksen alder.

  3. Hei!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

    Hilsen Magne i VG

  4. Skal man ta seriøst de som mener at man ikke bør ansettes pga. en slik feil? Om noe, så har den spredt latter og glede. Og kaken smakte vel bra? En kake er vel til spising, ikke lesing? Henger man seg opp i en feil i det som står på kaken (og denne var uten syntaktiske feil!) er man virkelig en surpomp. En kake med rett beskjed på, ville neppe endret på det.

    Fremmedspråklige – mennesker som ler av seg selv, sammen med oss. Enda en grunn til å ansette personer som tar imot så mye dritt fra andre, men beholder smilet allikevel.

  5. Hei,

    Jeg synes kaken er fantastisk, jeg hadde elsket å få en kake sånn.🙂

    Ellers som franskmann er i Norge, er jeg helt enig om alle de daglige vansker. Jeg er mer enn ofte nok flau selv av min norsk.
    Men men, c’est la vie ikke sant ?
    (og trøster meg med å tenke at det er sjarmerende😉 )

    1. Tusen takk for kommentar, Aurélie! Det er vel ikke det letteste navnet å ha i Norge? Jenta mi sin første førskolelærer het Mme Aurélie, og det tok et par ganger før jeg klarte å si det korrekt! Ellers er jeg fryktelig spent på hvordan det arter seg som franskkvinne i Norge, spesielt om du savner høflighetsform i tiltale eller «la bise»? Det er de to tingene som skaper mest frutstrasjon i min hverdag når det kommer til integrering her i Belgia, men som jeg nå har begynt å venne meg til og sette pris på, utrolig nok … Jepp, du har så rett, c’est la vie, og jeg synes egentlig jeg er privilegert som får oppleve det😉

  6. Hei, og takk for et veldig godt skrevet innlegg. Jeg får inderlig håpe at dette bildet som jeg tok ikke blir til hinder for våre nye landsmenn i å prøve og feile i vårt språk. At det skulle gå sin seiersgang i alle landets aviser er for meg uforståelig. Meningen med bildet var å bruke det internt når jeg som los skal prøve å belyse dem språk problemer vi møter ombord i et skip. Da med tanke på sjøsikkerhet. Og kaken er et godt døme. Så vil jeg råde samtlige som tar turen til Ålesund: «stikk innom baker Walderhaug», dem har fantastiske kaker, og er veldig hyggelige.

    1. Tusen takk for kommentar fra selveste fotografen! Jeg håper det er greit at jeg brukte det, for når jeg krediterte til Kystverket visste jeg ikke navnet på fotografen … Helt enig i det du skriver, det er et veldig godt eksempel på hva som kan skje dersom man ikke kommuniserer klart og tydelig. Så sånn sett er det jo alle parter i denne kakesaken som kan ta del i ansvaret for at det ble som det ble😉

      Jeg personlig tror nok ikke at denne ene saken er til noe som helst hinder for nye landsmenn til å lære språk, men som Kystverket så sitt snitt til å bruke dette som eksempel på manglende kommunikansjon, så jeg mitt snitt til å bruke det til å fronte min sak som jeg heller aldri ser ut til å bli trøtt av å snakke om, nemlig at det å lære fremmedspråk i voksen alder er undervurdert. Så takk til deg for at jeg fikk sjansen til det gjennom denne saken😀

  7. Sååå enig med deg i at det er skikkelig vondt å ikke fikse det lokale språket der man befinner seg! Men åh, så lærerikt å gå igjennom en sånn prosess og åh, så veldig deilig når man kommer dit at man føler man begynner å mestre det!🙂

    Å ha kunnet et språk godt for mange år siden, for så å kommer tilbake til samme sted etter mange år og bli overrasket over hvor lite man har klart å holde språket vedlike er også vondt… Men det kommer seg nå😀

    Du skriver godt!

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar! Uff ja, språk må vedlikeholdes, og jeg merker bare etter en tur til gamlelandet at fransken blir rusten😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s