Det er et bittelite mareritt hver eneste gang

Tre ganger i uka. Mandag, onsdag, lørdag. Spesielt dersom jeg ankommer litt i seneste laget, og alle er der, pluss litt til. Både kjente, halvkjente og ukjente.

Juniors fotballtrening. Det pleide å være mannen sitt ansvar, men ettersom de ikke trener bare lørdager lenger, har jeg blitt nødt til å erklære meg som fullblods soccer mum.

Le bisous. La bise. Måten de sier hei på her nede, som innebærer et kyss i lufta med høyrekinnet så vidt inntil motpartens. En skulle jo tro jeg hadde vennet meg til dette nå. Etter åtte år i utlendighet og flere bloggposter om temaet, er det vel ikke urimelig å forvente at denne skikken har kommet under huden på en og blitt en del av det kulturelle vokabularet som mestres. Noen arenaer er jeg rimelig komfortabel på, sånn som på vei til skolen med barna. Det er stort sett plankekjøring. Det er forbausende hvor mange jeg rekker å slenge ut et entusiastisk bonjour! og Ca va? til i forbifarten, mens jeg utfører kysseritualet i nedoverbakken til skolen,  uten å vente på svar og uten at vi kommer for sent. I begynnelsen forekom dette scenarioet meg som et aldri så lite mareritt, men det er noe jeg ikke tenker så mye over lenger. Og godt er jo det, ettersom det dreier seg om fem dager i uken, morgen og ettermiddag.

Men på fotballarenaen er det noe annet. Det er ganske mange foreldre som kommer for å overvære avkommets omgang med ballen, og enkelte ganger er det opptil femten – tjue stykker som kan finne på å stå ved banen når jeg ankommer med Junior. Og det er ikke alltid de samme hver gang. Hvem kysser jeg, hvem kysser jeg ikke? Noen kjenner jeg jo fra før, og de tilfellene hører med til plankekjøringen. Noen strekker halsen frem idet jeg famler meg forbi, og da tar jeg sjansen med øynene lukket. Mens jeg snubler langs foreldrerekka går jeg forbi de jeg tror jeg ikke har sett før, analyserer jeg blikkene deres i det brøkdelssekundet som står meg til rådighet og lurer på om jeg fornærmer dem ved å gå unnskyldende forbi med et nikk og et smil, men uten å kysse.

Et problem jeg har begynt å få på mine middelalderske dager, er at jeg ofte ikke husker ansikter. De fleste av disse velfriserte damene med sitt strekketang hår til fingerspissene, ser akkurat like ut der de stolprer gjennom gjørma på høye hæler. Regner det, tar de frem designparaplyene sine og lar stilettene synke enda lengre ned i gjørma, mens jeg, god nordkvinne som jeg selvsagt fortsatt er alltid sjekker værmeldingene ettersom alle treninger og kamper foregår utendørs, er ikledd min knallrøde Ilse Jacobsen med sydvest samt nypussede Hunters med spesialtilpassede fleecesokker. Bien sûr.

Men altså, tilbake til poenget, i og med at disse damene ser så like ut, skjer det ofte at jeg ikke vet hvem jeg har kysset på allerede og ikke. Det går bedre nå, to måneder inn i sesongen, men i begynnelsen vurderte jeg alvorlig å forevige hvert kyss med fotoapparatet, og lage et kyssekartotek jeg kunne konsultere ved hver interaksjon. Men jeg har en sterk mistanke om at en slik strategi ikke ville falt i god jord hos sønnen, og det får vel være måte på hvor mye mammaens fremmedfølelse skal gå utover en stakkars syvåring.

Jeg observerer mannen sin strategi. Han kommer når arbeidsdagen er over, slentrende og selvsikker langs banen. Og det er fryktelig frustrerende at han kysser på noen, både menn og kvinner altså, mens andre igjen strekker han ut hånden til. Hvordan foregår denne seleksjonen, undrer jeg, og spør når vi kommer hjem.

«Vet ikke helt,» svarer han, «Det er egentlig bare å gjøre det som føles riktig, ikke sant?»

NEI! DET ER DET IKKE!

Brøler det langt inni meg et sted.

Jeg føler ikke noe som helst når jeg står oppi situasjonen, annet enn frustrasjon over at jeg ikke bare kan slenge ut et kollektivt hei! til hele gjengen. At de selv ikke skjønner hvor enkelt det ville vært for alle mann, for ikke å glemme influensasmitteforebyggende, er et mysterium for meg. Jeg trenger et reglement, gjerne skriftlig, som utbroderer alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Basta.

Men det fins jo ikke. Så nå har jeg tatt en sjefsavgjørelse. Jeg kysser dem alle mann. Kjente og ukjente, det er meg revnende likegyldig, jeg kysser med selvsikker munn. No hesitation. Ikke i det hele tatt. Alle, eller ingen, har blitt mitt motto. Én for alle, alle for én. Voilà! Gi meg fem, gi meg ti, gi meg femten eller tjue. Jeg kysser fem, ti, femten eller tjue ganger. Puster dypt og kvinner meg opp mens jeg beveger meg langs fotballbanen, for så å kaste meg ut i en orgie av bakterieutveksling. Hah!

Nå har jeg begynt med samme strategi når jeg ankommer stavgangstrening. Det kan være opptil tretti på trening enkelte ganger, men jeg lar meg ikke affisere og kliner i vei. Her er det ingen forskjellsbehandling, ingen ekskludering overhodet. Og det går som regel greit. Helt til i går kveld. Jeg stusset litt ved en eldre kar jeg aldri har sett før, han kunne godt være rundt sytti, og da stritter det litt imot ettersom jeg har fått med meg såpass at man skal helst bedrive håndtrykk med den eldre garde, av respekt liksom. Men jeg er så veldig godt i gang med denne alle for én filosofien min, at jeg kan vel ikke stoppe nå. Kliner til, og går videre langs rekka.

Etterpå lurer ei venninne:

«Ga du ham la bise?!»

Ja, innrømmer jeg med en viss hesitation denne gangen.

«Burde jeg kanskje ikke ha gjort det? Jeg hadde en følelse … Hvem er han egentlig? Er det på grunn av alderen jeg burde holdt meg unna?»

«Både ja og nei,» svarer hun fnisende, «Det er pappen til Manuela, hun brasilianske, han er kommet på besøk fra Brasil og ville bli med på en av treningene hennes.»

Jeg rødmer den sedvanlige skamrødmen som begynner ved halsen og sakte brer seg oppover til kinnene.

«Tror du jeg fornærmet ham?»

Lurer jeg.

«Nei, haha, det gjorde du nok helt sikkert ikke!»

Svarer hun mens latteren vitterlig bobler over. Ja, for dette var vel gøy.

«Nei da, han kommer nok til å dra henrykt tilbake til Brasil og fortelle alle sammen at et fremmed kvinnemenneske kysset på ham sånn utav det blå!»

Og da ler jeg litt forsiktig med. En har det jo ikke morsommere enn en gjør det til selv. «Haha».

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

13 thoughts on “Det er et bittelite mareritt hver eneste gang”

  1. Gjett om jeg kjenner meg igjen😉 Gir som regel handa når jeg er usikker også strekker de seg frem for å kysse hvis jeg har bommet… Vedr de eldre så er det de som bestemmer…

    Første gangen faren min kom på besøk var han helt ‘i skyene’ og fortalte til alle at frankrike var helt supert for der kom alle de pene damene løpende for å gi ham et kyss …forteller til alle at det han husker best er når en bil topper og ut kommer en lekker dame for si bonjour å ‘kysse’ før hun setter seg inn i bilen igjen og kjører videre .. hihi

  2. Herlig innlegg!🙂
    Kyss vekk…jeg synes du håndterer dette helt suverent Dessuten blir jeg stolt av at du har skikkelig klær og støvler når det regner.

  3. Bra strategi! Så får man heller bomme innimellom

    Og jeg er sååå glad for at jeg slipper kyssingen.

  4. Hei. Jeg syns du skriver veldig spennende om hvilke utfordringer man kan møte i utlendighet. Jeg har lenket til deg på min blogg, håper at det er ok?

    1. Beklager sent svar her du, men ja, håper jo han føler seg bittelitt privilegert i hvert fall! Og så er jeg glad for den befriende latteren, jeg ler med deg😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s