Var det alt?

Jeg er skuffet her jeg sitter. Og det kommer dere til å bli også dersom dere ser frem til en like saftig barnebursdagsopplevelse som den jeg hadde i fjor. Dersom du ikke har lest om den allerede, og heller ikke har tenkt å gjøre det nå, så kan jeg kort gjenfortelle for deg at jeg, etter å ha holdt styr på tretten gutter gjennom Juniors elleville seksårsdag alene og på fremmedspråk, pustet lettet ut over at alle barna var i live og ingen var forsvunnet da kalaset var overstått. Og jeg hverken tuller eller overdriver. Så alvorlig var det faktisk. Selv gikk jeg i hi med ørepropper og klut på pannen så lenge man kan tillate seg slikt når man er småbarnsmor. Altså et par timer. Hadde trengt et par år.

Det var så ille, at jeg aldri noensinne kunne forestille meg i min aller mest hinsidige fantasi at jeg skulle feire noen av barna mine sine bursdager igjen. EVER. Selv ikke tiden burde være så dum å lege disse sårene. Men ettersom tidens veier er ubegripelig uransakelige, så befinner man seg altså i den situasjonen at man, ikke mindre enn ett år senere, forbereder nytt kalas til han som denne gangen er i ferd med å bli syv år.

Klok av skade, har jeg bestemt at feiringen skal finne sted i eget hus, til tross for at den berømte husrenoveringen stadig vekk glimrer med sitt fravær. Det er faktisk like greit kommer jeg frem til helt på egen hånd, at huset er i førrenoveringsstadiet når x-antall guttelus skal slippes løs på eiendommen. Såpass har jeg i hvert fall friskt i minne fra i fjor. Jeg glemmer ikke det ærverdige bursdagslokalet hvor, i tillegg til at de tretten guttene fikk beskjed om å være musestille, det befant seg antikviteter fra gulv til tak. Og enda litt til. Her i huset er det ingenting å ødelegge.

Dessuten har jeg bestilt fint vær. Slik kan disse guttemenneskene løpe til krampa tar dem, hoppe på trampoline, huske, skli, spille fotball, hoppe tau, leke gjemsel og generelt hyle og skrike til krampa tar dem enda en gang til. Og jentemenneskene også for den saks skyld, for i år tenkte jeg en blandings kunne være oppskriften til noe bedre. Familien, venner og naboer ler godt når jeg innvier dem i godværsbestillingen min sånn et par dager forut. Jeg skjønner dem godt der regnet strømmer stritt fra gråtung himmel som om det aldri har gjort annet, og ikke har tenkt å gjøre annet resten av sitt liv. Men jeg vet noe annet, og smiler overbærende til både fjern og nær som med påtatt trist mine meddeler at slikt regn i hvert fall ikke drar sin vei før tidligst neste uke. Til og med svigerfar henger seg på motbøren noe så inderlig, at jeg bestemmer meg for å inngå et veddemål med ham. Vinner han, skal jeg spandere flybillett til landet han alltid savner så sårt på denne tiden av året. Og vinner jeg, skal han spandere billetten på meg, bare at mitt fly skal gå i stikk motsatt retning. Han er så sikker på at dette kommer til å gå hans vei, at jeg ser for meg at han samme kveld begynner å pakke kofferten.

Men som sagt, jeg vet bedre. Jeg vet det skal bli sol. Og det fordi det må være en rettferdig kraft i dette livet. En kraft som har fått med seg det kaoset jeg gjennomgikk i fjor på denne tiden, og som vet at det minste jeg fortjener, er en stakket stund med litt sol, selv om vi befinner oss i slutten av september måned og kan risikere både det ene og det andre. Og én ting til. Jeg vet at det skal bli sol, fordi jeg har sjekket værmeldingen.

Dagen det skal skje, ankommer med strålende sol og blå himmel. Glassverandaen pyntes til trengsel med alt som kunne skaffes Spiderman effekter, o hildrandedu, det er virkelig noen som gjør seg latterlig rike på oss barnefamilier, og Disney er nok en av bestingene. Jeg går fem på hver gang. Selv om jeg den gangen før jeg ble mor, aldri, aldri, aldri skulle kjøpe en eneste Disney effekt. Men det var før Superhelten og Rosaprinsessa med uante kommersielle krefter ble født. Ja da, det blir i hvert fall helt sikkert mange fine arbeidsplasser av at jeg med flere går fem på hver eneste gang.

Alt er under kontroll. Pynting er over, kake hentet på bakeriet og slagplanen sånn noenlunde lagt. Jeg skal ta meg av mating, og mannen underholdning. For mannen slipper jeg ikke av syne i år. Han tør ikke annet heller, for etter fjorårets affære var han bekymret for meg lenge etterpå. Så alt er under kontroll, helt til mannen proklamerer med uskyldig og selvfølgelig mine at det er fotballkamp klokka kvart på to. Som han gjerne vil se. Det er jo Arsenal ikke sant? Jeg tror ikke mine egne ører. Kalaset braker løs klokka tre, og da må alle sanser være skjerpet. Det er ikke plass til noe som helst annet enn fokus på små barns gjøren og laden. Og det skal foregå ute i hagen. TV-en skal ikke være på en gang, er du dum eller!?

Men så vet jeg jo. Arsenal er Arsenal. Etter så mange års ekteskap at jeg snart ikke husker hvor mange, så vet jeg også at mannen er tusenkunstner. Og alle barn elsker ham. Han har en egen evne til å være på samme bølgelengde med småtasser i alle aldre. Jeg derimot, er en sånn som barna bryter ut i krampegråt av når jeg kameratslig setter meg ned på huk for å konversere. Vel, nok om det. Mine egne har heldigvis kommet over skrekken.

Jeg tar en sjefsavgjørelse som overrasker mannen like mye som den overrasker meg selv. Jeg lar mannen gjøre det han mener er rett å gjøre, så skal jeg ta meg av mine ansvarsområder. Fordi, når alt kommer til alt, så er det viktigste av alt, som jeg lærte så inderlig i fjor, barnas sikkerhet, og om mannen titter på kamp innimellom eller i verste fall bestemmer seg for en ettermiddagsblund på sofaen utpå ettermiddagen og midt under selskapet, så er åstedet for årets bursdagsfeiring uansett trygt for barna. Det er både brannsikkert og fluktsikkert. Vi kjøpte huset vårt av en eldre dame som hadde en bitteliten hund, og hun satte opp gjerde inni langs hele hekken slik at hunden kunne lufte seg ute i hagen uten å stikke av. Så jeg senker skuldrene, og tenker at kanskje fjorårets strabaser hadde en mening, når du har opplevd det verste, så kan selv det faktum at barnets far setter seg til å se på fotballkamp midt under barnets bursdagsfeiring, fortone seg som helt greit og helt naturlig.

Og klokka blir tre. Ti barn ankommer. De skravler og tuller og ler. Springer og sparker ball. Mannen ser på fotball. Jeg tripper frem og tilbake og lurer på når jeg skal begynne å servere. Mannen ber meg slappe av, la dem springe fra seg litt først. Så stikker han ut og setter i gang stolleken. Eller musikalske stoler som det heter her til lands. Jeg blir utnevnt som ansvarlig for musikken, og vi kjører tre runder. Samme gutten vinner hver gang. Så leker de litt sånn frilek. Mannen gløtter på TV-en. Og klokka blir fire. Jeg synes dette er for enkelt, det må være en felle et sted, en mulig katastrofe jeg har oversett. Mannen ber meg slappe av og finner frem pinjataene han og Junior har ordnet i stand i løpet av uka som gikk. Stor suksess. Deretter synger vi bursdagssang på fransk og jeg serverer kake med syv lys og feller en innvendig tåre over tiden som svinner og slikt. Og så blir klokka fem. Det er ikke mulig, jeg er ikke stresset en gang. Det stresser meg, og jeg veksler blikk med mannen som ikke trenger ord. Jeg må slappe av. Jeg blir varm i trøya og setter i gang noen leker. Og så frileker de litt. Tuller og tøyser. Og så blir klokka seks. Foreldrene kommer og henter. Ferdig.

Var det virkelig alt? Jeg fikk ikke med meg om Arsenal vant en gang.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

10 thoughts on “Var det alt?”

  1. Puh, godt jobba! Vi hadde 20 jenter på niårs bowlingbursdag nylig. Verre enn at de herjer er når de kjeeeeeder seg, synes jeg. Bursdagen kan ikke kalles koselig på noe vis, men de spilte og spiste og vi kunne forlate rotet. Deilig.

  2. Kan hende det er noe magisk med det 7-tallet….!😀 Jeg tok meg i å undres stort, og gjentatte ganger, over stillheten i min datters 7-årsbursdag tidligere i år! Det var ikke så heidundrandes bråkete året før heller, men det var stoooor forskjell – og det virket så plutselig! De var brått blitt store disse barna…🙂

    1. Ja, du har kanskje rett i det! For det har faktisk blitt litt stillere sånn ellers også fra den kanten, nå er det fireåringen som begynner å lage lyd😉

  3. Puh, så fantastisk godt det gikk så enkelt denne gang! Jeg har hatt en grusom bursdagserfaring med meg som følge siden poden gikk i 1. klasse, så jeg kan føle din smerte. Men denne gangen gikk det som smurt, hurra for det! (Selv er jeg ferdig med barnebursdager, 16-åringer vil heller få penger og gå på kino. Hurra x 3!)

    1. Veldig kjekt når de blir litt eldre og heller vil gjøre ting i litt mindre skala med sine nærmeste venner ja, det ser jeg på de eldre søskenbarna her nede. De tar gjerne et par tre venner med på kino og så får de overnatte eller noe sånt. Men vi skal vel gjennom noen runder med litt grusomme erfaringer først ser det ut til!😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s