Dykker fortsatt ned i bloggarkivet på gutten sin syvårsdag, og hadde jo glemt han aldri skulle få feire bursdag igjen etter denne opplevelsen i fjor … I morgen braker det nemlig løs igjen med elleville syvåringer, men denne gangen skal vi feire hjemme og mannen blir ikke sendt vekk!

C'est la vie!

For tre uker siden virket alt dette som en god idé. En kjempegod idé faktisk.  Da var jeg tydeligvis inne i en god periode hva det meste angår, og bittelitt vel kjepphøy når det kom til egne evner. Jeg hadde bestemt meg for at i år var det jeg som skulle ordne og fikse alt. Jeg skulle gjøre det bedre enn i fjor. I år skulle Talsmannen få fri fra å være barnevakt for kona si. Og de andre skulle få se at jeg hverken er tapt bak en vogn eller stum som en østers. Hun blonde kona til han pappaen som ordner alt, hun som bare står og gliser ved siden av mens hun ber alle gjenta minst to ganger det de prøver å få henne til å forstå.

I fjor var det altså mannen som organiserte Juniors bursdagsselskap. Det var hans telefonnummer som foreldrene skulle ringe for å…

View original post 1 760 more words

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

4 thoughts on “”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s