I dag er det syv år siden Junior kom til verden, og jeg mimrer litt i bloggarkivet fra språkløs fødsel.

C'est la vie!

Livet er vakkert  når man er nygift, forelsket og førstemann har meldt sin ankomst. Jeg skal bli mamma og er dronninga på haugen der jeg rusler hånd i hånd med ektemannen rundt i Europas hovedstad. Vi planlegger barnerom, diskuterer navn og fryder oss over de små tegnene på at liv er i ferd med å gro. Kunne det bli bedre? Nei, det kunne det knapt. Men verre er jo fullt mulig.

Idyllen blir brutt med den største selvfølge idet svangerkapskvalmen angriper uten forvarsel. Rått og brutalt midt på lyse dagen kaster den seg over meg og tar et effektivt og drevent kvelertak på lykkerus og nygift forelskelse. Dronninga på haugen sine glansdager er svunnen tid der hun invadereres av paralyserende kvalmebølger og  krøker seg sammen med metallsmak i munnen. Alle tenkelige remedier blir prøvd; det skorter ihvertfall ikke på gode råd både fra kjerringer og ellers. Det er litt forskjellig…

View original post 653 more words

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s