Siste nytt fra Jantelovens Brusselkorrespondent

Jeg kan melde fra en time sør for Europas hovedstad, at Jantelovens Brusselkorrespondent har gått av med pensjon. Vedkommende har nemlig hatt det så travelt de siste månedene og slitt seg rent ut, at forslaget om avgang ble enstemmig vedtatt av dens undersåtter. Blant annet undertegnede sått. Vedkommende har ikke bare bidratt til en betydelig nedgang i antall ord skrevet, men i tillegg ved enhver anledning forsøkt å stikke kjepper i hjulene de gangene man har innbilt seg at man har en skriveøkt på gang. Han, eller hun, hva vet jeg, har hatt fulltidsopphold på skulderen min siden mai i år, fra hvor det er blitt hvisket i tide og aller mest utide, lange monologer i øret mitt om hvordan jeg bør legge skriving og romantiske ideer om bokutgivelse øverst på bokhylla. Og jeg har vært lutter øre. Selvsagt. Monologene kommer jo ikke ingensteds fra.

Men nok om det.

Som noen kanskje husker, så kom jeg i fjor vår nokså kjekt ut av bokskapet og erklærte til høyre og venstre at jeg skriver en roman. Siden den gang har jeg skrevet på historien med jevne mellomrom, samtidig som jeg har lest bøker om hvordan dette bør gjøres. Jeg har lydig plassert skrivebordet inntil veggen, ettersom Stephen King mener det er altfor mange distraksjoner foran et vindu for eksempel. Det er ikke sikkert det hadde vært så viktig for ham dersom han hadde befunnet seg på min flate kant av verden, men det får nesten foglarne vite. Jeg har dessuten forsøkt å etablere en fast skriverutine. Det står flere steder at det lønner seg dersom man skal lykkes i å bli ferdig med et manuskript. Og det har jeg også fått til innimellom. Noen av mine kjæreste mennesker, har fått lese gjennom sånn av og til og har heiet meg videre. Nå mer enn ett år senere, sitter jeg her med et par hundre sider hvorav det meste helt sikkert må gjennom en grundig redigering.

Men så skjedde det noe.

Jeg ga fra meg manuskriptet til et forlag. Ikke hele, men den biten jeg er mest fornøyd med og som jeg innbiller meg krever minst redigering. I vinter var jeg nemlig en tur i gamlelandet, og møtte opp på et visst redaktørhjørne med tykk konvolutt. Jeg var ute i hemmelig ærend, men skjebnens ironi ville det annerledes og sørget for at én av de større radiokanalene var tilstede for å gjøre opptak av de håpefulle forfatterspirenes presentasjoner. At flere fra sosiale medier fikk med seg opptaket noen uker senere, og kjente meg igjen, hører med til den delen av historien jeg forsøker å ignorere. Selv har jeg ikke hørt det, og har ingen umiddelbare intensjoner om å gjøre det heller. Alt det jeg presterte å lire av meg foran redaktør og reporter i løpet av de ti minuttene jeg hadde til rådighet, står for meg som en tåke av heftig, bankende hjerte, røde kinn og hektisk, nervøs latter.

Og så tok jeg flyet hjem, og ventet og ventet.

På svar. Som kom dalende i epostkassen min noen uker etter tidsfrist. Et velskrevet og høflig avslag. Typen vi har ikke anledning til å satse på ditt prosjekt. Ikke noe dilldall. Hverken tommel opp, eller tommel ned. Ingen som helst indikasjon om hvorvidt jeg bør fortsette å lire av meg historien for den kan jo være interessant for et annet forlag eller noe sånt, eller De bør vær så snill kaste skrivemaskinen Deres ut av vinduet snarest og konsentrere Dem om å lese romaner heller enn å forsøke og skrive dem.

Nei vel. Dette skal så visst ikke stoppe meg, tenkte jeg med mitt ytterst ensomme seg. De kan bare ha det så godt den dagen jeg blir bestselgende, verdensomspennende forfatter med Hollywood filmatisering og Angelina Jolie i hovedrollen. For tenk. Og så videre. Harry Potter hadde ikke blitt dersom man hadde gitt opp med en gang. Veldig mange romaner i verdenslitteraturen faktisk. Og enda litt videre.

Så jeg skriver ufortrødent videre.

Men så banker det på døren. Og hvem andre enn én av Jantes fremste representanter står ikke der og gliser og inviterer seg selv inn kost og losji? Joda, jeg lander på jorda med begge beina først, og innser det jeg burde innsett for lenge siden, at å skrive dagbok er én ting, men roman er noe annet. Og der har jeg vært omtrent siden.

Men så skjer det noe igjen.

Takket være sosiale medier, hvor jeg har en tendens til å lire av meg en evigvarende klagesang om utlendighetens sørgelige kapitler, så får jeg nyss om en novellesamling. «On Being Foreign. Culture Shock in Short Fiction» (Tom J. Lewis & Robert E. Jungman, Interculutral Press, 1986).  Den inneholder noveller som passer inn i de forskjellige stadiene av kultursjokket. Litt sånn som jeg selv har strukturert anekdotene i den historien jeg skriver. Den ble bestilt på bruktbokmarkedet til Amazon, og kom til meg fra J. E. Miles, A Bookseller, Brentwood, Amerika, for noen dager siden. I forordet står følgende:

«Man’s ability to adapt to his environment, however extreme – whether the depths of the ocean or the distant reaches of outer space – sets him apart from most other animals. And yet, adaptable as he is, man has nearly as much difficulty in adjusting to human culture other than his own as he does to a different physical environment. In fact, the barriers that cultural differences pose may be more formidable than those presented by even the harshest physical environment.”

Jeg klarte kanskje å legge fra meg bokprosjektet mitt øverst på bokhylla en stund, men jeg klarer ikke å legge fra meg følelsen om at det jeg skriver er et sårt tiltrengt bidrag i den ellers nokså unyanserte innvandringsdebatten. Og et underholdende og humoristisk sådan. Jeg forsøker nemlig å holde den formanende pekefingeren nede, selv om den prøver seg ofte nok på litt formaning.

Så ja, jeg har funnet frem skrivelysten igjen, og hun jeg kan takke for det, vet godt hvem hun er.

Og når det gjelder forlaget som ikke satser på prosjektet mitt, så har jeg bare følgende kommentar:

Så veldig dumt at de ikke skjønte dette. Tips om hvordan jeg kan få andre forlag til å forstå, mottas med takk!

Advertisements

20 thoughts on “Siste nytt fra Jantelovens Brusselkorrespondent

  1. Ah, det avslagsbrevet. Det har jeg fått mangemange av… det har ALLE fått mange av. Oftere enn ikke havner jo debutmanuskripter i «the slush pile», som betyr at knapt noen som helst titter på dem, og så får en bare det der standardbrevet som svar. Det sier ingenting om manuskriptet egentlig, fordi de har ikke tatt seg tid til å se på manuskriptet! Så kjør på med å sende til mangemange fler. Til slutt er det noen som faktisk setter seg ned og dedikerer tid til ordene dine.

    Og – fantastisk Snoopy-stripe! Den skal jeg printe ut og henge på veggen, sammen Don’t Break the Chain-kalenderen min, oppmuntrende sitater av forfattere og NaNoWriMo-badgen min. Alt for å få til å skrive mer og sende inn flere manuskripter!

    Lik

    1. Takk for oppmuntring, Eirin! Jeg skal nok kjøre på og sende til alle sammen, må bare skrive litt mer først 😀 Og lykke til videre til deg med bokskriving! Det er vel snart NaNo tid igjen for deg?

      Lik

      1. Det er bra!

        Javisst er det snart NaNo 😀 Alle hjerter gleder seg! (Selv om jeg strengt tatt burde konsentrere meg om å redigere den romanen jeg allerede har skrevet, men PYTT SANN.)

        Lik

  2. Hei.

    Så bra du skriver!
    Jeg er helt fersk følger av bloggen din og liker det jeg leser! Både måten du skriver på, tonen og temaet 🙂

    Jeg er utvandrer selv – om enn i mer midlertidig forstand – så jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver. Jeg er i Chile for å studere ett halvt år, men selv om det er for en kortere periode så møter man på kulturforskjeller og -kræsjer og man skal integreres på et vis.

    Lykke til med bokprosjektet!

    Vennlig hilsen
    Cathrine Østensvig Dale

    Lik

    1. Tusen takk for kjempehyggelig kommentar, og velkommen til bloggen min! Og så spennende med studier i Chile! Og ja, kultursjokket kommer både på kortere og lengre opphold ser det ut til, så det er viktig p være obs på at nedturene kan komme. Da er det viktig å være ekstra snill og forsåelsesfull ovenfor seg selv og bare akseptere følelsene. For de er jo helt normale! Jeg tror det kanskje er verst når man er så oppsatt at alt skal være supespennende og flott hele tiden og at man ikke aksepterer at man møter veggen. Spesielt kanskje dersom man skal være kortere tid, for da vil man jo nyte mest mulig før man skal tilbake, ikke sant? For mitt vedkommende hadde det nok veldig mye med språket å gjøre, og det at jeg var mer eller mindre språkløs da jeg ble mor for første gang. Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg gjort ting annerledes. Men, men, c’est la vie, hadde jeg ikke gjort meg disse erfaringene, så hadde jeg kanskje heller ikke vært igang med å skrive bok 😉

      Lykke til videre i Chile, og jeg hører gjerne fra deg igjen om hvordan det går med deg 😀

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s