Når en innvandrerkvinne går i seg selv

Det er en stund siden dere har hørt fra meg her på bloggen nå. Og det er ikke for ingenting. Det har seg nemlig slik at det er vanskelig å skrive noe fornuftig mens man møter seg selv i døren med skjegget i postkassen, og i tillegg faller ned fra sin altfor høye hest. Med brask og bram. Samtidig. Jeg har hatt nok med akkurat det, kan du si. Sånn kan det nemlig gå, når jeg begår det samme som jeg til det kjedsommelige beskylder alle som ikke driver med integrering for. Jeg, som har nyanser som en av mine viktigste kjepphester, må motstrebende gå i meg selv og innse at jeg er ganske dyktig på å stereotypisere og plassere ting og tang i de båsene jeg er overbevist om at de hører hjemme.

Skolesystemet i dette landet, for eksempel.

Dere som har fulgt med på terapeutisk surmuling fra innvandrer i utlandet en stund, har fått med dere at skolesystemet i dette landet har fått grundig gjennomgå. Om du ikke er én av dem, så er kortversjonen at Junior nå har gjort ferdig første klasse på barneskolen, og at både han og jeg har hatt mer enn nok med å henge med på leksekrav og karakterjag. Mye lekser hele tiden. Aldri fri, hverken helg eller ferie. Avsluttende eksamener etter endt skoleår. Strenge instruksjoner med rød penn og urimelige krav til seksåringer. Og at jeg gjennom hele sommerferien har hatt en knute i magen hver gang tanken på et nytt skoleår med samme jag og stress har meldt seg. Jeg har ikke vært nådig i mine karakteristikker av det belgiske skolevesenet. «Der jeg kommer fra, er alt så meget bedre» har vært utrettelig refreng.

Jaja, sånn kan det gå, når du tror at det du ser er det som er. At ettersom det er slik ett sted, så må det jo være slik overalt. Slik som mange tenker når de leser tabloidenes overskrifter om innvandrernes mørkemenn og udugelighet; at det er slik det er. Slik de alle er.

Sånn har det altså vært i mitt tilfelle. Det har ikke falt meg inn en bitteliten centimeter en gang, at det kan være noe som er annerledes rett rundt hjørnet. Nei, dersom noe skulle bli bedre, så måtte det i så fall være fordi jeg pakket sammen familien min og dro nordover til der jeg kommer fra. Enkelt og greit. Men akk, så vanskelig å akseptere. Og det sier seg selv at det ikke kan ha vært enkelt å være min bedre halvdel som fåfengt har forsøkt å roe ned gemyttene til fruen.

Nok om det.

For å gjøre en potensiell lang historie ganske mye kortere, så har Junior byttet skole siden sist. Tredje september var han i gang med sitt andre skoleår på barneskolen i dette landet, på ny skole med nye klassekamerater og ny skolevei. Ja da, den er litt lengre, men alt går så meget bedre at det er det verdt.

Og hva er annerledes? For selve systemet med karakterer og eksamener går de jo ikke an å forandre på, sånn er det helt likt på den nye skolen. Jo, det som er annerledes, er blant annet tonen i tilbakemeldingen til barna. Den røde pennen er ikke aggressiv. Den elitistiske tankegangen er ikke-eksisterende. Barna får være barn litt lengre, samtidig som de likevel lærer det de skal og mere til. Leksemengden er overkommelig. Det er fortsatt lekser i helgene, men ikke i samme grad. Ofte har Junior allerede gjort ferdig leksene sine når han kommer hjem fra skolen. Det er mere avslappet, samtidig som det absolutt stilles krav.

Jeg senker skuldrene, og har lært nok en lekse. Ikke alle i mitt nye land er slemme. Alt er ikke nødvendigvis bedre der jeg kommer fra. Og at skjegget i postkassa rekker å bli ganske langt dersom man ikke passer seg.

Reklamer

16 kommentarer om “Når en innvandrerkvinne går i seg selv

  1. Så bra!! Ja, ikke at skjegget sitter i postkassa og at du har montert speil i svingdøra men at det går bedre på skolen, både for deg og junior 🙂
    Jeg har jo tantebarn og har veldig mange meninger om det norske skolesystemet og de fleste er negative men det er som du sier, ALLE er ikke slemme eller dårlige av noe. Og selv om slike kameler er vanskelig å svelge er de viktige 🙂 Når begynner juniorinnen (finnes det en hunnkjønnsversjon av ordet junior?) din på skolen forresten?

    Liker

    1. Absolutt, gresset er ikke nødvendigvis grønnere i gamlelandet, men ofte så luller man seg inn i den troen når en befinner seg langt borte hjemmefra! Og heldigvis at ikke alle er slemme, for nå går virkelig hverdagen på skinner 😀

      Min hunnkjønnversjon av Junior, er Minstejenta her på bloggen ettersom den liksom skal være litt anonym. Ellers har du et poeng der, tror ikke det egentlig finnes når jeg tenker meg om? Hun har forresten allerede begynt på førskolen, og går andre året. Hun fortsetter nok der til neste år så får vi se om vi bytter henne over til gutten sin skole.

      Liker

  2. Så bra det finnes andre varianter også i landet der ute…. Godt å lese bloggtankene dine igjen! 🙂

    Liker

  3. Det er det jeg synes er vanskelig med å bo i et nytt land. Jeg vet ikke hva som er lokale variasjoner og hva som gjelder overalt. Sånn er det på jobben også.. Hva er typisk for min arbeidsplass og hva er typisk amerikansk? Blir alt bedre hvis vi flytter tilbake til Norge eller er det bare å skaffe seg ny jobb(i mitt tilfelle hjalp det med forfremmelse, men det er en lang historie)? Samme spørsmål dukker også opp i barnehagen, sosiale sammenhenger. Jeg vet ikke lenger om jeg klager over USA, stedet vi bor eller enkeltpersoner vi møter.

    Godt å høre at dere har funnet en skole dere liker!

    Liker

    1. Veldig godt poeng! Og veldig viktig å reflektere over akkurat dette, fordi det er så lett å legge skylda på kulturen selv om det kanskje egentlig ikke er sånn. Det er jo nettopp slikt som gjør integreringen så veldig komplisert innimellom, for det er så mye man innbiller seg uten egentlig å vite helt sikkert. Jeg merker det nå som jeg har bodd i dette landet noen år, at de som nettopp har ankommet legger mye skylden på Belgia for det ene og det andre. Og jeg kjenner jeg går litt i forsvarsposisjon og synes beskyldningene ofte er urettferdige, men vet jo innerst inne at jeg bedrev akkurat det samme når jeg var på samme stadiet i integreringen som dem.

      Uansett bra at forfremmelse hjalp på jobbsituasjonen! Og takk for kommentar 🙂

      Liker

  4. Så flott at Junior har byttet skole og at alt er bedre der! Så lærte du noe nytt, og er ikke det fint, da!? Hvordan skulle du vite at det var så store forskjeller mellom skolene, inntil du fant det ut? 🙂 Du har evnen til å gå i deg selv, det er en viktig evne.

    Hurra for lettere skolehverdag, både for Junior og for deg!

    Liker

    1. Tusen takk for det! Ja, det er viktig å gå i seg selv, bare så synd at det som oftest skjer i ettertid… Men det er bedre sent enn aldri, ikke sant? 😉

      Liker

  5. Så flott at junior har funnet seg til rette på en skole der han trives, og som du i tillegg kan ha et positivt forhold til. Det er viktig 🙂

    «Gresset er alltid grønnere på den andre siden av gjerdet» – er det et ordtak som heter… Mine tre eldste gutter stortrivdes på fransk skole, selv om jeg tenkte at skole fra 0800 – 1700 ikke var noe å trakte etter. Men guttene kom hjem friske og uthvilt, uten lekser. (Siesta/spisetid fra 12-13) Så lengre skoledager uten lekser er helt klart veien å gå.

    Dette er jo noen år siden, og mye kan ha forandret seg i den franske skolen, selv om det ikke har gjort det i den norske.

    I Norge får foreldrene adgang til skolegården, i Norge får foreldrene følge sine 5 år gamle barn inn på nye skoler og være sammen med de den første tiden, og i Norge….jeg kan fortsette men du vet jo alt dette 🙂
    Ingenting av dette var tilfellet på noen av de tre franske skolene mine gutter gikk på. Jeg protesterte selvfølgelig høyt: «Ja, men slik og slik har vi det i Norge» (der fikk du den, tenkte jeg ) Men rektoren på den ene skolen svarte overbærende: «Du er ikke i Norge nå, du er i Frankrike, og her gjør vi det på VÅR måte. Lik det eller la vær!!» (Vel, vel tenkte jeg, der fikk JEG den) Og det verste av alt det var jo sant. Men innrømte det gjorde jeg ikke, og jeg mente det var hjerteløst å ta 5-åringen fra meg og stenge jernporten og sende ham alene inn i lekegården til alle de fremmede barna. Hjerte mitt blødde.
    (Jeg spurte hvordan han hadde hatt det da han kom hjem om ettermiddagen? Han svarte strålende at han hadde fått en bestevenn som het Damien. De var bestevenner under hele oppholdet) Liker fortsatt ikke den rektoren.
    Såret forfengelighet hos en mor er aldri lett å lege.

    Innblikk i skolehverdagen vedr penner:
    Ingen blyanter til å skrive med. Grønn penn til det ene, Sort til det andre. Og blå til det tredje. Slurv ble rettet med korrekturlakk. Feil med rød penn av læreren…

    Det var streng disiplin, men rettferdig, og guttene trivdes. (mine slapp å kysse busssjåføren før de gikk å satte seg, men det var det eneste de slapp unna med)
    Det var disiplin på foreldrene også. De små måtte hentes på bussstoppen hver dag, ellers ble de tatt med til politistasjonen.. Alle foreldre møtte selvfølgelig opp på bussstoppen.

    Så da vi kom hjem til Norge og guttene startet på Norsk skole ble det litt av en overgang. Og samtlige av guttene savnet den franske skolen. Dette gjorde de gjennom hele skolegangen i Norge.. For å slutte der jeg startet: Gresset er alltid grønnere på den andre siden av gjerdet. Du skal ikke savne den norske skolen. I alle fall ikke enda…

    Liker

    1. Tusen takk for lang og innsiktsfull kommentar! Det virker som om den franske skolen er litt annerledes enn den belgiske, ettersom vi leverer i klasserommet og femåringene har skole fra 9 – 15. Det er fra barneskolen at dagen blir en time lengre, og vi ikke får komme til klasserommene, men sånn er det vel i Norge også? Det med å levere barna til politistasjonen, var originalt forresten 😀 Det har jeg ikke hørt om her!

      Nei, etter skolebytte savner jeg ikke den norske skolen så mye lenger.Og det jeg har skjønt, er at det er store forskjeller fra skole til skole og lærer til lærer. Grunnen til at vi byttet, var vel først og fremst fordi gutten ikke ville tilbake på den gamle skolen fordi han grudde seg til læreren som har andre trinn. Først tok jeg ikke dette så mye på alvor, men så fikk jeg høre historier om foreldre som hadde byttet og grunnene til det. Og da skjønte jeg at vi måtte ta gutten på alvor. Men det er vanskelig å ta et slikt valg, for man vet jo ikke om det blir noe bedre et nytt sted, det kan jo tvert imot bli verre! Heldigvis fikk vi plass i klassen til kusinen hans, og hun er kjempefornøyd med lærer og skole så vi visste litt hva vi gikk til. Det er fortsatt disiplin mht den og den fargen på penna til forskjellige ting, som du beskriver, og de har begynt å skrive med blekkpenn osv. Og det rettes med rødt, men på en mildere måte liksom og det er endel lekser. Det er disiplin med omsorg og den er rettferdig som du sier, noe som manglet der han kom fra. Læreren han egentlig skulle ha, river bla i stykker arket til eleven dersom det ikke er skrevet pent nok. Det er bare ett eksempel.

      Må le av rektor sitt svar til deg forresten… Det er jo helt riktig og nettopp det innvandrere får jøre i Norge, kan jeg tenke meg! 😉

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s