Skal vi gå en omvei for hverandre?

Jeg leste Sumeet Singh Patpatia sitt innlegg om integrering på VG+ debatt i går morges, og det traff meg midt i ryggmargen. Sånn at det ble med meg hele dagen og jeg ikke helt klarte å legge det bort. Han beskriver integreringsprosessen som en rekke omveier man må ta for å komme i mål, og forteller oss hvilke omveier han selv har måttet ta for å lære og forstå landet han bor i:

«Jeg blir med på lønningspilsen, men jeg kan ikke drikke. I det øyeblikket jeg dropper å stå i baren med min Farris, mens alle de andre holder en pils, går jeg glipp av Norge.»

Jeg tenker tilbake på min egen integrering, og lurer på hva slags omveier jeg selv har måttet ta. De er vage, og ikke så lett å få øye på. Språklæring er en selvfølgelig komponent. Det å stotre og stamme på fremmedspråk i tide og utide, er en ganske lang omvei å gå for og kunne få sagt det en så gjerne vil si noen år senere.

En annen ikke fullt så selvfølgelig, er kanskje husveggene. Det å tvinge seg ut fra den trygge sofakroken og forsere dørstokken, virker kanskje ikke som en omvei men snarere som strake veien rett i mål. Menn akk, så smertefull. Der utenfor husveggene skal språket praktiseres, mennesker skal tituleres enten med De eller du og de skal kysses på kinn eller ikke, og de usynlige kulturelle kodene skal snubles og trynes i både lenge vel.

På en måte er det som om alt har vært en eneste stor omvei, kanskje fordi jeg hele tiden så gjerne skulle ønsket at jeg kunne komme fortere i mål. Nå som jeg mer eller mindre er der, (for jeg har gitt opp illusjonen om hel integrering, og er meget fornøyd med stykkevis og delt ellers tusen takk) så vet jeg jo at tid, tålmodighet og toleranse er integreringens beste venn. Altså omveier.

«Folk som ikke går omveien er de som blir ekskludert, eller rett og slett ekskluderer seg selv. Mennesker som tar omveier får anledning til å lære om annerledeshet. Der kan jeg lære om en annen måte å være nordmann på.»

Men omveiene er ikke enveiskjørte. De gå begge veier. For vet du hva? Ellers skjer den ikke, denne integreringen.

«Jeg anser ikke meg selv som verdens mest samfunnsengasjerte mann, men som ung sikh har jeg en helt naturlig dragning mot alt som står skrevet om «det nye Norge». Artiklene jeg leser er enten fylt til randen av «vi er alle barn av regnbuen»-prat, eller så er de proppfulle av misnøye. Det er misnøyen som fascinerer meg mest. Artiklene som ytrer misnøye med det flerkulturelle Norge inneholder massevis av logisk argumentasjon og flott statistikk for å underbygge misnøyen. Jeg mistenker imidlertid at alle disse artiklene i realiteten kun er ulike versjoner av én ganske trist beskjed: Jeg går ingen omvei for deg!»

Det er tanken som slår meg gang på gang når jeg leser tilsvarende artikler. De som roper høyest og er mest kritisk og krever bedring i integreringen nå(!)! er gjerne de det ikke kunne falle inn å gå en bitteliten omvei engang. De sitter der med oppgitt mine, og gir oss udugelige innvandrere instrukser omhva vi må gjøre og ikke gjøre. Den eneste fingeren de løfter derimot, er pekefingeren. Men de vet heller ikke hva de går glipp av.

«Bestevennen min tror ikke et sekund på det jeg tror på, men han har gått omveien for å forstå hva sikhismen betyr for meg. Han kan gjøre noe så enkelt som å kjøpe en flaske Ringi eplemost til meg når han har vorspiel. Det er stort nok. Nå jobber han som skipsmegler i London. Det gleder meg hver gang han ringer og forteller om hvor mye bedre rustet han er enn sine kollegaer til å gjøre forretninger med indere. Han har mye bedre forståelse for hvordan en inder tenker. På omveien viste han omtanke og der lærte han.»

Så kom igjen, bli med på en omvei! Det kan til og med ta seg godt ut på CV-en.

Advertisements

13 thoughts on “Skal vi gå en omvei for hverandre?

  1. Veldig viktig og veldig sant, jeg har aldri tenkt på det som omveier men det er en god metafor. Så omveier og tilbakemeldinger er å trakte etter 🙂

    Lik

    1. Jeg har aldri tenkt på det på den måten heller, før jeg leste dette avisinnlegget. Men det har alltid murret et sted inni meg at integrering ikke bare er innvandrerens ansvar… 😉

      Lik

  2. Så fint å lese! Ja, det gir mening å gå noen omveier, selv om det er så veldig, veldig lett å dure avgårde i 100 km/t i den fila man har kjørt så mange ganger før. Men da rekker jeg heller ikke noe annet enn det jeg har rukket tidligere. Og jeg hjelper hvertfall ingen andre fram.

    Lik

  3. Kan jeg få låne dette innlegget som et gjesteinnlegg på Karavseraiet.no?
    For du har så rett, så rett, det er omveiene som sikrer integreringen, de omveiene som gås begge veier, av begge sidene, vi som arbeider med å tilegne oss en ny kultur, et nytt språk, Vi skal lære oss alle detaljene og finessene som definerer det nye landet, den nye forståelsen av verden som er der vi skal. Og du verden så mye lettere det er når de andre går omveien sammen med meg, ikke bare forlanger at jeg skal være der de er. NÅ.

    Lik

    1. Vær så god! Bare hyggelig 🙂 Jeg er beæret over at du spør. Og ja, integrering skjer ikke i et vakum uten andre innblandede enn den som skal integreres. Vi er veldig avhengige av interaksjonene med omverdenen, ellers lærer vi hverken like mye eller like fort. Om det i det hele tatt skjer?

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s