Historien du fortsatt ikke får høre

(Første del av denne bloggposten, kan du lese her)

Jeg husker det godt. Jeg satt på jobb i åpent kontorlandskap da jeg fikk beskjeden over telefon fredag syvende mars 2003. Da hadde vi ventet én uke på nyheter og media fulgte saken. Mens kolleger tastet videre på datamaskinene sine, fortalte stemmen i den andre enden av røret at han var funnet. Død. Skutt og drept av opprørssoldater da han var på oppdrag for hjelpeorganisasjonen ADRA i Liberia:

«Kåre Lund ble 53 år gammel. Han etterlater seg kone og tre voksne barn.

Står det nederst i nyhetsoppdateringen i Dagbladet. Ett av de barna, er svigerinnen min. Kona til storebroren min. Ord kommer til kort, for det er bare ufattelig og uforståelig. En ektemann, pappa, bestefar, svigerfar, er ikke mer. Sorgen må gå sin ubønnhørlige gang for de nærmeste, mens resten av verden glemmer fort. Nyhetens verdi har jo omtrent like lang levetid som en døgnflue. Timer blir til dager, dager til måneder, og måneder til år. Og livet går videre på sitt umiskjennelige vis.

Helt til det har gått ni år og Nobels fredsprisutdeling anno 2011. Hvor to av fredsprisvinnerne er fra Liberia. Svigerinnen min sin familie blir invitert til å delta på seremonien. Og det skal vise seg at det er mer til historien enn en nordmanns tragiske bortgang i et land langt, langt vekke.

Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee ønsker å møte moren til svigerinnen min og inviterer på audiens dagen før utdelingen skal finne sted. Svigerinne blir med som støtte. På et møterom på Grand Hotell beklager president Ellen Johnson Sirleaf for det tapet hennes land har påført familien. Min svigerinne beskriver følgende i bloggen sin:

«Hun fremstår som en utrolig person. Hun virker oppriktig lei seg for at hennes landsmenn hadde vært skyld i pappas død. Men så kommer det som overrasket oss. Hun presenterer Leymah Gbowee, og sier at det er hun som har noe å fortelle.»

Hun hadde truffet Kåre Lund samme dag som han ble skutt. De pratet sammen mens de ventet på et checkpoint hvor de begge hadde blitt stoppet. Da hun senere fikk beskjeden om det dramaet som utspilte seg senere på dagen, skulle dette bli en av de viktigste inspirasjonskildene når hun tok avgjørelsen om å si opp jobben sin og fortsette med fredsarbeid på heltid. Hendelsen beskriver hun dessuten i selvbiografien  «Mighty Be Our Powers».

Det skulle ta ni år før denne historien ble fortalt til de rette menneskene. En historie som kan tilføre en slags mening i det å miste en kjær. En fattig trøst kanskje, men bedre enn ingen. Et følelsesmessig plaster på et sår som lenge har infisert livet, og som kan gjøre det mulig å komme seg videre på ordentlig.

En skulle tro dette var en nyhet. En nyhet av nasjonal verdi. Men der mediene kaptes om å være den flaueste over Jaglands engelskuttale eller i harnisk over en eller annen kongelig høyhets ultradyre fredspris seremonikjole, glimret de med sitt fravær i denne historien den helgen fredsprisutdelingen pågikk. I ettertid har det blitt referert til i Vårt Land, og min svigerinne ble intervjuet i radioprogrammet Norgesglasset og av ukebladet Hjemmet.

Men historien slutter ikke her. På min svigerinnes blogg kan du lese følgende:

«Etter noen uker i spenning så begynner ting å skje. I desember fikk mamma og jeg en muntlig invitasjon fra Presidenten i Liberia, Ellen Johnson-Sirleaf om å komme til Liberia i sommer for å markere frigjøringsdagen deres. De ønsker å vie oppmerksomhet til personer som har kjempet for freden, og for de som jobbet for ofrene etter borgerkrigen. Presidenten mener at den jobben pappa gjorde, og det at han endte med å miste livet mens han jobbet for å hjelpe sivile i Liberia under borgerkrigen er stort nok til at hun ønsker å hedre pappas minne i år, på frigjøringsdagen.»

Søndag 22. juli reiser de nedover. Det er tatt kontakt med blant annet Dagbladet og NRK, ettersom de trykket nyheten om Kåre Lunds tragiske bortgang den mørke vinterdagen i 2003. De kunne kanskje ha en viss interesse av at historien har en fortsettelse og lever i beste velgående?

Men nei. De har ikke det. Og jeg lurer: Er ikke dette en nyhet? Etter min mening er dette langt mer interessant lesning enn mye av de såkalte nyhetene blant annet Dagbladet har på forsiden av sin nettavis i dag.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

17 thoughts on “Historien du fortsatt ikke får høre”

  1. Det er vel sånn pressen jobber. De historiene som er blodige. Nye. Gjerne «avdekket» av «undersøkende» journalistikk..
    Det er synd. Fordi vi går glipp av viktige historier.Sånne som din historie!

    1. Takk for at du sier det! Ja, pressen har sine prioriteringer, og saker må selge. Det er synd, og en av grunnene til at jeg omtrent aldri leser tabloider…

  2. Det er så VIKTIG at mediene bidrar med VIKTIGE nyheter om VIKTIGE mennesker som gjør noe for verden! Jeg er LEI av å se forsider om at sommeren kommer. Sommeren er her, med sol eller regn. Det handler om å se rundt seg, så får vi kanskje øye på dem som fortjener oppmerksomhet.

  3. Dette er så sant. Jeg rystes, og jeg får bekreftelse på at vi må være bevisste på hvilke medier vi velger: de medier som kanskje gir plass til slike historier, eller ikke?

    1. Men, det er ingen medier bortsett fra Vårt Land som dekker denne historien. Og jeg vet om mange flere historier som burde vært dekket, men som blir ignorert. Kanskje fordi de viser nyanser, som til syvende og sist kanskje ikke selger? Ikke vet jeg. Men dette har i hvert fall resultert i at de større avisene svært sjeldent leses av meg, for jeg har gått lei.

  4. Leste om den historien før fredsprisutdelingen i fjor og har ikke fått den ut av hodet etterpå. Slik jeg tenker er det et viktig kriterium for en god nyhetssak, det at den er så spesiell at den fester seg og blir der..

  5. Mediene hadde vært mye viktigere dersom de formidlet denne typer saker. Av en eller annen grunn tror de ikke at det selger. Men vi trenger å høre disse historiene. Det er de som gir perspektiv og mening!

    1. Men det som er det rare opp i alt, er jo at aviser som VG og Dagbladet visstnok ikke selger så godt lenger. Dette er noe jeg bare har hørt rykter om, og er slett ikke hundre prosent sikkert på. Uansett, dersom det er tilfellet, bør de jo virkelig gå i seg selv og endre litt på strategiene. Jeg for min del har fått mer enn nok av uinteressant stoff vedrørende livsstil, reality-stjerner eller sladder generelt. Jeg har aldri vært noen Se og Hør leser, og for meg virker det som mye av journalistikken i tidligere seriøse aviser, nærmer seg mer og mer sladrebladnyheter…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s