Det var bare stille før stormen

«Mamma! Jeg har ikke lekser! Helt sant! Kan jeg spille fotball med de andre foran skolen!? S’il te plaît, s’il te plaît, maman!?»

Junior med kapsen på snei slenger den blå skolesekken bort til meg, og venter som vanlig ikke på svar. Borte er han straks med de andre for å sparke på ball. Det er fredag for halvannen uke siden, og vi er flere foreldre som forundrer oss over leksefri helg. Er det kanskje nedtrapping før ferien? Ikke et sekund for tidlig, spør du meg. Legger jeg ut til samtykkende foreldre. Vi rister på hodet over leksepress, og ser frem til at første klasse snart er over for avkommene våre. Det skal bli deilig med to måneder sommerferie om ikke lenge nikker vi til hverandre. Endelig skal gutten (og mammaen) få frihelg, sukker jeg fornøyd, og begynner å planlegge pizzabaking og filmkveld med barna.

Vel hjemme sjekker jeg den oransje lekseboka til seksåringen av gammel vane. Du vet, en vet jo aldri om det de forteller er i hundre prosent samsvar med virkeligheten. Best å forsikre seg for å være på den sikreste siden. Tenker jeg. Med håp i brystet og liten rynke i pannen.

Håpet synker. Rynken blir tydeligere enn som sikkert er lurt med tanke på fremtidig aldersforebygging. Ja, det er leksefri. Hele helgen. Men nei, det er ikke nedtrapping før etterlengtet sommerferie. Det er ikke late og unyttige ettermiddager hvor vi bare er, ikke gjør. Det er ikke fri. Det er bare stille før stormen.

I lekseboka står det følgende:

«Se informasjonsperm for eksamensoversikt.»

Eksamen. Jeg må sette meg ned. Altså. Eksamen. Eksamen!? Ja. Eksamen. Jeg trenger ikke slå opp det ordet i ordboka. Det er nesten det samme på fransk. Examen. Uttales exama. Selvsagt. Intet nytt der i gården.

Eksamen starter onsdag den trettende juni. Frem til da vil det være «leksefri», slik at elevene kan repetere det de har lært i hele første klasse. Siste dag er fredag tjueandre juni. Planen er delt inn i morgen- og ettermiddagsprogram:

Rettskriving (seksti ord), høytlesning, lesning og forståelse, grammatikk, geometri, multiplikasjon, addisjon, deling, o-fag (skjemaene de har hatt prøve i gjennom året: sneglen, bananen, soppen, årstidene, jordbæret, fingrene på hånden, sansene, påskeliljen), klokka (hele og halve timer), tall (til tjue), muntlig fremføring av utenatlært dikt.

Nå sitter jeg her. Litt svimmel. Og litt spent i magen. I dag er det første dag. Første av åtte hele dager. Egentlig skulle han dratt i bursdagsselskap til en klassekamerat i ettermiddag, men det ble avlyst på grunn av eksamen. Siste uken har vi repetert. Et repetisjonshefte på førti sider. Pluss alle de seksti ordene, frasene og tekstene som skal pugges leses og kunnes til fingerspissene. Jeg sitter her og ser for meg gutten idet skoleklokka ringte i morges. Med kapsen på snei og den blå sekken på ryggen som slenger fra side til side i takt med at han springer for å komme tidsnok til oppstilling i skolegården. Han snur seg og sender et slengkyss før han forsvinner gjennom porten.

Den største utfordringen er å late ovenfor gutten som om dette er helt normalt. Og ikke utbasunere i øst og vest min frustrasjon over alt som er annerledes fra der jeg kommer fra. Ofte er det nettopp det integrering handler om.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

10 thoughts on “Det var bare stille før stormen”

  1. Ja, for sånt no ha’kke vi i by’n (For å sitere «Gøy på landet», en schlager fra 60-tallet (Tror jeg))
    Selv er jeg pent ferdig med eksamen og innleveringer og skriving av akademiske tekster. Siste ble levert fredag, og siden det var streik på universitetet slapp jeg unna muntlig eksamen i pedagogikk, hvis de nå ikke finner på å ta det til høsten…
    Ja, nei det er ikke så enkelt når de håpefulle får andre utfordringer enn de man selv kjenner. Ikke tror jeg belgierne er spesielt flinkere enn oss heller, selv om de har eksamen fra første klasse.

    1. Gratulerer med overstått eksamen! Det er deilig følelse🙂 Håper du slipper muntlig😉 Ellers er jeg nok enig med deg i at eksamen fra og med første klasse ikke nødvendigvis gir flinkere barn, det er nok de fleste her nede enige med deg i. En fordel derimot, er at de avslører lærevansker rimelig tidlig, men det regner jeg med at de nok gjør i fedrelandet uansett…

  2. Uææ!! Barndom sa du?!
    Men om han blir like god til å skrive som deg, ja da er det verdt det, spør du meg🙂 Masse solskinn og gode sommerdager fra meg til deg Hege❤

    1. Takk for det du! Nei, ikke mye barndom på skolen her, så den får vi sørge for i heimen😀 Tusen takk for solskinn forresten, det trenger vi veldig sårt!

  3. Åååh… Sorry, men jeg kjenner jeg er glad jeg ikke har småbarn nå altså.. Skolesystemet i Norge er helt elendig, det ga meg vondt i magen. Får håpe og satse på at han klarer alt med glans.

    Har jeg opplyst om at jeg er i Torrevieja nå?😉

    1. Åh, jeg får med meg reisebeskrivelsene dine ja, og er bittelitt misunnelig! Masse fine bilder😀

      Når det gjelder skolen, klarer nok poden det med mye større glans. Han vet jo ikke om noe annet, og har allerede blitt vant til det. Så nå må jeg bare nok bare henge med selv om det gjør vondt – det er jo dette som er integrering😉

      1. Takk🙂 Det kommer mer bilder, og du får ta de som en inspirasjon. Nå fikk jeg en kommentar om at du er fra Belgia? Jeg skjønte ikke helt dette. Jeg trodde det var Frankrike du bor i nå? Gi meg en lyd, for jeg har linket til deg i siste innlegg😉

  4. Hei! Først av alt vil jeg gjerne si at jeg elsker bloggen din. Det er utrolig interessant å få lese om Frankrike fra et forelder-perspektiv. Selv er jeg elev ved en videregående skole i Rouen, hvor jeg tar alle årene, hele baccalauréat og alt det styret. Har min siste eksamen (for i år, flere neste skoleår…) i morgen. Om du vil kan du stikke innom bloggen min òg! Det står ikke så mye om selve Frankrike og andre «plager», men det er en del fine bilder.

  5. Tilbaketråkk: Feeerdig! | C'est la vie!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s