Innvandrerkvinne + rabalder = sant. Faktisk

teachthis.com.au

Jeg vet ikke hva jeg skal si her jeg står foran Madamen som er Junior sin lærer. For et øyeblikk siden var jeg lykkelig uvitende. Nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal fordøye det læreren nå er i ferd med å fortelle meg. Jeg sliter mellom det å forbli høflig og saklig eller å følge mitt umiddelbare og intense ønske om å dra henne med meg inn på rektors kontor. Men sjansene er rimelig store for at det  ikke kommer til å løse noe som helst.

For bare noen minutter siden var jeg altså lykkelig uvitende der jeg ankom skolegården som sydet av etterskoletids liv og larm. Jeg skulle hente guttungen. Deretter jenta. Vi skulle smyge oss forbi den sedvanlige isbilen, som står parkert rett i fleisen på skoleporten, for så å gå bort til parken, hvor jeg skulle skravle og de skulle springe og sparke på den røde ballen jeg har tatt med hjemmefra. Selv om de vet at mammaen deres boikotter akkurat denne isbilen, nettopp fordi den parkerer seg så til de grader i en sone det er umulig å unngå det daglige presset fra avkommet, så prøver de seg uansett. Hadde han bare parkert diskret rundt hjørnet og dertil solgt «latte-to-go», så skulle jeg alltids handlet av og til.

Men nok om det, dette er ikke et «kaffe-to-go» land, så det må jeg bare vite og nyte når jeg tar turen tilbake til der jeg kommer fra. Der kan de slikt.

Ja, så dette er altså den opprinnelige planen. Barna skal leke i parken med ball, men uten is. Og jeg skal skravle med de andre foreldrene, men uten den magiske dufte av nytrukket kaffebeger. Helt til jeg står der, på tampen av skolegården, og en Mademoiselle med lyse lokker kommer springene mot meg. Jeg gjenkjenner henne som en av jentene i klassen til gutten min.

«Madame! Madame C. a une affaire à regler avec vous! Il faut aller dans la classe!»

Sånn fritt oversatt på sparket, skjønner jeg at de betyr noe sånt som at læreren til eldstemann har en sak å ordne opp i med meg, og jeg får en ubehagelig følelse at det hverken dreier seg om kakelotteri eller gjenglemt gymtøy. Det er derfor med motvillige skritt og en gryende rødme jeg går for å finne henne. At hjertet banker ekstra fort, trenger jeg sikkert ikke nevne.

Jeg puster dypt og ignorerer det som ligner på paralyserende eksamensnerver i ferd med å spre seg fra mellomgulvet et sted idet jeg banker på døren. Hva kan Junior ha funnet på? Hva er det som er så alvorlig at jeg får beskjed fra klassens selvutnevnte klassekontakt om å møte opp på klasseværelset? Jeg ser naturlig nok for meg det verste. Seksåringen min er en energisk og oppfinnsom kar, som ikke nødvendigvis sier nei takk dersom muligheten for rampestreker byr seg. Stort sett oppfører han seg pent, men det å begynne i første klasse ser ut til å ha hentet frem litt ekstra rampete atferd som jeg håper bare har med et forbigående markeringsbehov å gjøre.

Madame er overrasket over å se meg. Etter jeg forteller henne om beskjeden jeg fikk, begynner hun å forklare. Hun hadde egentlig ikke tenkt å snakke med meg i dag, for hun ville høre nærmere med gutten min og de andre barna som var involverte først for å gjøre seg opp en mening. Men så får jeg høre. Om Junior som klager over at han er sulten. At han ikke har nok mat med seg på skolen. Og at han maser om godteri fra de andre i klassen. Han er ikke alene om dette, men han er en av det dem gjelder.

Ikke nok mat? Klager over sult? Mase om godteri? Jeg kjenner jeg blir svimmel og ser for meg de bugnende matpakkene jeg sender med barna hver morgen i egen matpakkesekk, med klokka ti snacken for seg. Alltid en flaske vann. Alltid frukt. Og er det forresten ikke forbudt med godteri på skolen. Ja, er det egentlig mitt barn hun snakker om? Lurer jeg samtidig som Madame fortsetter å fortelle at det som regel dreier seg om klokka to snacken. At det er da han er sulten. At det er da matpakken er tom. Og at det er da han maser til seg godteri fra sjetteklassingenes godteributikk.

Nei, vent nå litt! Klokka to snack?! Den er da klokken ti! Sjetteklassingenes godteributikk skolen!? Jeg rister vantro vekk svimmelheten, nå gjelder det å holde hodet klart på plass. Og finne riktig vokabular. Takk og lov for at jeg ikke har denne samtalen for noen år og mye sjabrere ordforråd siden. Da hadde jeg måttet ringe den stakkars Talsmannen min.

«Madame, det er vel klokken ti det er snack, og ikke klokken to?»

Sånn som det alltid har vært, helt siden første klasse på førskolen. Altså de siste fire årene.

«Nei, Madame, det er snack både klokken ti og klokken to. Pluss lunsj klokken tolv.»

Klokken to? Det har jeg altså ikke fått med meg, selv om det har pågått i snart fire år. Jeg kjenner skyldfølelse og skamrødme gjøre jobben de kan så godt. Og jeg bare lurer. Har den stakkars gutten min gått rundt og vært sulten på skolen i fire år? Jeg ser det for meg der han går rundt i skolegården med rumlende mage og tigger mat fra klassekamerater. Hvordan de synes synd på ham. Og forteller til foreldrene sine etter endt skoledag at den stakkars gutten til hun der (uekte) blonde innvandrerdama aldri har med seg nok mat. At de deler av maten sin, for han ser så sulten ut.

Men hallo. Vent nå litt bare. Jeg rekker ikke å synke inn i selvmedlidenhetens krummete tankespinn så altfor lenge, for selv om skyldfølelsen og skammesegrødmen står der som alltid beredt, så er både hjertebank og adrenalin i ferd med å roe seg ned til akseptabelt nivå. Slik at klarsynet kan få plass.

Fordi. Kommer ikke Junior hjem nesten hver eneste dag med halvspist matpakke for tiden? Jo, for det gjør han nemlig. Sulten og sulten, fru Blom. Her skimtes lusa på gangen og en mose fylt til randen av ugler. Noe jeg forklarer til Madame, som nok ikke har så godt tid til å vente på at introspektivt tanketyranni finner sted.

«Dessuten, Madame, selges det godteri på skolen? I et land hvor ett av seks barn er overvektig og hvor type to diabetes hos barn er i sterk økning?!»

Hvor kommer alle disse fine statistikkene og denne elegante formuleringsevnen fra? Rekker jeg å lure midt i kampens hete mens jeg konstaterer at det ene ordet etter det andre triller ut av min munn i en imponerende hastighet. Og ikke bare det: De triller ut i riktig rekkefølge. På fremmedspråket mitt. For tenk. Jada, en rask googling når jeg kom hjem litt senere, viste at jeg hadde tatt litt i på overvektighetsstatistikken. Peu imoprte. Je m’en fous.

Jeg lager rabalder. Det er ikke ofte en innvandrerkvinne forunt. Men det er oss vel unt. Nå er det ikke Madame som har en affaire à regler avec moi. Nå nei du. Jeg har i aller høyeste grad en affaire à regler avec elle og resten av etablissementet. Og med gutten min. Han skal selvsagt ikke slippe unna.

Han legger imidlertid flat. Han vet hva han har gjort. Og ikke bare har han laget fantasifulle historier for å overbevise klassekameratene som har fått penger hjemmefra til å kjøpe godteri på skolen. Han har også lagt til side sparebøsse penger og forsynt seg med småpenger mammaen sin pengepung. Seksåringen har levd et utstrakt dobbeltliv det ser ut som han er lettet over at er kommet for en dag. Samtidig som han prøver å forsvare seg med at karameller med jordbærsmak nesten er som frukt. Nice try.

Jeg er en sånn mamma som er streng på dette med godteri. Her i huset har vi lørdagsgodt, ferdig med det. Noen unntak til regelen, finnes jo, men ikke mange. Og jeg har mine egne personlige grunner for det. Blant annet Juniors helse. Han skal ikke ha for mye sukker av helsemessige årsaker. Dette er kanskje ikke skolen sitt problem, men jeg tenker det burde det være. Det tilbringes såpass mange timer der, at barna burde slippe å kjenne lukten av sjetteklassingenes godterisalg i hver eneste matpause. Selv om læreren forsøkte å overbevise meg om at det er et omhyggelig utvalg av godteri som selges. Eller at det er mye verre på mange andre skoler hvor de har godteri- og brusautomater (!).

Og så tar jeg meg i å lengte tilbake til der jeg kommer fra. Tenker at slikt umulig kan finne sted i et land hvor folk er opptatt av helse. Så surmuler jeg litt. Banner en del. Kjefter på mannen. Smeller i døren. Tramper rundt.

Neste dag kommer Junior hjem fra skolen med beskjed om at førsteklassingene ikke har lov til å handle mer i godteributikken. En første seier for meg. Og veldig mye bedre enn ingenting. Gutten får dessuten heretter mye større medbestemmelse når det gjelder hvordan lunsjboksen skal se ut, og nå smører han den så å si selv.

Så får vi kanskje se til høsten. Jeg vet jeg har sagt det før, og det har foreløpig ikke blitt noe av. Men denne gangen har en av de andre mammaene, som er veldig enig med meg på godterifronten, lurt på om vi ikke skal engasjere oss i foreldrerådet. Få vekk godteributikk. Isbil. Snacking annenhver time. Og så videre. Jeg vet ikke om jeg har mage til å bli en sånn upopulær kampanjemamma. Men jeg har veldig lyst her jeg sitter. Og mens det ennå er noen måneder til.

To be continued. 

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

14 thoughts on “Innvandrerkvinne + rabalder = sant. Faktisk”

  1. Herlig!😀 Jeg synes dessuten at du seriøst skal vurdere å bli en sånn kampanjemamma, den rollen tror jeg hadde passet deg godt, og jeg er heller ikke sikker på at du hadde blitt så innmari upopulær heller!😀

    1. Hehe, vi får se, vi får se…😉 Jeg har heldigvis sommerferien til å forberede meg på! Dessuten har jeg funnet frem noe saftig info på nett, så ja, jeg har litt lyst. Om ingen andre gjør det.

  2. Wow! Mon chapeau! (er det ikke det en sier?) Du kommer til å bli en ypperlig kampanjemamma, og jeg er sikker på at du etterhvert få rmed deg de andre foreldrene også!

  3. Bare et tips fra ei som selv har en tendens til å lage litt rabalder (som du sikkert har tenkt på selv😉 ):
    Hvis du skal ta opp dette, så gjør litt research først. Isbilen er nå en ting. Men kiosken, prøv å finne ut hvorfor den er der først.
    – Er det en læringsfunksjon med den? Er det f.eks et ledd i økonomiundervisning?
    – Hvorfor selger de godteri? Kunne de solgt noe annet, hva da i tilfelle? Hva ønsker du de skal selge? Hvorfor?
    – Hvis du vil at de skal selge noe annet, kom med argumenter for det, gjerne foreslå læringsutbytte av det. (F.eks frukt – kanskje de kan regne på næringsutbyttet av de ulike tingene de selger, regne det om i andre matvarer, prosent av dagsbehov, og slå opp det på siden av kantina/integreres i annen undervisning osv.Ernæringsundervisning? Har de «heimkunnskap»? Kan elevene få et «budsjett», sette opp hva de ønsker å lage, handle råvarene i kiosken og føre regnskap etterpå?)

    Kanskje selger de akkurat godteri fordi det er en læringsarena, og det er ikke mulig å selge frukt osv pga oppbevaring, holdbarhetsdato, hygiene, lover og regler osv. I så tilfelle kommer dere ikke nødvendigvis langt med å klage på hva de selger, og vil bare gjøre dere upopulære fordi dere ikke har gjort research først. (Sånn av personlig erfaring. Jeg når gjennom med mye mer av klaginga mi nå som jeg har lært meg å være litt sneaky først, og gå rett på de riktige personene😉 )

    1. Åh, tusen takk for super tilbakemelding, mange faktorer her jeg ikke har tenkt på! Jeg er veldig for litt sånn «manipulerende» lobbyvirksomhet, og har større tro på endring dersom en får med seg folk på en empatisk måte, heller enn å si: sånn gjør vi det der jeg kommer fra, og der er alt så mye bedre (selv om det kanskje er akkurat sånn jeg tenker ofte nok)… Så dette skal jeg notere meg og følge opp. Jeg har foreløpig funnet ut at de har begynt å gjøre endel endringer i nabolandet, Frankrike, når det kommer til disse snacktidene, for eksempel. Og at det er et kostholdsprogram som en frovillig organisasjon introduserere på enkelte skoler i landet. Det virker interessant, og kanskje noe som kunne være av interesse for oss, og jeg tenkte å ta kontakt med dem for å se nærmere på hva det får ut på.🙂

      Så ja, helt klart viktig å være diplomatisk, selv om det er noe av det vanskeligste på fremmedspråk!

      1. Synes sånt er kjempemorsomt! Kanskje derfor jeg har vært endel involvert i styre og stell på universitetet mitt😉.

        Og, et annet tips – ikke vær _for_ empatisk/idealistisk. Argumentativ, nøytral, komme med for og imot, men ikke for bastant på at godteri er djevelens verk. Særlig hvis det er mannfolk som sitter i styre og stell! Er mange her i verden som får ståpels bare man nevner «sunt» og «miljø» (jeg er delvis en av dem, særlig hvis det er eneste argument😉 )
        En engasjert mor som snakker med lys stemme om alt det fæle godteriet gjør med sønnen, og som ikke viser forståelse for andre faktorer, kan fort gjøre at de bare feier det bort som overbeskyttende morsmas (særlig hvis de ikke bryr seg det sprøyt om det selv). Men en engasjert mor som nevner helseaspektet ved det, og så går over til å diskutere hvordan en omlegging kan integreres i skolens virke, og alle de positive ringvirkningene man kan få, eventuelt løsninger på utfordringer – se det er noe helt annet! Da vil du også i større grad nå gjennom til de som bare ser på kiosken som et gode, og som ikke nødvendigvis reagerer positivt på å få det truet. Gjerne back opp med henvisninger til andre som har gjort det samme, ingen vil være bakstreverske😉

      2. Tusen takk for veldig gode råd jeg skal ta med meg (dersom?) når jeg engasjerer meg til høsten! Må bare sørge for å ha diplomati-ordforrådet på plass til den tid. Det er ofte det siste som kommer på plass for en innvandrer, dersom det i det hele tatt skjer😉

  4. Heia Hege! Iblant trengs det en innvandrer for å klare å se at «sånn man alltid har gjort det» kanskje egentlig ikke er så lurt. Kan bare forestille meg gleden over endelig å klare å argumentere tilbake på fornuftig vis🙂 Rock on!

    1. Hehe, ja det rockes ganske bra her nå, med oppbrettede ermer og ord som argumenterer i riktig rekkefølge! Det skal bli spennende å se hva dette blir til😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s