Han kysset meg på LIDL

Surrer det i bakhodet mitt, på vei til butikken hans. Og nå vet jeg ikke hva lenger. Han kysset henne altså på LIDL. Av alle steder. Det var ikke med i min beregning. Virkelig ikke. For disse venninnene mine hadde jo forklart meg hvor grensen går, og nå var det like før jeg begynte å forstå regelverket. Uskrevet og usynlig som sådan. Jeg begynte å føle meg både varm og trygg. Og så går han hen og kysser henne der. På et sted vi ikke hadde snakket om, og som det egentlig ikke sømmer seg med kyssete trutmunner.

Hva gjør jeg nå? Jeg vet ikke om andre som har. Og jeg brukte så lang tid på finne en som han, en som har det jeg trenger.

Jeg husker tilbake til når hun fortalte det. Venninne 2 og jeg satt i sofaen hennes når venninne 3 proklamerte den sjokkerende nyheten med lattermild stemme. Det er jo enkelt for henne å le. Han har allerede kysset henne der, så nå vet hun at i hvert fall det er lov. Dessuten er hun bare på gjennomreise og kan gjøre hva hun vil før hun vender nesa si mot det som for henne er hjemme, en eller annen gang til neste år. Hun skal ikke bli til evig tid. Hun kan kysse folk både her og både der, uten å tenke så mye over akkurat det. Hun skal ikke handle de glutenfrie varene sine i denne butikken til sin siste dag. Og. Dessuten. Han kysset henne. Han kom mot henne. Hun trengte ikke ta noe initiativ. Så hun kan le hun, men jeg, ja jeg kan gråte mine bitre tårer som renner i salte strimer nedover et oppgitt åsyn.

«Men hva med i butikken hans da, hva gjør du der?»

Lurer jeg. Veldig nysgjerrig. Mens jeg allerede er i ferd med å søke på iPaden min etter steder i nabobyene hvor jeg kan eventuelt finne det jeg trenger.

«Nei, det får jeg vel ta som det kommer neste gang jeg skal dit.»

Svarer hun. Selvsikkert. Men det hadde nok jeg også vært, dersom jeg en vakker dag skulle ha meg tilbake til dit jeg kommer fra.

«Don’t worry!»

Forsikrer de meg begge to.

«It’ll be all right!»

No. It most certainly will not. For nå er jeg på vei dit. Jeg er nødt. Strategien er klar: Jeg skal forholde meg passiv, og ikke føle at jeg må gjøre noe som helst som jeg ikke har lyst til. Som jeg ike er rede til. Som jeg ikke er vant med. Så det så. Det går altså en grense et visst sted. Og den trekkes lenge før LIDL. I min verden. Selv om andre kanskje måtte finne på å ha andre behov. Lenge leve det fantastiske mangfoldet.

Jeg nærmer meg butikken med motvillige steg. Samtidig som jeg kjefter på meg selv. Du overdriver. Pyse. Ta deg sammen. Typisk av deg å overdramatisere den minste lille filleting. Og så videre. Og så videre.

«Pling!»

Plinger det intenst idet jeg åpner døren. Nå er det ingen vei tilbake, for der står han. I egen høye person. Bak disken. I signalgrønn genser under beige snekkerbukse. Og stort smil. Jeg stiller meg militært opp og forklarer ærendet mitt hektisk både på innover og utoverpust. Og smiler tilbake mens øynene flakker både hit og dit og anstrenger hver eneste, minste, lille celle for å være her. Og nå. I nuet. På mindfullness vis. Og ikke på LIDL i forrige uke, som flue på veggen, mens vedkommende herremann foran meg smasket på venninnen min.

«Bonjour, Madame!»

Og før jeg rekker å forsvare meg med noe som helst våpen, åpner han disken og strener over gulvet i en evighet som virker som et vondt år. Lener seg frem. Og kysser meg.

«Pling!»

Plinger det i døren idet jeg snubler ut derifra med overstått ærend, og vel så det. Og kan ikke vente med å fortelle det til jentene.

«He kissed me in his shop!»

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

4 thoughts on “Han kysset meg på LIDL”

  1. He he, Hege ! Ditt innlegg beviser at en hilse likner en cowboy skyteduell : den som handler først har altid rett !
    Hvis du lurer på om du skulle kysse noen eller ikke, og føles forvirret på grunn av en sammenheng som du ikke er sikker av (og dette hender ganske ofte for mange, det kan jeg bekrefte), så kan jeg råde deg å ta initiativet : når du står foran personen, kan du utstrekke hånden mot den, så tidlig og bestemt som du kan, og vise samtidig et vennlig smil. Det blir sett som et både spontant og helt høflig velkommentegn fra din side, og et tegn som kan bare svares med å ta hånden din og trykke den takknemelig !
    Det blir altid tid nok etterpå for å gå litt videre i retning av en litt intimere forhold, nemlig med et kyss, om du skjønner at sammenhengen tillater den. Vi er mange som gjør det slikt her nede ! Både kvinne og menn.
    Tusen takk for dine fine og lærerike innlegg jeg altid leser med stor interesse.

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar! Og det er jo sant som du sier, jeg føler meg alltid litt frem, men er jeg usikker så lar jeg heller være nå og lar de andre ta initiativet. Jeg tror dette henger sammen med at denne skikken fortsatt er uvant for meg, ettersom vi ikke har dette i noen stor grad i Norge. Så egentlig er jeg mest komfortabel med verbal hilsen og et håndtrykk med folk jeg ikke kjenner så godt. Og så klemmer jeg på venner og familie😀

  2. Noe sier meg at jeg ville fått noen utfordringer utafor tolv-mils grensen.
    Sliter bare jeg drar til Storlien på Harryhandel.
    Takk for enda en innføring i integreringens kunst🙂

    1. Hjelpe og trøste, denne har ligget i spamfilteret og ruget… Ikke skjønner jeg hvorfor, men det har skjedd et par ganger før med dine kommentarer, men jeg trodde at det hadde ordnet seg nå! Vel, beklager dette, men nå er du altså der du skal være og tusen takk for hyggelig kommentar!😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s