Den glemte terroristfabrikken

telegraph.co.uk

Fredag begynte det å snø her nede. De vakreste snøkrystaller dalte fra himmelen og dekket til det grå og triste vinterlandskapet. Den gjør noe med meg den snøen. Den gjør at jeg føler meg ovenpå. For snø, det kan jeg. Om ikke annet. Straks den første nysnøen lå der så pent og glitret en liten stund etter solnedgang, var jeg den eneste i nabolaget som var i gang med å koste fortauet mitt. Jeg tar igjen for manglende interesse for fronthagen på sommeren, og snøfter selvtilfreds at et snøfritt fortau tross alt er viktigere enn neglesaksklippet plen og hellerender skrapet fritt for ugress med dertil egnet kniv. Barmhjertig innvandrer som jeg er, kostet jeg likeså godt foran huset til den eldre enkemannen ved siden av og håpet alle naboene tittet ut av kjøkkenvinduene akkurat da og tenker i sitt stille sinn: Hun er kanskje utlending, men koste det kan hun.

Ulempen ved snø i dette landet, er at det meste stopper opp. Og fredagskveld var det duket for teaterforestilling i byen jeg bor. Svigerinne som bor i hovedstaden, avlyser ettersom slike tilstander erfaringsmessig betyr fem timer på motorveien i stedet for én. Derfor blir det svigerinne nummer to, tantebarn og meg som i tjue kilometer per time som omsider kommer frem til teateret på mine slitte sommerdekk. Heldigvis har ikke pittoreske snøfnugg blokkert inngangen.

Vi ankommer lokalet som er fylt til randen av skravlende mennesker i finstasen. Det viser seg at min kjære svigerinne kjenner flesteparten. Skrekk og gru. Det betyr hilsningsrunde. Alle sanser skjerpes om enda mer enn ute på glattkjøring med sommerdekk, og jeg holder meg klokelig i bakgrunnen sammen med min tolv år gamle niese og nikker og bryter ut et smilende «enchantée» der jeg synes det passer mens jeg prøver å se ut som jeg er intenst opptatt av aulaens helt uinteressante arkitektur. Men så stopper en eldre mann opp og konverserer litt ekstra lenge og blir omsider introdusert for niesen min og kysser henne hjertelig på begge kinn. Deretter er det min tur, hvorpå jeg lukker øynene og lar det stå til. Men idet jeg skal til å smaske kjenner jeg en hånd rett i magen og der treffer munnen min vedkommende sin neserot. Jeg ser rett inn i et par overraskete øyne og skjønner det i samme sekund, niesen min ung jente. Mademoiselle. Jeg er Madame. To forskjellige regler det. Jaja, jeg brakk i hvert fall ikke nesen hans i sammenstøtet.

Selv om det er pinlig, blir det fort glemt denne gangen. For til tross for at står komedie på programmet, er temaet det skal harseleres over alt annet enn komisk: Guantanamo Bay. Fangeleiren som holder mennesker tatt til fange under den såkalte krigen mot terror. Eller som en av skuespillerne oppsummerer det: En fabrikk for å skape ytterligere terrorister. For var du ikke terrorist fra før du ble tatt til fange, er det gode sjanser for at du blir det etterpå.

«En tid tilbake reiste jeg til USA og ble stoppet og kontrollert på flyplassen i Miami. De sa til meg: Hør her, du heter Ben Yadir, akkurat som Ben Laden. Jeg svarte: Jeg heter Ben Yadir akkurat som Ben Affleck eller Ben Stiller. Og jeg fikk lyst til å fortelle en historie om en kar, forelsket i et Amerika som ikke gjengjelder sterke amorøse følelsene, og som plutselig befinner seg på en paradisisk sandstrand. Bare at det er et fengsel. Det er et stykke som også handler om identitet, om avstanden mellom det du der og det folk tror du er. (…) Med «Guantanamouk» ønsker jeg å gi en stemme, et liv, til disse mennene, som hele verden driter i. Disse mennene, i fosterstilling og oransje overtrekksdress. Dette stedet, som Obama ser ut til å plutselig ha mistet nøklene til.» Nabil Ben Yadir, regissør. (Fritt, fort og klossete oversatt fra teaterprogrammet av undertegnede.)

Zouzou er praktiserende muslim. Mourade er praktisk sett muslim. Helten til Zouzou er Malcolm X. Helten til Mourade er Homer Simpson. Mourade elsker Amerika av hele sitt hjerte, mens Zouzou helst skulle sett det amerikanske flagget gå opp i flammer. De er vidt forskjellige, bortsett fra at de er begge fanger. Og for å overleve skaper de seg deres egen verden.

På teaterscenen er det laget til sandstrand med solsenger og bongotrommer. Mourade, en gjeter fra en liten landsby i Afghanistan, deklamerer sin kjærlighet til Hollywood og filmer på dvd. Zouzou, en datanerd fra Belgia, forteller om hvordan han hadde blitt ekstremt interessert i data på grunn av at læreren i informatikk på barneskolen ga blødende ørefiker til de elevene som ikke kunne sitt fag. Han ble så dyktig at han til slutt presterte å bygge sin egen datamaskin fra deler han daglig hadde stjålet fra datarommet i løpet av et helt skoleår. Han var venneløs, og med ubegrenset tilgang på den virtuelle verden fra barnerommet sitt skapte han seg sitt eget univers med forskjellige karaktertyper: Allatoyah94, Saddam007, og så videre. Dette ble livet hans utenom skolen. Han opererte i forskjellige fora og av og til lot han de forskjellige karakterene møtes på nett. Så en dag eksploderte tårnene i New York og ble en del av hans virtuelle verden hvor en av de virtuelle personlighetene hans tilstår å ha vært med på planleggingen. To dager senere blir han arrestert av hemmelig politi. Med bind for øynene blir han ført dit han er i dag. Og han vet ikke hvor han er. Bare at han har vært der lenge. Mourade og Zouzou får oss til å le av samspillet dem i mellom, men den fryktinngydende soldaten som av og til avbryter gir oss et glimt av alvoret i situasjonen. Av ydmykelsene, torturen og det ekstremt umenneskelige over det hele. Et teaterstykke til alvorlig ettertanke.

Wikipedia finner jeg blant annet:

Fangeleiren holder mennesker tatt til fange under krigen mot terror, hvorav et mindretall mistenkes for å stå i ledtog med al Quaida. Resten av fangene holdes på grunnlag av en rekke årsaker relatert til krigen, og endel holdes i påvente av flytting til et annet sted.

Fangene som har blitt bragt til Guantanamo har alle i utgangspunktet vært klassifisert som ulovlig fiendtlige kjempende (illegal enemy combattants.) Denne klassifiseringen gir dem ikke status som krigsfanger, (prisoners of war – POW).

Fra 2004 har dommer i amerikansk høyesterett tilkjennegitt fangene på Guantanamo rettigheter etter Genèvekonvensjonene, og Bush-administrasjonen opprettet derfor militære Combatant Status Review Tribunals som har gjennomgått fangenes status. Disse tribunalene har imidlertid blitt kraftig kritisert, og det har også fremkommet beskyldninger fra juridiske eksperter om at tribunalene kun er dannet for å omgå loven. 

Fra 2004 har fangetallet på Guantánamo vært nedadgående mens antallet fanger i andre fangeleirer, som Bagram i Afghanistan, har gått tilsvarende mye opp. Pul-e-Tsjarki-fengselet har fått overført 250 afghanske «Guantánamo-fanger», inntil september 2009 hevder Human Rights First-organisasjonen.

I følge en rapport fra Amnesty International representerer disse likevel bare en liten del av USAs minst 70 000 fanger tatt under krigen mot terror. Andre nevneverdige steder er Kandahar Air Base (Kandahar International Airport) i Afghanistan, Camp Bucca i Irak, samt et stort antall såkalte Black Sites, hemmelige internasjonale CIA-fengsler. Tusener av fanger holdes også av andre land på vegne av USA.

Jeg trenger vel ikke nevne at det ikke ble noe restaurantbesøk etter forestillingen. Matlysten forsvant underveis.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

2 thoughts on “Den glemte terroristfabrikken”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s