Hatten av for innvandrerkvinner!

Heldigvis regner det. Slik vises ikke tårene som renner nedover kinnene i strie strømmer om kapp med bygene i fra oven her jeg sitter i bilen for å fordøye det som nettopp skjedde. Det er ikke hvilke som helst tårer. De kommer ikke hver dag. Det er ikke slike som flyter over i avmakt, eller som presser seg frem i takt med sinte dager hvor alt er feil og spretter ut en etter en etter hvert som eder og galle får lov til å fylle tilværelsen.

Nei, dette er overlykkelige tårer. Og de kommer med et smil. De kommer når hjertet vokser seg så stort i brystet at en må gispe etter luft mens latter og glede bobler over. Selv om det kanskje er aldri så bagatellmessig, og selv om det er først etterpå at jeg kommer til å huske på at jeg bruker mascara hver dag nå som jeg har fylt førti og trenger litt ekstra drahjelp for å bevare ungdommeligheten. Selv det mest vannfaste remediet, klarer ikke å stå imot en slik skur.

Da jeg våknet i morges, hadde jeg en knute i magen. Som de sier her nede. Ikke klump, men knute. Synes det beskriver godt følelsen en har når det er noe som skal skje som en ikke gleder seg til men som likevel er uunngåelig. Det som er fint med en knute, er at den er litt mer optimistisk enn en klump. Knuter er til for å løses opp, mens klumpene kan vokse seg så store at de til slutt tar over tilværelsen.

Jeg stod opp med denne stramme knuten, og småkjeftet på meg selv. Og katten. Han hadde sovet på det nye sofatrekket mitt igjen, og ikke i den nye, fine kattekurven som han egentlig skal røyte fra seg de grå småhårene i. Egentlig burde alle andre enn meg selv hatt bruksforbud, mann og barn inkludert, for trekket som var nytt for bare tre uker siden, ser allerede ut som det har ligget der siden tidenes morgen. Jeg er sikker på at de jeg deler hus med, flekker den til med vilje.

Morgenen går sin vante gang, og kulminerer i følgende kommentar fra Junior da jeg leverer han og søsteren på skolen:

«Ikke glem foreldremøte i dag, mamma!»

Nei. Vær du trygg. Hvordan kunne jeg glemme? Og hvordan kunne jeg være så dum? Så dum å tro at dette, ja dette, skulle jeg minsanten klare å fullføre alene. Men det er lett å være bråkjekk to uker frem i tid. Det hender seg jo at vi innvandrere faktisk har tro på oss selv, og da finner vi på de utroligste ting. Som å innbille seg at foreldremøte uten språkmektig eskorte, skal gå helt strålende. Solbrillene kan jeg i hvert fall legge igjen hjemme, for så strålende at jeg skal komme til å blendes slipper jeg nok at det blir.

Junior har gått i første klasse på barneskolen i fem måneder nå. Og i løpet av den korte tiden, har han rukket å få to detaljerte karakterbøker. En før høstferien, og en nå rett etter nyttår. Med sirlig skrift har Madame skrevet inn prosentene for hvert fag, fordelt på skriftlig, muntlig og så videre. Og til slutt regnet ut gjennomsnittet. Fransk, matematikk, samfunn, gym, livssyn og oppførsel for hver og én av dem.

Bak resultatene i Juniors karakterbok, ligger det mye tilvenning, tilpasning, integrering. Kall det hva du vil, det er uansett mye hardt arbeid. Mye mer enn klassekameratene. Deres foreldre er vant til dette. Når vi setter oss ned med lekser etter skoletid og i helgene, for nei, du må ikke tro at seksåringene har i fri i helgene her nede, så er det med norsk-fransk ordbok i tillegg. I leseleksen, er det ofte ord jeg ikke vet hva betyr. Selv om jeg har vært her i åtte år nå, og lært dette språket både jevnt og trutt, er det fortsatt mye vokabular jeg ikke har. For meg er det tulleord, fordi man egentlig ikke bruker dem i dagligtalen. Men som selvfølgelig for en innfødt gjør morsmålet rikere fordi de kan det fra før. Og sånne ord er det sikkert mange av i ethvert språk. Og det er sikkert fint å lære dem, selv om jeg ikke kommer til å bruke dem.

Ikke bare har det tatt tid å venne seg til tempoet med lekser hver dag i løpet av disse fem månedene. Det har også tatt tid å venne seg til den røde pennen til Madame. Den er streng og overser ikke det minste feiltrinn. Dersom formskrift f-en tilter én millimeter over til den ene siden, får Junior passet sitt påskrevet. De få gangene jeg har måttet skrive en lapp til henne uten mannen til stede som rettesnor, har vært med skjelvende hender og google translate som på ingen måte kan erstatte selv mannens noenlunde grammatikk. Jeg hadde ikke blitt forundret dersom disse lappene mine hadde kommet tilbake med nedslående resultat. De få gangene vi har vekslet noen ord, har jeg stotret frem ærendet mitt mens strenge øyne kikket på meg over strenge briller. Det var fristende å stå i giv akt, og hun hadde nok kledd militært antrekk med dusker på.

Mer enn én gang har jeg drømt meg tilbake til fordums tid og ABC bok på mitt eget mål. Med rosemaling og fargestifter til har jeg forestilt meg Ola Nordmann og Kari Nordkvinne med mariusgenser, røde eplekinn og vennlig smil. Vaffelhjerter og turer i skogen. Hoppetau og barnelatter. Hvor karakterbok var noe gledet oss til å begynne med på ungdomsskolen. Hvor Madame Etternavn het Kari, og Monsieur Etternavn het Ola. Og vi fikk lov til å kalle dem akkurat det. Her til lands reagerer ungdommen med sjokk og vantro når jeg forteller dem at der jeg kommer fra kaller vi lærerne ved fornavn.

Jeg har ofte vært engstelig for Junior. For at det er for strengt. For mye rød penn. For mye skammekrok. Men trøstet meg med at det har blitt folk av disse landsmennene mine også, selv om jeg har vanskelig for å tro det.

Så står jeg der altså. Utenfor skolen med skjelvende knær og knute i magen selv den mest erfarne knutemester i speideren skal ha problemer med å løse opp i akkurat nå. Jeg kjenner at dagen i dag er ekstra gebrokken, og jeg lurer på hvilke ord som skal leke gjemsel med meg i skjebnens time. Og jeg må for all del ikke glemme å si «De». Så sukker jeg litt og synes enda litt mer synd på meg selv, typisk at en skal måtte konsentrere seg om å måtte bøye verbet i andre person flertall i en sådan stund.

Mens jeg venter i korridoren jeg har fått beskjed om å møte opp i og håper at seansen blir avlyst på grunn av uforutsette omstendigheter, hører jeg den kraftige stemmen til Madame komme fra et av klasserommene hvor døren står åpen. Stemmen er overraskende varm og engasjert. Ikke samme effektive generalmajor som når jeg har snakket med henne. Nysgjerrig forsøker jeg å få et glimt av det som foregår. Og der inne i klasserommet får jeg øye på Madame som forteller om et eller annet mens hun, rød i kinnene, gestikulerer heftig og begeistret. Hun står ikke militært i ro med stram mine foran oppe på kateteret. Hun spankulerer mellom pultradene og setter seg ned på huk når hun snakker direkte til en av elevene som har spurt om noe. Jeg kjenner at knuten i magen er i ferd med å bli til en klump. Ikke i magen, men i halsen.

Så får hun øye på meg. Unnskylder seg og gir roret til en assistent. Deretter unnskylder hun seg til meg, at hun ikke har noe skikkelig kontor, at vi må sitte korridoren. Jeg bryr meg ikke, og kjenner at jeg ikke hadde brydd meg om vi så hadde måttet sitte på taket. Jeg slapper av og gleder meg plutselig til dette kvarteret som er avsatt til samtalen. Hun begynner med å finne frem karakterboken til Junior, som jo slett ikke er noe å skjemmes av. Og forteller at hun er så heldig å ha en klasse som er faglig veldig sterk, og at det er gøy å være lærer når det er sånn en iver etter å lære. Hun fortsetter å snakke med iver og glød om hvordan de jobber, og jeg kommenterer på flytende vis som om jeg skulle være en innfødt. Jeg tar meg ekstra godt sammen for ikke å bryte ut i uhemmet latter der jeg sitter, usigelig lettet etter dårlig nattesøvn og morgenstund fylt av båtsmannsknoper. Hun er ikke farlig. Hun er snill. Og hun bryr seg om sønnen min. Så jeg tar mot til meg og forteller om leksestundene våre. Om ordboka mi. Om den ekstra tiden det tar. Og litt om hvordan det er der jeg kommer fra. Hun er lutter øre. Og visste ikke at Junior i tillegg til alt annet godt også behersker morsmålet mitt. Det har han aldri fortalt. Nei, jeg har jo fått streng beskjed om ikke å snakke norsk til ham foran klassekameratene. Om jeg glemmer meg, later han som han ikke hører og jeg blir usynlig. Hun ler. Jeg ler. Og så spør hun hvor lenge siden det er at jeg begynte å lære fransk. Omtrent åtte år, svarer jeg.

«Chapeau, Madame!»

Bryter hun ut og er ekte imponert. Ser på meg med anerkjennende øyne over de strenge brillene. Og jeg kjenner jeg blir varm og at jeg må komme meg ut her fra så fort som mulig for ikke å avsløre gledestårene som frenetisk hoper seg opp i øyekroken. Det er veldig snart ikke mer plass. «Chapeau» er ikke hvilken som helst utmerkelse å få for oss arme innvandrerkvinner. Hatten av, betyr det sånn omtrent oversatt. Og mer skal det ikke til ser du. Skryt av avkommet er vel og bra. Men at Madame tar av seg hatten. For lille, gebrokne meg? Det er noe det blir en usannsynlig lang bloggpost av.

For vi innvandrerkvinner er svake for skryt vi også. Tenk på det du, neste gang du står ovenfor en av oss mens vi leter etter de riktige ordene.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

34 thoughts on “Hatten av for innvandrerkvinner!”

  1. Gratulerer med dagen! Dette er stort – og dette fortjener du virkelig🙂 Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg skjønner hvordan du har det og kjenne den glade kriblingen i kroppen. Sånne hendelse åpner muligheten for at «only the sky is the limit».
    Håper det blir mulighet til en aldri så liten feiring av både Junior og mamma´n😉

  2. Så fantastisk å følge deg gjennom denne dagen som du beskrev så levende i bloggen her! Så sant og viktig alt sammen! Og jeg tar også av meg hatten — for deg!🙂

  3. Gode Hege! Du skriver så godt, og det er jo derfor alle kommentarene over skryter av deg. Og det vil jeg også gjøre. Sitter her med tårer i øynene, og må le og smile. Bra, Hege! Hatten av!

    (I seiersrusen må jeg fortelle om mine to språklige seiere i dag, da. En kollega som jobber i administrasjonen har i snart 3 år trodd jeg er engelsk «med et rart etternavn». Ha ha! Dama snakker ganske godt engelsk også (er spansk) så jeg velger å ta det som et kompliment!🙂 Og i køen på supermarkedet klarte jeg å kaste meg inn i en kø-samtale om været — på spansk. Ikke verst. Er jo på et annet nivå enn deg, men som du vet, the sky is the limit, og man må lære å krabbe før man kan gå, og alle andre uttrykk.)

    Takk for alt du deler.! Klem fra Marbella:)

    1. Åh, tusen takk, Stine! Og veldig morsomt med språklige seire da! Nå har engelsken din alltid vært svært god, men det skal jo likevel litt til for å bli tatt for en innfødt😀 Og når det gjelder spansken, er det slike små fremskritt som gjelder, og at du fortsetter med det, så lykke til!

      Og klem fra Belgia🙂

  4. Grattis – det er så vel fortjent, og det er så godt å høre at det finnes bra folk der selv om de virker skumle i starten og på avstand😉

    Jeg håper bloggposten din gjør meg mer tålmodig med alle som ikke snakker flytende norsk og/eller forstår nordnorsk dialekt. Mitt lille bidrag…

  5. Hei igjen🙂

    Jeg synes denne bloggposten var så bra at jeg måtte dele den på FB også. Bor selv i en innvandrertung bydel i Oslo og det er av og til lett å glemme all at selv om damene snakker bra norsk så kan det godt hende at de sliter med de samme følelsene som deg. Og ikke minst sikkert blir skikkelig frustrert når vi dialektdamer får opp tempoet i snakkinga🙂

    Har lest bloggen din sporadisk tidligere, men nå skal jeg få den inn i lista her slik at jeg kan få fulgt deg🙂

    God Helg!

    1. Tusen takk for det! Og dette gjelder jo selvsagt ikke bare innvandrerdamene, må jo ikke glemme mannfolkene😉 Dialekt er også en del av språket vi ikke er spesielt begeistret for, nei, så det er sikkert fint om den kan tones ned litt i møtet med gebrokne mennesker! Og ja, bare del overalt, det blir jeg veldig, veldig glad for😀

  6. Fantastisk å lese! Anerkjennelse har så mye å si for pågangsmotet – for at vi skal få ork til å gå videre og forsere nye hindre. Du skriver igjen utrolig fengende og godt. Jeg fryder meg med deg, og over å lese!

    1. Tusen takk for veldig hyggelig kommentar! Ja, anerkjennelse betyr mye, men innvandrere har dessverre en tendens til å få lite av det skal en tro de større mediene… Men vi kan, om ikke annet, begynne med oss selv! Fin dag til deg😀

  7. å for en koselig kommentar!
    Det der var et godt eksempel på hvordan det bør være. man setter krav men anerkjenner arbeidet som inngår.
    jeg legger meg herved til som følger!!!
    Jeg lærte fransk på ungdomskolen og har tatt et kurs senere men ikke nubbesjans om jeg ville ha greid å holde en samtale…

  8. Courage! Ja, belgisk skole er slitsomt for oss nordboere. Etter snart 13 års erfaring som forelder her, har jeg blitt hellig overbevist om at den ideelle skolen, det er den som er midt mellom den norske og den belgiske! Så var det bare å få innført den da… Til den tid kommer, får trøsten være at begge skolesystemer har noe å lære av hverandre. Lykke til – stå på. Vidunderlig godt beskrevet 🙂

    1. Tusen takk for det!😀

      Å ja, så veldig enig, den gylne middelvei hadde vært perfekt! Men en ting er jo bra her nede da, vi slipper russeferingen år etter år!😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s