«Håret mitt er blondt, øynene blå og navnet mitt har en urnorsk klang. Likevel er jeg utlending,» skriver Guri Riksaasen på Utrop.no.
Artikkelen hennes gir et svært godt bilde av hva integrering dreier seg om i virkeligheten, og jeg anbefaler deg å lese den her.
Reklamer
Takk for tipset! Veldig bra og tankevekkende.
Erik Bye sa engang at hele verden består bare av små lokalsamfunn. Og det er jo helt sant. Vi mennesker blir fort oss selv nok og har vanskelig for å se utenfor vår egen væremåte og «hverdags-oppskrift».
Alle burde egentlig flytte en gang eller to, om så bare til nabobygda/-byen for å forstå hvordan det er å være ny på et sted…
Og jeg unner alle opplevelsen av å oppdage at mennesker faktisk lever helt normale og fungerende liv, selv om det skjer på andre måter enn man selv er vant til. Det kan åpne for litt mer livsrom og muligheter enn man trodde man hadde 🙂
LikerLiker
Helt enig, alle burde flytte på seg og kjenne på de følelsene av fremmedhet som oppstår. For meg var det å flytte fra en middels stor by i Norge til Oslo, en enorm omveltning, og jeg følte meg både klossete og utilpass i mange sammenhenger både på grunn av dialekt og klesstil.
Ellers takk til deg for fin kommentar! 😀
LikerLiker
Det var tankevekkjende, sårt og ein naudsynt artikkel. Takk for tipset og takk for at du delte denne.
LikerLiker
Ja, jeg liker måten hun får frem følelsen av å være fremmed på, og alle som har flyttet fra en by til en annen har følt på den. Man trenger ikke komme fra langt-vekk-i-stan og se annerledes ut.
Og takk til deg forresten, for kommentar, og ha en fin dag! 😀
LikerLiker
Jeg kjenner meg godt igjen i den artikkelen. Vår familie var innflyttere, og jeg var dermed utlending fra før jeg ble født.
LikerLiker
Ja, vi også var innflyttere. Så jeg kjenner meg godt igjen, også i dag som utlending i utlandet. Veldig bra skrevet, synes jeg.
Tusen takk for kommentar, og beklager at det har tatt tid å svare forresten!
LikerLiker
Tusen takk. Dette rører meg.
LikerLiker
🙂
LikerLiker