When a Kiss is Not Just a Kiss

Venninne 2, venninne 3 og jeg møtes denne morgenstunden etter skolelevering for å beundre venninne 3 sitt nyfødte, bittelille nurk. Du glemmer hvor små de er så tidlig når det er godt og vel tre år siden sist. Tallbenevnelsene stammer forresten fra hvilken rekkefølge disse damene kom inn i livet mitt. Venninne 1 har jeg allerede skrevet om her. Vi er opprinnelig fra tre forskjellige land, tre forskjellige verdensdeler, er gift med menn fra tre forskjellige verdensdeler, uten samme opprinnelse som oss selv, og det er lenge siden noen av oss bodde der vi egentlig kommer fra.

Jeg bestemmer meg for å benytte anledningen til å dele en liten kulturell hverdagsfrustrasjon jeg har lurt litt på en stund.

«Jeg har et kysse-dilemma jeg må diskutere med dere.»

«I hvilken situasjon da!?» Kommer det samstemt uten nevneverdig undring. Dette er et tema vi har diskutert flere ganger før. Nummer 2 er ikke vant til kysse-hilsen der hun kommer fra, mens tredje dame har litt mer erfaring fra sitt eget land.

«Vel, dere vet de to nye som har begynt på yogaen? De som driver helsekostbutikken i sentrum? Jeg pleier å gå der ofte for å handle diverse, men nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre og bare utsetter neste handlerunde. Dere pleier å gå på den butikken dere også, ikke sant?»

Samstemt nikking følger og jeg fortsetter.

«Nå er det slik at én av dem har sønnen sin på samme skole som barna mine, og når vi treffes i forbifarten hilser vi bare verbalt og fortsetter hver vår vei. Men på yogaen kysse-hilser vi jo, og nå er jeg usikker på hva jeg skal gjøre når jeg kommer i butikken. Jeg blir så stresset, at nå har jeg unngått å gå dit i ukesvis. Dersom det hadde vært en annen helsekost i byen, hadde jeg begynt å gå der i stedet for. Joda, jeg vet det er idiotisk, men c’est la vie, ikke sant?»

Begge to nikker fortsatt både samstemt og ivrig. De vet akkurat hva jeg snakker om. Det er ikke sånn som når jeg spør de innfødte, sånn som mannen min for eksempel, og de bare sier at du føler deg frem. Men selv om jeg begynner å bli mer og mer selvhjulpen på dette området, trenger jeg fortsatt veiledning når det gjelder spesielle situasjoner. Hadde jeg skulle følt meg frem og gjort det som var hundre prosent naturlig for meg, så hadde jeg blitt stående med armene og kors og det hadde blitt nada kyssing. Det kan du være helt sikker på.  Men sånt blir det jo ikke mye integrering av. Venninne 3, som er kysseeksperten blant oss, tar ordet:

«I butikken kysser du ikke, du bare sier goddag og står til og slikt. Det er mer naturlig.» Og jeg er for så vidt enig, men det er likevel ikke logisk.

«Ja men, på yogaen gjør vi det, og det er tross alt de samme menneskene det dreier seg om. Ikke utenfor skolen, ikke i butikken, men på yogaen..?»

«I butikken er det jo gjerne disken som skiller dere fra hverandre, så det blir liksom fysisk litt klossete å kline til. På skolen er det i forbifarten, og heller ikke så naturlig, da må du stoppe opp.» Hvorpå andrekvinne skyter inn:

«På yogaen er det liksom en annen atmosfære, føler jeg, så det blir så man gjør det. I butikken er det jo utelukket, uten at jeg kan forklare hvorfor. Men egentlig bryr jeg meg ikke så veldig ettersom jeg skal flytte herfra til neste år, så det gjør liksom ikke noe om jeg begår faux pas i det uendelige eller fornærmer noen. Jeg forstår jo deg da, som skal bli…»

Ja, jeg skal bli. Og sier som Sigbjørn Obstfelder: «Jeg ser, jeg ser … Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt …»

Men jeg har i hvert fall blitt klokere. Og så kan jeg endelig dra på helsekosten igjen, uten å grue meg.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

9 thoughts on “When a Kiss is Not Just a Kiss”

  1. Jeg syns det var et fornuftig råd – og tenker at det har noe med roller å gjøre, ikke bare med hvor du har blitt kjent med folk. På yogaen er folk mer ‘seg selv’ og da er kyssehilsing greit; i butikken har de en annen rolle enn deg og da er rollen mindre personlig somehow, og kyssing mindre naturlig. Tenker jeg.

    Men hva vet vel jeg? Det er jo du som skal leve oppi det hele. Min regel når jeg har bodd i kysse/ambivalente områder, har vært å avvente hva den andre personen gjør og så bli lynrask til å ta cue ut fra den andre personens oppførsel. Det har som regel fungert ganske greit, og så har jeg blitt unnskyldt når jeg har gjort feil. Heldigvis!

    Nå er det enklere, det er klemmer eller håndtrykk som gjelder, og jeg føler meg fullstendig komfortabel med å velge mellom de to – ofte blir folk glade hvis de får en klem de ikke hadde venta. Nordlenninger er enklere sånn. I alle fall når man er etnisk nordlenning selv, selv som femtegenerasjons innvandrer😉

    1. Ah, gi meg de forutsigbare klemmene og håndtrykkene «any day»! Men når det er sagt, så merker jeg at det er noe som mangler når jeg er på tur til Norge. Jeg har liksom litt lyst til å kysse-hilse på venner og familie i tide og utide (her gjør vi det jo hver morgen og kveld i kjernefamilien, og ellers venner annen familie hver gang vi treffes), og må ta meg sammen de første dagene til det går over. Kanskje jeg er i ferd med å bli bilkulturell?😉

      Og ja, det føles riktig å forbeholde kyssingen til yogaen, men det er ikke alltid like lett å vite. Kysseambivalens er et ord jeg kan like! Kanskje jeg skal bruke det i boken min?!

  2. Kyssehilsener er ehem ikke noe særlig. Noen gjør det her til lands (Norge) og jeg syns ikke noe om det. Uansett. Klem mellom venner og familie derimot. Helt greit.

    1. Jeg er helt enig. Jeg var ikke komfortabel med denne skikken i det hele tatt da jeg flyttet hit, men blitt mer vant nå selvfølgelig. Men tror ikke jeg kommer til å venne meg til å kysse på ukjente, den sitter fortsatt langt inne hos meg…

  3. Jeg er ikke så glad i sånn der kyss-klapp og klem på mennesker man ikke kjenner så godt. Vel, strengt tatt…ikke med de jeg kjenner heller… Men nå er jeg vel litt ekstra sær på akkurat det området for jeg blir angrepet og…eh…antastet?…støtt og stadig av mennesker som tydeligvis har en annen oppfatning. Og har de aller beste intensjoner…kremt…skjerpings (den var ment til meg selv).

    Uansett, jeg stakk egentlig bare innom for å gi deg et bloggtips. En nyoppstatert blogg av noen utvandrede venner. Og når jeg leste dette innlegget så tenkte jeg at…dette er noe for deg også.

    http://paahodet.wordpress.com/2012/01/19/jakten-pa-normaliteten/

    Enjoy.

    1. Hehe, jeg skjønner veldig godt hva du prøver å si, tror jeg😉 Nei, jeg er heller ikke overvettes begeistret, og i hvert fall ikke for de uskrevne reglene som gjør det så vanskelig å vite hvem man kan kline til på eller ikke!

      Og tusen takk for bloggtips! Jeg har skummet gjennom det meste nå og lagt den til i google-leseren min, dette var absolutt noe for meg😀

  4. Hei! Nå husker jeg ikke hvordan jeg fant bloggen din, tror det var tilfeldig via 3-4 andre blogger, men det er så… Nå har jeg lest fra start til slutt i løpet av en ukes tid, og jeg har frydet meg, kost meg, og grått med deg. Som nylig innvandrer i Tyskland har jeg vel kjent meg igjen her og der. Selv om jeg bare var der et lite år var det et kultursjokk jeg var så totalt uforberedt på, og INGEN andre på immigrasjonskurset kunne et spøtt engelsk, hva slags verden er det som ikke kan engelsk liksom? I Tyskland lærte jeg at nei, man slutter ikke å gråte fordi om man legger ut på joggetur. Det er jo også en erfaring. Idet jeg og samboer hadde bestilt en hund fordi vi var så ensomme, og tenkte at med hund følger en ny arena og mulige venner, ringte en bjelle og sa at man kan jo også flytte hjem, vi var jo begge innvandrere, og han kunne enkelt ta med jobben sin til Norge. Så vi flyttet hjem, uten hund. Jeg er dessuten mer lykkelig som sykepleier i full jobb enn som «Haus-Frau».

    Takk for en fantastisk blogg, jeg er glad jeg ikke fant den før vi flyttet, greit å være litt naiv når man skal bli innvandrer😉 All respekt til deg, jeg bøyer meg i støvet. Og ler litt av de som tror Europa er likt i Europa. HAHA!

    1. Wow, har du virkelig lest fra start til slutt?! Jeg får litt klumpen i halsen av kommentaren din, og blir selvsagt også veldig, veldig glad!😀 Hehe, også ler jeg godt av det du sier om hva slags verden som ikke kan engelsk… Det kan de jo ikke her heller stort sett, og det er jo virkelig da man føler seg «lost»! Og nei, man slutter ikke å gråte, selv om det heldigvis er en stund siden sist for mitt vedkommende. Nå har jeg vært i dette landet i nøyaktig åtte år, hele tolv år borte fra Norge tilsammen, og det er nå, først nå altså, at jeg begynner å føle meg hjemme. Og uff, bestille hund fordi en er ensom hausfrau, høres jo ut som en spesielt god grunn til å dra tilbake så det var godt du hørte på bjellene😉 I mitt tilfelle er jo mannen herfra og har familien sin her, og svigerfamilien min er vidunderlige mennesker, ellers hadde jeg nok funnet veien tilbake til Norge for lengst!

      Og ja, jeg ler med deg av alle de som tror Europa er likt i Europa, og det er i grunnen litt av hovedintensjonen med bloggen min; nemlig vise at du skal ikke flytte langt før integrering blir hardt arbeid. Jeg håper at de som flykter fra krig og redsel, får større forståelse for den jobben de faktisk gjør, og ikke bare blir kritisert!

      Tusen takk igjen for en særdeles hyggelig kommentar som «made my day!»😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s