Moralpolitiets voktere

Det er siste dag før helg. Mandag skal barna tilbake til skolen, og jeg skal gjenforenes med ordene mine på heltid. Men akkurat nå, sitter vi her, barna og jeg, rundt langbordet og venter på at eplekaken vi har bakt, i noe som – dersom man legger godviljen skikkelig til – kan ligne på fredsommelig felleskap, skal bli ferdig. Glemt er slåssingen om hvem som skal knuse egg, hvem skal røre, hvem skal slikke hva og alt det andre en mor, som fortsatt befinner seg i rutete pyjamas, skal måtte mekle seksåringen og treåringen i mellom. Dersom fred begynner i heimen, ligger vi tynt an.

Junior fabrikkerer et eller annet skikkelig lurt til tante sin katt, hun vi skal besøke etterpå for å imponere med hjemmelaget kake. Baking er ikke hennes sterkeste side, og det er kjekt når man kan føle seg ekstra flink på andres bekostning. Må bare huske å komme meg utav pyjamasen før vi drar av gårde, ellers kan vinninga fort gå opp i spinninga.

Minstejenta er i ferd med å snakke til bamsekaninen sin på et språk bare hun forstår, mens jeg i mitt stilleste sinn noe så inderlig håper flerspråkligheten snart skal bære frukter. Folks spørrende blikk når de hører henne bable i vei på noe som de fleste her nede lurer på om er norsk men som nei, dessverre, ikke er noe annet enn noe hun selv driver og finner på, og når hun i tillegg til alt annet er ekstra høy for alderen og man fort kan tro at hun er fire – fem, ja da føler en innvandrermamma ekstra mye på utilstrekkeligheten både som innvandrer, mor og menneske sånn generelt samtidig som jeg overbeviser meg selv nokså halvhjertet om at det var det samme for Junior. Han sa jo bare «bil» frem til han var tre, mens kusina allerede fra hun var ett og et halvt ringte til svigerfaren min og lurte på hvordan det stod til med helsa. Men det går seg til. For Junior snakket plutselig flytende omtrent over natten. Og siden har skravla gått på høygir og tatt igjen tapte ord for veldig, veldig lenge siden både på fransk og på trøndersk.

Selv sitter jeg nå her og snakker meg helt bort. For det jeg egentlig skulle skrive om, var da, mens jeg for en sjelden gangs skyld opphørte mitt selvpålagte nettavisforbud, satte Tetley-en i halsen. Jeg skjønner fort at jeg burde ha holdt meg unna, for nå kjenner jeg at jeg begynner å bli i dårlig humør. Louiza Louhibi har fått hetsende meldinger etter at hun fortalte til VG at hun ble brutalt voldtatt i 2008 leser jeg i Aftenposten.

Så lurer jeg: Hvem i all verden er disse menneskene som har et slikt overdrevent behov for å trakassere og sette på plass alt og alle som ikke følger deres egne så altfor smale sti? Skjer det daglig at de som har tippet «utenfor» blir spyttet på eller slengt ukvemsord ord etter midt på åpen gate, eller som sender truende og sjikanerende meldinger på Facebook eller mobiltelefon. Er dette såkalte moralpolitiet et stort problem, og ser vi bare toppen av isberget? Ekstreme islamister, mener Louhibi.

Og så lurer jeg: Har disse menneskene nettopp kommet til landet? Kanskje de befinner seg i fase tre av kultursjokket, hvor de, etter fase to og det å ha vært sint på seg selv for alle utilstrekkeligheter, det være seg språklig eller kulturelt, begynner å vende sinnet utover og skylde på omverdenen for alt som går galt? Dette er normale psykologiske reaksjoner som en gjerne må gjennom for så å komme til tredje fase hvor omverdenen straks blir mer nyansert og levelig. Eller er de født og oppvokst der? Har de vært der i flere generasjoner? Er de normalt fungerende mennesker sånn ellers i hverdagen? Er det kanskje ikke en ensartet gruppe, og finner vi alle aldersgrupper, sosiale klasser, begge kjønn osv. Hvor mange er de? Og hvor mye makt har de? Skjer det bare i et bestemt område? Og er det så ille at folk holder seg unna?

Jeg vokste selv opp i et miljø hvor det var mange pekefingre for uforståelige ting. Noe jeg ikke skal gå så veldig mye nærmere innpå her, da det tilhører privatlivets sfære. Men sånn generelt, når jeg ser tilbake, så slår det meg hvor uforståelig det er at nettopp disse pekefinger-menneskene hadde så mye makt og blandet seg så veldig mye av det de andre foretok seg av syndigheter. I dag klarer jeg ikke å se på dem med noe annet enn medlidenhet. De var i grunnen bare noen stakkarer som i mangel på et godt og innholdsrikt liv, tydeligvis fant glede i å irettesette omgivelsene i tide og utide på de mest kreative måter jeg i dag nesten må berømme dem for.

Nei, det var ikke sjarmerende mennesker med livet i vater som stod for denne oppførselen. De var ikke mennesker som strakte ut en hjelpende hånd skulle det være behov for det. De flommet ikke over av nestekjærlighet. Nei tvert imot. De snakket uopphørlig snakket om Guds barmhjertighet mens de tuktet de som de elsket. Det var ikke så veldig mange av dem. Men mange av dem hadde for mye makt.

Den giften slike moralpolitiske mennesker innfiltrer krinkler og kroker med, er, i tillegg til mye annet tragisk, et hinder for integrering. Men hva må til? Kanskje det som trengs, er moralpolititets voktere? Om det er ekstremister eller vanlige folk som ligger i nærheten av midt på treet de gjelder. De må tas. De må ristes. De må ikke få gå i fred. De må stå til rette for trakasseringen. De må, ikke minst, tas på alvor. For de mener alvor. De tror de har rett. At dette er noe de må gjøre. Det gir dem kanskje til og med mening. Digitale nabokjerringer er en god idé. Men ute i gatene burde det også finnes nabokjerringer som vokter moralpolitiets minste steg.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

10 thoughts on “Moralpolitiets voktere”

  1. «Han sa jo bare «bil» frem til han var tre, mens kusina allerede fra hun var ett og et halvt ringte til svigerfaren min og lurte på hvordan det stod til med helsa. Men det går seg til.»

    Hahaha, dette har jeg nå ledd av i to minutter i strekk. Takk takk for en fin start på helga 🙂

    1. Det har blitt ganske komisk i ettertid, ja😀 Mens det hele stod på derimot, var jeg ganske sur på både niesemor og opphavet hennes, og unngikk dem så mye jeg kunne😉

  2. Jeg tror «moralpolitiet» alltid har vært her..kanskje de alltid vil være her også,men jeg er enig. Vi trenger stemmer,overalt, som sier dem imot. Som setter lys å hvor smålige og lite rause de er.
    Jeg tror at vi alle kan gjør en jobb. Gjennom å hver dag vise oss som rause inkluderende mennesker. Og samtidig si rett ut hva vi mener om Moralpolitiets holdninger.
    .

  3. Jeg tror at man uansett tid og sted vil finne de som tar det som sin rett å være norm-voktere og moral-voktere, dessverre. Vi må alle forholde oss til samfunnets normer til en viss grad, men disse folkene har normer som ikke aksepteres som legitime i det norske samfunnet generelt. Da er det ikke rart vi reagerer når de forsøker å refse andre med bakgrunn i normer vi ikke kjenner oss igjen i, men som de sikkert mener at vi også burde ha.

    1. Helt enig, det har nok alltid eksistert og vil nok alltid komme til å gjøre det. Jeg håper bare det ikke er så altfor mange av dem til enhver tid…

  4. Tror det er bra at vi får utfordret våre egne holdninger slik. Gjør at vi selv kan fortelle hvordan vi vil ha det, uten å fordømme-

    Eldstemann pratet bare tysk til han var begynte i barnehagen tre år gammel, da begynte han å prate nordlending som de andre ungene. De er halvt tyske alle tre guttene mine, men selv sier de at de er norske.

    1. Veldig viktig å få utfordret holdninger, men samtidig viktig å ikke fordømme, ja. Den biten kan være litt vanskelig, men personlig jobber jeg med saken…

      Forresten, husker barna dine noe av tysken? Snakker de det fremdeles? Bare litt nysgjerrig mht mine egne flerspråklige barn😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s