Innvandrerkvinnenes kaffeslabberas

Un petit café

«Jobber hun egentlig?»  Hun himler med øynene mens hun legger overdrevent trykk på hver eneste stavelse.

«Dette spørsmålet får alltid mannen min fra innfødte mennesker når de ser hva slags kone han har.» Kommer det videre lattermildt fra min sårt etterlengtede og nyervervete venninne. Når du er innvandrer, må du jo lære språket før du kan gjøre nytte som venn. Og det er ikke gjort over natten.  Selv da er det heller ikke sikkert det er deg forunt. Derfor er dette et stort skritt for min menneskehet. Vi sitter på kjøkkenet hennes over en kopp kaffe og kontemplerer hverdagslivets små og store frustrasjoner.  Barna er på skolen, bortsett fra to av hennes minste som dilter rundt kjøkkenstolene med hver sine gjøremål.

«Nei, du er vel for lat og udugelig til det?» Parerer jeg lett fnisende. Vi slår oss på låret. Ikke bare har jeg språk nok til å være venninne, men jeg har i tillegg til alt annet godt i livet funnet meg ei som ler av de samme tingene som meg. Selv om vi opprinnelig kommer fra hver vår kant av verden. Innimellom latterkulene fortsetter hun:

«Lat ja!? Det er jo selvsagt det som er sakens kjerne. Jeg har jo bare gått på universitetet i trillioner år. Studert til krampa tok meg. Og til og med arbeidserfaring har jeg. Men hva er det jeg innbiller meg?! Alt dette skjedde i AFRIKA! Der kan vi jo ingenting.» Med kulerunde øyne ser hun på meg og nikker seriøst alvorlig. Jeg nikker samtykkende med. Og så ler vi oss skakke. Igjen.

«Men det er da vel bare å søke jobb. Ikke gi opp. Ikke være så pessimistisk. Eller lat.» Hermer jeg etter innfødte forståsegpåere.

«Ja, du kan skjønne det. Jeg var jo så dum at jeg trodde det var så enkelt jeg også, ja. Søkte i vei. Ble kalt inn til diverse intervjuer til og med. Det var ikke dét det sto på.» Hun rister på hodet.

«Når det kom til studiebakgrunnen min, så er responsen hver gang og uten unntak: Du har gått på universitet i AFRIKA ja. Jahaja, kremt, jo, vi ringer deg vi. Det gjør de jo selvfølgelig ikke. Nei. Laisse tomber! Bare glem det…» Etter en dyp innpust, fortsetter hun:

«Jeg studerte til og med ett ekstra år etter jeg kom hit. Men det hjelper jo ikke. Helst burde jeg sikkert gjort hele utdannelsen på nytt. Da, kanskje, kunne jeg fått meg en jobb. Men det gidder jeg altså ikke. Jeg er vel for lat.» Jeg benytter pausen i taleflommen til selv å tømme meg for litt hverdagsgørr.

«Det vet der jeg altså alt om. Jeg er jo gift med en som kommer derfra, og kan herved uttale meg med faglig tyngde. Det beste han vet, er å innta horisontalen på sofaen og se fotball. Typisk latsekk når plen og hekk skal klippes altså. Men han har jo jobb da. Begynner å bli tre stykker snart med det nye firmaet han starter parallelt med fast jobb og byggeprosjektene på si. Skulle bare mangle. Ellers er han jo selvsagt ekstremt ubrukelig.»

«Ja, han har kanskje jobb selv om han er født i AFRIKA. Men han studerte jo her. Og her er jo universitetene et sted hvor man lærer nyttige ting. Et sted hvor menneskene er intelligente. Sånn er det jo ikke der jeg har gått på skole!» Avbryter hun og ser konspiratorisk på meg.

«Men du da? Du får vel ikke lov til å jobbe du av han der macho mannen din?» De kulerunde øynene er tilbake igjen og hun vugger overkroppen forståsegpåelig frem og tilbake. Jeg nikker og bekrefter med samme forståmegpåelige mine. Når er det på sin plass med Ricky Lake pekefingeren og hodebevegelser fra høyre til venstre.

«Moi!? Får lov til å jobbe?! Nei, selvsagt gjør jeg ikke det! Han har lenket meg godt fast til kjøkkenbenken i håp om at jeg en vakker dag skal lære meg å lage skikkelig mat. Sånn som moren hans for eksempel. Men bortsett fra det, så er han jo ganske snill altså. Eller, det er vel helst bare noe jeg innbiller meg.»

Som du sikkert har skjønt, så ler vi oss fordervet nok en gang. Slår oss på låret og fyller på med kaffe. Dersom det faktisk er slik at en god latter forlenger livet, kommer jo vi til å å leve ekstremt evig.

Og sånn går liksom dagene oss innvandrerkvinner imellom. For det jeg vet, foregår slikt snakk også blant innvandrerkjerringene i gamlelandet.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

22 thoughts on “Innvandrerkvinnenes kaffeslabberas”

  1. Hva skulle man gjort uten latteren, og den gode kjemien mellom venninner.

    Dessuten: Humoren, selvironien og latteren din … faktorer som er med på å gjøre deg til den fantastiske personen du er!😀

    Takk for nok en strålende skildring!

  2. Humor er avvæpnende, frigjørende og nyskapende. Hva skulle vi gjort uten den? Du beskriver så godt! Jeg kunne virkelig trengt noen flere humorgener:)

    1. Humor er en av de tingene jeg har savnet mest opp i all denne integreringen, når jeg har prøvd å være morsom har jeg som regel blitt misforstått… Veldig frigjørende å finne en sjelefrende med samme lattertriggere😀 Og ellers tusen takkfor hyggelig kommentar!

  3. Atter en gang et fantastisk bra innlegg, både på innhold og skrivemåte. Jeg ser deg for meg med latteren på vid gap og kaffen i hånda🙂 stå på, du late kvinne…

  4. Det er synd når folk er overkvalifisert, men det gjelder altså 26 %, rundt en fjerdedel, dvs at 74 % ikke er overkvalifisert. All krisemaksimeringen gjør at bl a enkelte unge innvandrere gir opp før de har forsøkt. Det er ikke bra.
    Og så er det naturligvis det at det er ikke bare formelle kvalifikasjoner som teller når du skal jobbe. Rundt 60 % av alle jobber får folk gjennom kjente. Det er viktig å kjenne masse mennesker som er mulige arbeidsgivere. Og NAVs jobbsøkerkurs virker på meg som om de har veldig varierende kvalitet, for å si det pent. Er du avhengig av et slikt kurs for å lære jobbsøking «på norsk» er du ille ute.

    1. Når det gjelder statistikken, tar jeg den med en klype salt og ser for meg mørketall. Og det vanligste er vel helst at innvandrere ikke får jobb i det hele tatt, eller er jeg helt på jordet? Jeg har selv opplevd vært jobbsøker her nede veldig lenge og hele tiden blitt fortalt at jeg må snakke språket bedre. Men hadde jeg fått muligheten til å jobbe, hadde jo den siste rest av språklæringen vært i boks. Det begrenser seg hva språkkurs og hverdagsprat løfter deg opp den siste kneika…

  5. Ja, det æ´kke lett å flytte…
    Lurer på hvor mange som har feilberegna disse vanskelighetene og så blir litt vel skuffa?
    Men den beste måten er nok å jobbe hardt for å bli kjent med masse folk i kategorien «kan anbefale meg til en jobb som passer for meg» – hvis 60% tallet stemmer er det mange og kan godt være hovedårsaken til at innvandrere litt oftere er overkvalifisert, og etter det jeg har hørt er det kanskje enda mer i Italia f eks, men i Belgia går kanskje alle ansettelser etter kun formelle kvalifikasjoner?
    Driver du et lite firma er det jo hver ansettelse en stor sjangse å ta som du kanskje ikke så lett kommer unna, og det gjør det lettere å ansette noen du kjenner litt? Nesten alle sjefer forteller at de har ansatt noen de angrer på. Det blir veldig dyrt.
    Jeg personlig mener derfor vi bør legge om skattesystemet til mer skatt på varer (mindre sløsing) og lavere personskatt (ikke så dyrt å ansette, selv om lønningene vil jo måtte økes, da).

    1. Om det er lett eller ikke lett, kommer nok helt an på årsaken til at man flytter på seg. For mitt vedkommende var det i de første årene alltid meningen at jeg skulle tilbake til gamlelandet, men så ble det jo ikke slik likevel og heldigvis for det! For når det gjelder hvorvidt man feilberegner disse vanskelighetene som du sier, så er det vel som med alt annet her i livet, at en aldri vet hva som kommer? Jeg ville jeg ikke vært disse utfordringene foruten, tvert imot, de har gjort meg til den jeg er i dag og utvidet horisonten min betraktelig mer enn om jeg hadde blitt der jeg vokste opp😉

  6. Godt man har humor – samtidig fikk jeg litt lyst til å gråte faktisk – for det var så sant alt sammen, og så frustrerende. Men så godt å kunne finne en god venn da – så er man plutselig ikke fullt så alene mot verden lenger!

    1. Veldig interessant! Tusen takk for tips, jeg har vært borte fra nett en stund så denne kronikken hadde jeg ikke fått med meg. Innvandrere i Norge virker jo straks svært så godt integrerte i forhold til nordmenn i Chigaco😉

    1. Dette var veldig gøy og en megainspirasjon for 2012 rett og slett! Tusen takk for initiativet, jeg har i tillegg til å få blest rundt min egen blogg, oppdaget andre interessante skriveglade😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s