Det er ingen sensasjon i det at noen lykkes der andre feiler

http://www.spoonflower.com

Jeg hadde aldri hørt om Bjerke videregående i Oslo inntil for et par  uker siden da det ble kjent at skolen har delt inn noen klasser etter etnisk bakgrunn. Min umiddelbare reaksjon var å skulle skrive et flammende blogginnlegg med indignerte argumenter og avsky for denne praksisen. Jeg så for meg apartheid tendenser i gamlelandet, og skjemtes over det jeg kommer fra. Det har vært mye debatt og skriverier, de fleste hadde samme umiddelbare reaksjon som meg. I ettertid har de som har vært ansvarlige, lagt seg så flate at man ser at de angrer.

Men hva hjelper avsky og indignasjon når realiteten er at skolen forsøkte, om enn på en temmelig klossete måte, å hindre elevflukt? Jeg har ikke satt meg godt nok inn i saken til å vite hvor reell denne frykten eventuelt er. Men når jeg leser mellom linjene, ser jeg en skole som har vært fortvilet. Jeg kjenner jeg selv blir ganske fortvilet, og lurer på hvor utbredt denne fortvilelsen er over det ganske land.

Nieser som går på skole sør i gamlelandet, beroliger den gamle tanta si med at på deres skole er det ikke sånn. Der har de noe de kaller «verdensklasse,» hvor de elevene som ikke har nok norskkunnskaper  blir plassert frem til de mestrer språket tilstrekkelig til å få noe utav vanlig undervisning. Det varmer tantehjertet å høre slikt.

Og. Ikke lenge etterpå kommer det nok et lyspunkt. Et eksempel til ekstrem etterfølgelse. Malakoff videregående i Moss. En annen skole jeg aldri hadde hørt om før jeg leste følgende på morsmal.org:

«Dronning Sonjas skoleprisen tildeles en skole som har utmerket seg ved å praktisere likeverd og inkludering på en fullverdig måte. Dronningen tok initiativet til skoleprisen i 2005. Malakoff får prisen for 2011 for å ha «utviklet et omfattende opplærings- og støtteprogram for en mangfoldig ungdomsgruppe». Skolen har 1000 elever med 33 ulike morsmål. Rundt 175 er ansatt ved skolen. Videre heter det i juryens begrunnelse: «Skolen legger stor vekt på at den enkelte ungdom blir ivaretatt ut fra sine forutsetninger… Innsatsen for å gi unge mennesker med en mangfoldig flerkulturell bakgrunn god fremtid, preger hele skolens arbeidsprogram.» I 2009 vant Malakoff Ungdommens Fredspris for Oslo-Gøteborgregionen. Skolen har fokus på formidling av gode verdier, positive holdninger og at elevene skal lære å respektere hverandre og seg selv. Videre har Malakoff miljøtiltak med egne miljøkråker og forebyggende tiltak mos rus, mobbing og vold. Skolen driver et systematisk arbeid mot fravær og frafall, gjennom blant annet egne nettverksprosjekt.»

Dessuten:

«Malakoff videregående skole ble hardt rammet etter terroranslagene 22. juli. Elleve av skolens elever var på Utøya og en av elevene omkom.»

Og er det noe som ryster meg, så er det at det bare er Bjerke som får så stor oppmerksomhet i media. Etter et raskt søk på VG, Dagbladet og Aftenposten sine nettsider, konstaterer jeg at skolepris til Malakoff  ikke er nevnt med ett eneste ord. Korriger meg veldig gjerne dersom jeg har bedrevet feilsøk. Det eneste jeg kan finne, er noe om en voldsepisode på skolen omtalt i 2006. Vold selger. Frykt selger. Det er ingen sensasjon i det at noen lykkes der andre feiler.

«Det å gå foran som et godt eksempel, er ikke den viktigste tingen når det gjelder å påvirke andre. Det er den eneste tingen.» (Albert Schweitser)

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

8 thoughts on “Det er ingen sensasjon i det at noen lykkes der andre feiler”

  1. Tenk om media kunne skrevet mer om positive nyheter… Jeg blir mer inspirert av å lese om folk som får til noe, enn å lese om ting som fungerer dårlig, så han har nok mye rett i det sitatet han Albert Schweitser.

    1. Ja, tenk om media kunne fokusert på å vise et balansert bilde av det samfunnet vi lever i. Da mener jeg spesielt de store avisene og TV-kanalene. Dessverre er det sikkert mange mennesker som tar for god fisk at det de leser i VG og Dagbladet er representativt…

  2. Ja, tenk om vi hadde fått høre mer om de som lykkes!
    Nå kjenner jeg ikke så godt til Bjerke skole, men generelt er det et problem med elevflukt fra skoler med høy andel av innvandrere i Oslo-skolen. Vi ønsket heller ikke at vår eldste skulle gå på skolen som eneste norsketniske elev den gang han begynte på skolen. Det er heller ikke uvanlig i Oslo-skolen å noen ganger samle elever med ulik etnisitet og språkbakgrunn i samme klasse, for å utnytte ressursene best mulig. Jeg kan derfor skjønne ledelsen ved Bjerke, når de gjorde som de gjorde. De lagde dessuten ikke rene «norske» klasser, men samlet de norsketniske i større grupper sammen med tospråklige i to klasser.
    Jeg mener ikke å si at dette var en god beslutning, men at jeg veldig godt skjønner frustrasjonene, både som forelder og som lærer i Oslo-skolen.
    Men, som sagt, ja til gode forbilder på skoler som lykkes!

    1. Er helt enig i det du skriver. Det er et vanskelig dilemma, og jeg forstår engstelse for elevflukt og jeg forstå foreldre som ikke ønsker at barna deres skal gå på såkalte «ghetto-skoler». Nå er jeg usikker på i hvor stor grad dette er et problem, men at det eksisterer virker det ikke som det er noen tvil om. God blanding må jo være det beste, og det er kanskje det som gjør at Malakka har så stor suksess?

  3. Jeg lurer på om Tøyen skole har slutta med å dele inn elevene etter språk? En somalisk gruppe, en arabisk osv, og en «rest-klasse»? Ikke mange etnisk norske elever der.
    Det er nå et gjengproblem rundt Tøyen skole, men det behøver jo ikke være noen sammenheng.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s